Fram kamerater, fram mot Solberg-ånden…


Det er gått ett år siden arbeiderbevegelsen sist feiret sin internasjonale kampdag. I 2018 dominerte først og fremst paroler om likelønn, rettferdige pensjoner, bevar arbeidsmiljøloven, profitt på velferdstjenester, krav om offentlig arbeidsformidling, 6-timers arbeidsdag, lovfestet rett til heltidsstillinger, ut av EØS, fellesskapsløsninger framfor skattekutt m.m. Vi har oppnådd lite så langt med denne regjeringa. Derfor er kravene like aktuelle i dag. Kravene er i sterk motsetning til den politikk Solberg-regimet tvinger gjennom bit fot bit. Dette er en varslet tragedie helt fra den blå-brune regjeringens dager fra 2013. Den har ikke lagt skjul på sine politiske forbilder som Reagan og Thatcher og sin ukuelige vilje til å gjennomføre alle EUs pålegg og forordninger. Med EU i ryggen og vår EØS-avtale har norsk fagbevegelse fått smake oppskriften Solberg-regimet har for å skru klokka tilbake og fjerner arbeidsfolks rett til sosiale goder og velferd. Regjeringa gjør alt for å knekke fagbevegelsens makt ved manipulasjoner av lover og regler i arbeidslivet. Da er det tragisk at organisasjonsprosenten i landet går ned. Den falt under 50 % i 2016. Lav organisasjonsgrad svekker kampen for lønnsutvikling og velferd. Det er forunderlig at flertallet av folket støtter vår EØS-binding til den europeiske kapitalismens høyborg. Ja selv store deler av de fagorganiserte stemte Høyre og Frp ved forrige valg. Var det nye løfter om fjerning av bomringer, billigere bensin, tillatelse av lakrispiper og stålhjulinger (sagway) som var uimotståelig forlokkende? Stemmer for en slik politikk sager over den greina alle sitter på. Dessverre er ledelsen i LO for EØS-avtalen, men grasrota har begynt å bevege seg. Det er snart et flertall i Fagforbundet og i Fellesforbundet som innser at veien for å få igjennom de krav som er satt til den økonomiske politikken og utviklingen av velferden i landet vårt, må gå gjennom et brudd med EU. 


Foruten de faglige utfordringene ligger de politiske åpent i dagen hjemme og ute. Det er sterk frammarsj av høyrekrefter, ja til og med fascistiske krefter i Europa, som angriper arbeider- og fagbevegelsen på alle fronter. Det er viktig at fagorganisering en utvidelse av demokratiet. Når demokratiske institusjoner svinebindes av nyliberalistiske rettsregler og blir instrument for arbeidsgivere og kapitaleierne, øker betydningen av fagforeningsmedlemskapet. I dag er fagorganisering demokratibygging nedenfra. Der fagbevegelsen er svak, som CGT i Frankrike, dukker det opp spontane, sterke reaksjoner fra massebevegelser som «De gule vestene». Denne bevegelsen er nødvendig og er rettet mot den enorme uretten som rammer arbeiderklassen p.gr.a. storkapitalens utbytting og den politiske elitens arrogante avvisning av fattigdommen i landet. Her burde den franske fagbevegelsen, sammen med de progressive partiene, organisere og lede an i protestene.  Vi hører lite til dem. I Hellas derimot har kommunistpartiet (KKE) og den faglige paraplyorganisasjonen (PAME) tatt ledelsen og reist den faglige kampen opp på det politiske nivået. De høyre- og venstresosialdemokratiske partiene, Pasok og Syriza, selger ut landets felleseie til den europeiske storkapitalen bit for bit og arbeiderklassen må bære byrdene. Dagen med gule vester på gater og torg vil også komme til Norge dersom fagbevegelsen og Ap. ikke tar sterkere  tak i fordelingen av verdiskapningen og stopper angrepene på velferdsgodene. Er vi forberedt når dagen kommer?


 «Vanlige» folk reagerer mer og mer på kutt i velferden og på økte skatter og avgifter, mens millionærer får betydelige skattelette. Det er lokale opprør mot usosiale bometableringer, mot sammenslåing av kommuner og fylker, mot monstrøse vindparker, mot nedleggelse av sykehus og fødeklinikker, mot sentralisering av politi og NAV, mot rekordhøye strømpriser og billigsalg av kraft til utlandet. Når 40.000 ungdommer skolestreiker mot miljøpolitikken og vel 20.000 går på gata mot regjeringas første angrep på selvbestemt abort, er det skriften på veggen. Titusener av ungdommer har ikke tillit til at venstresidens partier og fagbevegelsen er tilstrekkelige redskaper for en annen samfunnsutvikling. Nye, spontane reaksjoner vil vokse i styrke og omfang med kapitalkreftenes økende utnytting av landets menneskelige arbeidskraft og naturrikdommer til egen berikelse. Reaksjonene vil også bli rettet mot partier og organisasjoner som de anser som unnfallen i kampen. Alle de som neglisjerer de folkelige protestene og trer ned over hodene våre lover og bestemmelser som øker klasseskillet og naturødeleggelsen. Politikerforakten var tidligere skiftende som skrift i sand. I dag hugges den i stein.


 Alle faglige konferanser som «Trondheimskonferansen», tar opp viktige dagsaktuelle krav som velferd, lønn og samfunnsinnflytelse. Som viser solidaritet med arbeidskamerater i andre land som står midt i en hard klassekamp, som i Frankrike, Spania og Hellas. Konferansene prøver å mobilisere kampkraft for å slå høyrepolitikken tilbake. Men glem ikke at krafta er rotfesta i felles opptreden og samhold mellom alle progressive krefter både i og utenfor fagbevegelsen. Det til stor skade når folk innenfor arbeiderbevegelsen prøver å splitte kreftene ved å kreve forbud mot progressive partier og organisasjoner f.eks. kommunistene i delta i 1. mai-tog som i 2017. Talsmannen, lederen for Oslo Arbeidersamfunn, hadde tydeligvis ikke lært noe av historiens tragedier. Antikommunismen og antisosialismen i Europa hadde vekst i mellomkrigstidas Nazi-Tyskland og fascismen i Italia og Spania. I disse dager har den næring fra brune gjødselhauger i Polen, Ungarn, Tsjekkia og de baltiske stater. Også EU-parlamentet er på kommunistjakt når den ser sitt snitt til det. Så ille er det ennå ikke i Norge, men lukta brer seg sterkere og sterkere nordover..


NKP har tradisjon for å samarbeide og å forsvare fagbevegelsen, i krig som i fred. Vi bruker de kreftene vi har til å støtte aksjoner og politiske strider som har brodd mot kapitalismen og retting for sosialistiske reformer. Vi mener at 1. mai-parolene i år er kjempebra og kan mobilisere. Det som varmer særlig er paroler som retter seg mot militariseringen, opprustning og kald krig. Freden er viktig for fagbevegelsen. Frem kamerater frem mot Solberg-ånden, frem mot vold og barbari….


Friheten ønsker til lykke med 1. mai. FOR FRIHET, LIKHET OG ET FOLKESTYRT SOSIALISTISK NORGE.

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering