Afghanistanutvalget ved leder Bjørn Tore Godal avgir sin rapport til utenriksminister Børge Brende (H) og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) .																						Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Afghanistanutvalget ved leder Bjørn Tore Godal avgir sin rapport til utenriksminister Børge Brende (H) og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) . Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

(12 - 2017) 21. april offentliggjorde Utenriksdepartementet stortingsmelding 36 (2016-2017). Selv om meldingen bærer navnet «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk», så skal det godt gjøres å finne reelle veivalg i meldingen.
Stortingsmeldinga er så forutsigbar og full av svada som man kunne forvente i en stortingsmelding om utenriks- og sikkerhetspolitikk fra den blåblå regjeringa. Dog skal det sies at regjeringa også framsetter momenter som man må være enige i. Som kjent kan selv en blind høne finne korn.
«Russlands anneksjon av Krim våren 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina endret det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. Statssikkerheten er igjen utfordret», heter det i meldinga. Ikke et ord om at den lovlig valgte regjeringa i Ukraina ble veltet gjennom et kupp, som ble aktivt støttet av Vesten. Utenriksminister Børge Brende var selv i landet og deltok i protestene, noe som selvsagt er helt uhørt. Vi leser selvsagt heller ingenting om EUs og spesielt NATOs ekspansjon østover. Og heller ikke et ord om at folket på Krim avgjorde sin framtid gjennom en folkeavstemning. Jussprofessor Peter Ørebech ved universitetet i Tromsø sa følgende om Krim i 2015: «Folkesuvereniteten er en sikker folkerettsregel. Folket på Krim må kunne avgjøre sin egen skjebne, herunder om de ville være et selvstendig land eller om de vil vende tilbake til Russland slik området var før begivenhetene i 1954. Det var ingen tvil om hva russere og tatarer på Krim ville, med en oppmøteprosent på 80, valgte 95,5 prosent å si ja til en tilbakeføring til Russland. Dette er rettsriktig gjort, ikke folkerettsstridig slik den norske regjering ynder å fremstille det.»
Regjeringa poengterer at «FN er det viktigste organet for konflikthåndtering». Man går inn for å videreutvikle den internasjonale rettsorden, samt styrke FN. Regjeringa vil blant annet også «reagere på alvorlige folkerettsbrudd». Om krigen i Afghanistan heter det i stortingsmeldinga «Etter 15 år med tung norsk og internasjonal innsats, både sivil og militær, er situasjonen i Afghanistan fortsatt skjør. Rivaliseringen om makt og innflytelse fortsetter.» Også her unngår regjeringa å komme inn på bakgrunnen for Afghanistan-krigen. Allerede noen timer etter terrorangrepet i USA i september 2001, sa statsminister Stoltenberg at «alle demokratier har nå et ansvar for å stå sammen i en kompromissløs kamp mot internasjonal terrorisme». Uka etter lovet han «Norges fulle støtte, både politisk og praktisk til amerikanske aksjoner for å bekjempe terrorisme». Det stilles heller ikke spørsmål om angrepet på Afghanistan var et brudd med folkeretten. Professor i rettsvitenskap Ståle Eskeland argumenterer i boka «De mest alvorlige forbrytelser» på en overbevisende måte at angrepet på Afghanistan var en aggresjonsforbrytelse etter folkeretten, fordi det ikke forelå en selvforsvarssituasjon eller et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Og selvsagt heller ikke et ord om kostnadene ved det norske «engasjementet» i stortingsmeldinga. Norge har brukt over 20 milliarder kroner totalt på krig og sivil bistand i Afghanistan. 10 norske soldater ble drept, samt to sivile. Hvor mange afghanere norske styrker har drept er uklart. Falne «fiender» telles ikke. Men vi vet at titusenvis av døde er et resultat av «krigen mot terror» ført i Afghanistan og Pakistan. Og Taliban som skulle knuses har styrket seg.
Hva sies så om Libya? «Svekkelsen av blant annet Libya gjør at Europa i mindre grad enn før skjermes for utfordringer lengre sør.» Altså ingenting om flere NATO-land og Norges bombing av Libya. Riktignok forelå det et FN-mandat til å beskytte sivilbefolkningen. Men FN-mandatet til å beskytte sivilbefolkningen ble brukt til å bistå opprørsstyrkene i å ta makten i landet. Målsettingen var et regimeskifte, et helt klart brudd på folkeretten.
På samme overfladiske måte beskrives konfliktene i Irak og Syria. Millioner er drevet på flukt heter det, og lidelsene er enorme. Hva så med USA og Storbritannias rolle i Irak, spesielt krigen i 2003 som ble iverksatt på bakgrunn av fabrikkerte løgner? Ikke et ord om dette, eller et forsøk på analyse.
Det var ikke bare deltakelsen i angrepene på Afghanistan og Libya hvor Norge brøyt folkeretten. Norges deltakelse i krigen i Jugoslavia var også brudd på folkeretten, fordi det ikke forelå et FN-mandat. Som vi ser så har Norge selv brutt folkeretten ved flere anledninger. En må nærmest riste oppgitt på hodet når det i meldinga heter at «Norge forventer at andre stater også følger folkeretten, og at likesinnede land og fremvoksende makter aktivt deltar i reaksjoner på folkerettsbrudd.» Norske politikere understreker ofte folkerettens betydning, men er selv ikke så nøye på etterlevelse. Til det er vår underdanighet overfor USA så total, at selv det minste tegn på kritisk tenkning i forhold til amerikansk politikk er fraværende blant toneangivende norske politikere. Selv det at USA har gjort brudd på folkeretten til sedvane møtes med total taushet.
Regjeringa vil arbeide for tettere samarbeid mellom EU og NATO heter det. Nå er det kanskje på sin plass å minne om at det norske folk to ganger har avvist medlemskap i EU. Så da er det et åpent spørsmål med hvilket mandat regjeringa kan arbeide for dette. Regjeringa trekker frem at NATO-landenes forsvarsbudsjetter skal økes til to prosent av BNP innen år 2024. Det pekes også på at USAs forsvarsutgifter tilsvarer 30 prosent av verdens samlede utgifter til forsvarsformål. NATOs samlede forsvarsutgifter tilsvarer 12 til 13 ganger Russlands utgifter til forsvar, noe som selvsagt forbigås i stillhet. At Sovjetunionen ikke hadde planer om angrep vestover er en godt skjult sannhet for de fleste. At et Russland, som er mye svakere enn det Sovjetunionen var, skulle framstå som en trussel, også gitt den store styrkeforskjellen mellom NATO og Russland, burde falle på sin egen urimelighet.
I stortingsmeldinga påstås det at Norge har nytt godt av det indre markedet gjennom EØS-avtalen. Regjeringas urokkelige tro på frihandel understrekes, selv om den faktisk må innrømme at mange mennesker «føler de har sett lite til gevinstene av globaliseringen.» Utrolig nok heter det at fordelingen har vært ujevn, og forskjellene er økende. Det pekes også på at reallønnsveksten for enkelte grupper har uteblitt. Nå sies det ingenting om at mange grupper faktisk har hatt reallønnsnedgang. Og det stilles ingen spørsmål om dette er et resultat av en villet politikk.
Skal det trekkes fram noe positivt så må det være at stortingsmeldinga fremhever det gode samarbeidet mellom Norge og Russland på en rekke saksområder i nord. Positivt er det også at man vil «arbeide for balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar atomnedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen.» Tross fagre ord, det er sørgelig langt mellom ord og handling i forholdet mellom Norge og Russland. Den samme avstanden er det også når det kommer til atomnedrustning, dessverre.
Regjeringen ser heller ikke ut til å ha lært noe av Afghanistan-utvalgets arbeid.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Et forsvar for surt ervervet velferd

Et forsvar for surt ervervet velferd

Behandlingen av rom-folk og andre sårbare minoriteter er et fattigdomsproblem med seige røtter i egoisme og grådighet, og det handler om holocaust og...



Pengesluk uten forsvarsevne

Hærsjef Odin Johannesen. Har vi et forsvar uten forsvarsevne?		Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

(11 - 2017) Forsvaret er et skandaløst pengesluk. For 50 milliarder kr. i året får vi i praksis ikke noe militært forsvar av Norge. En...














Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering