LEDER


Det var ingen selvfølge at det skulle bli utarbeidet en rapport om Libyakrigen fra norsk side. For da KrF, Venstre, SP og SV i april 2016 fremmet et krav i Stortinget om en uavhengig granskning av Norges deltakelse i Libyakonflikten, falt forslaget mot stemmene fra Arbeiderpartiet, FrP og Høyre. Nå skulle det likevel bli en «granskning». Den 260 sider lange rapporten «Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011» ble lagt fram av Libya-utvalgets leder Jan Petersen 13. september i fjor.


Den norske rapporten er, i motsetning til den britiske, mye mindre kritisk i sin evaluering. Men helt ukritisk og avslørende er den likevel ikke. Beslutningen om å bidra med seks F16-fly til Libyaoperasjonene ble behandlet i ekstraordinært statsråd 23. mars 2011. Allerede fire dager tidligere hadde statsminister Jens Stoltenberg på Paris-møtet, uten forbehold, meddelt at Norge skulle bidra med seks F16 fly, og at flyene allerede var i ferd med å bli forflyttet fra Norge. Som det heter i rapporten så betød det at det ville være vanskelig for Norge i ettertid å vedta ikke å delta.


Utvalget peker også på at «det er motstrid mellom de opplysninger statsminister Stoltenberg fremla i Stortinget i sin redegjørelse 29. mars, og de instrukser regjeringens embetsverk hadde gitt Forsvarsstaben 24. mars.» Dette handler om at Stoltenberg hevdet at Norge i folkerettslig forstand ikke er i krig, mens Forsvarsdepartementet på sin side fem dager tidligere skriver at «det er ingen tvil om at denne situasjonen etter krigens folkerett er definert som en internasjonal væpnet konflikt der koalisjonsstyrkene deltar på vegne av sine stater, som etter krigens folkerett er å anse som parter i den væpnede konflikten i Libya.»


Dette har fått Moxnes fra Rødt til å levere inn et representantforslag hvor det blant annet heter at «Stortinget ber regjeringen undersøke om daværende statsminister Jens Stoltenberg tilsidesatte Forsvarsdepartementets folkerettslige og grunnlovsmessige vurdering av at Norge kom i krig mot Libya, da han i Stortinget 29. mars 2011 uttalte at «Norge er i folkerettslig forstand ikke i krig». Videre foreslår Moxnes at «Stortinget ber regjeringen undersøke hvor mange som ble drept og skadet av de bombene som ble sluppet av norske kampfly over Libya.» Dette er krav som vi støtter helhjertet.


I rapporten «Libya: examination of intervention and collapse and the UKs future policy options», som utenrikskomiteen i Underhuset i Storbritannia har fått utarbeidet, beskrives det hvordan statsminister David Cameron ble påvirket av den franske presidenten Nicolas Sarkozy til militær deltakelse i Libyakonflikten. Det sies at operasjonene var basert på feilaktige etterretningsrapporter. Truslene om et nært forestående folkemord var sterkt overdrevet. Avisa The Washington Times avslørte at amerikansk etterretning ikke fant tegn på et nært forestående folkemord. Argumentet om folkemord ble likevel brukt av Hillary Clinton. Etterretningstjenesten konkluderte med at Gaddafi tvert imot ikke hadde til hensikt å drepe egne innbyggere, da han ville slå ned opprøret. Den samme konklusjonen kommer den britiske rapporten fram til. Det heter videre i rapporten at den britiske regjeringen kun fokuserte på en militær løsning. Det slås fast i den britiske rapporten at siden Storbritannia sammen med Frankrike spilte en ledende rolle i det militære angrepet på Libya, så har Storbritannia et særlig ansvar for å støtte Libya økonomisk i gjenoppbyggingen av landet. Et ekstra ansvar har også Storbritannia overfor migranter og flyktninger grunnet landets ledende rolle i krigen, heter det videre i rapporten.


Riktignok beskrives det også i den norske rapporten at Storbritannia og særlig Frankrike presset sterkt på for militær intervensjon. Og det heter i rapporten at «Libya ble ansett som Frankrikes «nærområde», og Frankrike hadde betydelige politiske og økonomiske interesser i Libya». På godt norsk imperialisme. Allerede fra tidlig i februar 2011 var Libya på dagsorden i NATO, og organisasjonen startet senere i måneden «forsiktig planlegging» som det heter i den norske rapporten.


Utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa i sin redegjørelse til Stortinget 8. januar i år at «I Libya var målsettingen med de militære operasjonene å beskytte sivile. Målsettingen var ikke regimeendring i Libya.» Dette harmonerer dårlig med det utvalget skriver. For i den norske rapporten heter det at «det synes videre å være klart at norske myndigheter erkjente at andre land hadde som målsetting å fjerne Gadaffi». Allerede 10. mars hadde Frankrike anerkjent NTC, Det nasjonale overgangsrådet, som Libyas legitime myndighet. Og det var mange dager før den norske beslutningen om deltakelse ble truffet. Utvalget viser også til Stoltenberg sin biografi hvor han sier at «Vi snakket i realiteten om en militær inngripen på opprørernes side.» Dette viser at utenriksministerens utsagn om at regimeendring ikke var målsetting er bløff.


Da protestene i Libya startet medio februar, startet NATO omgående sin planlegging. Da er det verdt å merke seg at protestene i Egypt startet 25. januar samme år, og at minst 846 mennesker var drept og over 6000 skadet etter 18 dager, uten at noen tok til orde for militær inngripen. Selv om det i Egypt døde mange flere i demonstrasjonene enn det gjorde i Libya. Det er derfor åpenbart at Gadaffi var en torn i øyet for ledere i mange vestlige land.


Utenriks- og forsvarskomiteen har gjennomført to høringer om Libyakonflikten, 31. januar med Libyautvalget, og 4. februar med representanter for Røde Kors, samt professor i statsrett Benedicte Høgberg, og research professor emeritus Ola Tunander ved PRIO. I høringen viste Tunander hva som egentlig skjedde og hvorfor, noe som også kommer klart fram i hans to bøker om Libyakonflikten. Dette avkler et samlet Storting og den rødgrønne regjeringen som fattet vedtak om å gå til krig mot Libya, landet i Afrika med høyest levestandard.


En FN-rapport fra 2016 avslører hvordan situasjonen i Libya har utviklet seg. Her beskrives Libya som et land hvor lovløsheten råder. Det dokumenteres tusenvis av offentlige likvideringer, drapsforsøk, tortur, voldtekter, trusler, trakassering og vilkårlig fengsling. Mange av forbrytelsene kan utgjøre krigsforbrytelser ifølge FNs menneskerettighetssjef Zeid Ra'ad Al Hussein. Dette er helt klart også et norsk ansvar. Dessuten må det være et tankekors at Libyautvalget ønsket å reise til Libya, men det lot seg ikke gjøre av sikkerhetsmessige grunner.


I oktober 2014 sjokkerte Jens Stoltenberg svenske sosialdemokrater da han sa at bombingen var utmerket trening for det norske luftvåpenet. Samme året sa Ine Eriksen Søreide at «operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats». Legg merke til at bombing og krig er operasjoner og innsats, helt i tråd med hva «nytale» har til hensikt, nemlig tilsløring av fakta.


Det er ingen tvil om at det vi skrev for ett år siden slo til: «Med Jan Petersen som leder av utvalget er det neppe grunn for å tro at kritikken mot den rødgrønne regjeringa, de borgerlige partiene og størstedelen av media blir særlig krass. Dessverre. For vi snakker om forbrytelser mot menneskeheten. Det er mange norske politikere som burde ha blitt stilt for menneskerettsdomstolen i Haag. En opplagt kandidat er Jens Stoltenberg. Selvsagt vil ikke det skje. Men vi vil få en rapport, som etter å ha bli diskutert, vil bli lagt i samme skuff som Afghanistan-rapporten. For deretter å bli glemt. Deretter er Norge klar for nye NATO-oppdrag.»

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering