Hva mente Lenin? Luxemburg og Gramsci forklarer

(18 / 2017) Del 1 av 2: Forsøk på å få fram hva Lenin mente ved hjelp av Luxemburg og Gramsci:
For venstreorienterte øker betydningen av teori. 2 store tyske venstre-partier, Linke og dkp har debattert program. Det samme skjer internasjonalt. Sam Webb, ex-generalsekretær i det amerikanske kommunistpartiet, cpusa, vil kutte ut leninisme, noe som aktualiserer spørsmålet om teori-grunnlag. Her har vi fokus på 2 marxistiske personligheter: Den tyske kommunisten Rosa Luxemburg og Italias Antonio Gramsci.
Innledende merknad fra kommunistisk studentforbund i Østerrike kommer før 2 artikler fra Hans-Peter Brenner, som er enda mer aktuelle nå. Det er utviklet en fraksjon i DKP, som gir en spesiell fortolkning av disse to personlighetene. HP Brenner konfronterer fraksjonen med artiklene: «Luxemburg-legenden» og «Myten om Gramsci«. I forbindelse med bearbeiding og videreutvikling av nkps prinsipp-program har også dette betydning i en norsk diskusjon.
1) Luxemburg-legenden: I Linkes nye programutkast får Rosa Luxemburg spesielt positiv omtale. Hun settes på samme sokkel som grunnleggerne av vitenskapelig sosialisme, Karl Marx og Friedrich Engels. Først slår Linke fast at «partiet bygger på venstre-demokratiske, sosialistiske, sosialdemokratiske og kommunistiske tradisjoner». Så heter det: «Frigjøring fra kapital-herredømme og patriarkalske forhold realiserer det sosialistiske perspektivet for frihet og likhet for alle. Dette har Marx, Engels og Luxemburg vist oss». (programforslag). I avsnitt III om «demokratisk sosialisme i det 21. århundret» framheves Rosa Luxemburg som ledende figur for «frihetssøkende sosialisme».
De 5 »klassikerne«: DKP-medlemmer må føle seg særlig beæret av en slik omtanke for en av kpd-grunnleggerne. Men kanskje gjelder det spesielt en fløy i intern-debatt om »sekretariats-tesene«, framlagt i 2010. Rett nok avvist av flertallet på siste kongress. En ikke-publisert 1, versjon av »tesene« ga stor ståhei fordi den formulerte korrektur av partiets ideologiske selv-forståelse fram til da. Tese 12 i dkp-kapitlet: `Teoriene til Marx, Engels, Lenin, Luxemburg, Gramsci og andre tenkere (sic!) i vitenskapelig sosialisme gjør oss i stand til å forstå mye, om vi ikke bruker dem som »forsteinet ortodoksi, men kritisk og dialektisk«. Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci skal etter denne oppfatningen ha samme politiske og teoretiske rang som »klassikerne« Marx, Engels, Lenin. Kommunistenes ideologi, betegnes etter de 3 personene som »marxismen-leninismen«. I dagens form av tese 11 er Luxemburgs og Gramscis like-verdige rang svekket, formelt sett. Nå heter det: »Teoriene til Marx, Engels, Lenin og andre sosialistiske tenkere som Luxemburg og Gramsci, gjør oss istand til å forstå mye«. Men også ifølge disse tesene er det snakk om 5 likeverdige hoved-teoretikere innen marxismen.
Entydighet eller flertydighet etter hva som er populært: Et nærliggende spørsmål: Hvorfor skal akkurat de være de »5 store«. Kanskjes flere fortjener klassiker-status: G. Plekhanov, K. Kautsky, W. Liebknecht, F. Mehring, K. Liebknecht, E. Thälmann, N. Bucharin, G. Lukács, L. Trotsky, G. Sinovjev, E. Varga, Mao Tse-Tung, Ho Chi Minh, J.V. Stalin, A. Cunhal, P. Togliatti, C. Zetkin, F. Castro, Che Guevara osv. Hvorfor de sistnevnte er mindre betydelige enn Luxemburg og Gramsci må i alle fall forklares. Men det skjer ikke.
De 2 foretrukne har aldri selv vært opptatt av å stå på samme nivå som grunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen, Marx og Engels. Rosa Luxemburg er kjent for uttalelsen på KPDs stiftelses-landsmøte: »Vi er tilbake til Marx` banner«. Hennes omtale av Marx og Engels som »store mestere« viser hvor lite ambisiøs hun var. (Rosa: Vårt program, politisk situasjon, tale på KPDs 1. -landsmøte.) Heller ikke Antonio Gramsci sammenliknet seg selv med Lenin eller ville ha samme posisjon. Han gjentok stadig kravet. »En kommunist må også være leninist«. Se: A. Gramscis politikk, historie og kultur.
Men det dreier seg åpenbart ikke om kommunistene Luxemburg og Gramsci, om deres reelle betydning, men om noe helt annet. Hva vil en oppnå med å konstruere »5 nye store«? Først: En enhetlig lære hos Marx, Engels og Lenin flyter ut i flere venstre-orienterte oppfatninger av ulik kvalitet. Det som greit kalles »marxisme-leninisme«, i dkp-dokumenter »læren til Marx, Engels og Lenin«, skal brytes ytterligere opp med 2 nye »klassikere«.Disse 2 kommunistene skal inkorporeres i marsxismen-leninismen. Hva fører det til?
Svaret er enkelt; Det er et gammelt argument. Vi kjenner det igjen: Luxemburg og Gramsci skal styles som ikke-leninister eller »anti-leninistiske, demokratiske kommunister«. De skal gjøres til antagonister av Lenins angivelige diktatoriske tendenser, men samtidig vil de holde seg til Marx. Bare en med små historiske kunnskaper kan overse at begge »klassikerne« er av annet politisk og teoretisk kaliber enn de 3 store, vi til i dag har stolt på. Hvorfor skal vi still-tiende godta en »pluralistisk marxisme« og nivellere innholdsmessige ulikheter mellom dem, eller omvendt, som del av en helhetlig forståelse? Hva betyr det for den indre stringensen i marxismen-leninismen som vitenskapelig definert helhet av filosofi, økonomi og politikk? I alle fall er konsekvensene klare: Marxismen-leninismen som teori brytes opp etter smak og behag og dermed også dkps teoretiske grunnlag!
»Fantastisk lærer«: Ingen mer enn V.I. Lenin, som hun drøftet så mange grunnleggende spørsmål med, da hun levde, skrev gripende nekrolog om henne. De kjente hverandre meget godt personlig. Rosa Luxemburg framsto som sosialdemokratisk leder fra kongeriket Polen og Litauen før 1905 og noen ganger på kongresser i Russlands sosialdemokratiske arbeider-parti, rsdap, og på konferanser i 2. Sosialist-internasjonale med og mot Lenin, som mente det hun hadde skrevet ville glede generasjoner av kommunister. Han kalte henne »revolusjonens ørn«. Det spiller ingen rolle for vurdering og historisk plassering om vi i dag, som da, legger hennes politiske og teoretiske feil under teppet for å gi henne status og nimbus og klassiker på høyde med Marx, Engels og Lenin. Den revolusjonær-proletariske kommunisten Luxemburg forsvares av Lenin og bør ikke framstille henne som »bolsjevikenes demokratiske motpol«: »Rosa tok feil om polsk uavhengighet, i vurdering av mensjevikene i 1903, i teori om kapital-akkumulasjon og da hun i juli 1914 sammen med Plechanov, Vandervelde, Kautsky og andre støttet gjenforening mellom bolsjeviker og mensjeviker. Hun tok feil i fengselsnotater i 1918, men korrigerte dem mye da hun kom ble løslatt i slutten av 1918 og begynnelsen av 1919.
Trass i sine feil, var, er og blir hun en ørn. Ikke bare vil minnet hennes rage i internasjonale kommunist-bevegelse, men hennes biografi og samlete verker, som grunnet slendrian fra de tyske kommunistene ble forsinket og bare til en viss grad forklares med de enorme ofrene de og hun måtte gjennom i en tid. De forblir en svært nyttig lære for mange generasjoner av kommunister i hele verden«. (Lenin, bind 33, s 195; Notiser fra en publisist).
Rosas vitenskapelige styrke, originalitet og systematikk i kamp mot revisjonisme i SPD var enestående i mengden av datidens marxistiske journalistikk. Hennes kunnskaper som økonom og analyser hun ga av en moderne imperialisme og monopolistisk kapitalisme er tydelig, trass i feilvurderinger. Hennes praktiske virksomhet mot den 1. imperialistiske verdenskrigen og i november-revolusjonen 1918 i Tyskland oppviser en enorm moralsk kvalitet, slik at hun ble en stor historisk figur i internasjonal arbeiderbevegelse. DKP-medlemmer som etter en hard politisk og organisatorisk maraton, ennå står på en ubrudt linje og har sitt personlige forhold til partiet Rosa stiftet, er forpliktet til å videreføre hennes teoretiske bidrag og politiske arv.
Av samme grunn må DKP også påvise hennes politiske og teoretiske svakheter og tilbakevise en propagandistisk plassering av Rosa for `demokratisk sosialisme`, når hennes `pluralistiske marxisme` settes opp mot det revolusjonære hos Marx, Engels og Lenin eller likestiller henne med dem. Vi må heller ikke skjule andre teoretiske svakheter og feil hun sto for i partiteorien. Dette er ikke nostalgisk rettferdiggjøring av leninismen og Lenin som klassiker. Kanonisering av Rosa som »stor lærerinne«, nr 4 eller 5 av `marxismens klassikerne`, er ikke bare et angrep mot leninismen, men utfordrer kjernen i marxismens revolusjons-, demokrati -og statsteori og dermed mot enheten mellom politikk, filosofi og teori og læren til Marx og Engels.
Myter: For over 30 år siden utgir Bernhard v Mutius Myten om Rosa Luxemburg (Die Rosa Luxemburg-Legende, Frankfurt 1978). Han går da inn på ideologisk strid mellom marxismen-leninismen, representert av kommunistpartier og ideologiske forsvarere av kapitalisme i ulike former, men også Rosa Luxemburg-legendens ideologiske funksjon. Myter kom umiddelbart etter hennes død med et sitat, som er tatt ut av sin sammenheng, om `den russiske revolusjon`. Hennes tanker om 1. fase i oktoberrevolusjonen fra fengselscellen i Poznan våren 1918, ble ikke publisert. Ser vi nøye på manuskripter, er det klart at disse randbemerkningene egentlig hadde en underordnet rolle. De viser tydelig hennes søkende refleksjon fram og tilbake rundt temaet.(Se faksimile i Annelies Laschitzas Luxemburg-biografi: »Trass i at hun var i livets rus«. (I en fotoserie mellom side 340-341.)
Bernhard v Mutius: »Luxemburg-tesen »frihet er alltid frihet for den som tenker anderledes« er historisk, ikke i direkte form og uten sammenheng, men eksplisitt og i motsetning til Lenins bolsjevisme og `diktatoriske kommunisme`. Som frihets-appell mot brutal, sentralisme og et tegn på skapende marxisme i motsetning til dogmatisk marx-ortodoksi. (.) Tesen kan tas med i morgenbønn før en drar til skafottet med folk som har forstyrret andres frihet. I krisetider kan den tas med i bedriftsstyre-møter som gir folk sparken (...) Den kan uttales som beklagelse og samtidig som forklaring på hvorfor Rosa må elimineres, for hennes revolusjon kunne utgjøre en fare for utnytting av andre (.) Tesen kan brukes til alt, for så lenge frihet alltid er frihet for dem som mener noe annet, er den verdiløs om en ønsker `frihet for alle millioner som daglig må selge sin arbeidskraft på markedet«. (B.v. Mutius).
Det nye er at til og med `solide` dkp-medlemmer tviler. Nå må de innse hva ny Luxemburg-dyrkelse dreier seg om. Jörn Schütrumpf, får fram essensen i en ny kort-biografi om Rosa: `Frigjøring med ufrie midler og metoder, dvs Lenins konsept er Rosa Luxemburgs prognose`. (J. Schütrumpf: Rosa Luxemburg: Frihet for den som tenker anderledes.)
Brøt ikke med Lenin: Hvem har sagt følgende?: »Historien setter et spørsmål på dagsorden: Borgerlig eller sosialistisk demokrati. Proletariatets diktatur er demokrati på sosialistisk vis. Det dreier seg ikke om bomber, kupp og »anarki«, som agenter for kapitalistisk profitt bevisst forvrenger det til, men om bruk av alle politiske maktmidler for å realisere sosialisme ved å ekspropriere kapitalklassen ut fra ønsket og viljen til et revolusjonært flertall i proletariatet, altså essensen i sosialistisk demokrati«. Rosa Luxemburg skrev slik i en av sine prinsippielle artikler om Nasjonalforsamlingen i Røde Fane, 20/11-1918, like etter utbruddet av november-revolusjonen i Berlin.
Og hvem skrev dette?: »Proletariatets diktatur er en klasse-allianse mellom proletariat, arbeiderklassens avantgarde, og flere ikke-proletariske sjikt av arbeidsfolk, småborgere, små eiendomsbesittere, intelligens, osv. eller flertallet av dem, en allianse mot kapitalen, som helt og fullt vil snu opp ned på kapitalmakt og endelig gjøre slutt på borgerskapets motstand og forsøk på å gjenerobre makt, en allianse for å oppnå og befeste sosialisme en gang for alle«. Lenin hadde denne grunnholdningen til arbeiderklassens revolusjonær-politiske makt. Sitatet er fra en av hans taler: »Om å bedra folket med paroler«. I vulgær-propaganda framstilles han som »tilhenger av grenseløs vold«, men her ser vi at han likevel er tydelig på at »proletarisk-sosialistisk demokrati« må ha andre regler og lover enn et samfunn, basert på utbytting. Hvor er så den prinsippielle uenigheten mellom Rosa og Lenin?
»Realpolitikkens teoretiker«? Til Luxemburgs forsvar hører en klargjøring av at hun, som Lenin, entydig forfektet proletarisk-sosialistisk revolusjonsteori og en marxistisk oppfatning av staten og demokratiet. I forsvar av Rosa må vi ta med hvordan hun så dialektikk mellom reform og revolusjon, på leninistisk måte. Når Linke-leder, Gesine Lötzsch, i et ellers modig og interessante innlegg `Veier til kommunisme` på Junge Welts Rosa Luxemburg-konferanse i 2016 brukte KPD-grunnlegger Rosa Luxemburg som en typisk representant for tradisjonen i et »demokratisk-sosialistisk parti« og tok Rosa til inntekt for sitt konsept av venstre-orientert »real-politikk«, trengs motforestillinger, selv om vi fortsatt vil være solidarisk med Linke.
Lötzsch viste til et Rosa Luxemburgs innlegg på KPDs stiftelses-landsmøte: »Skal erobring av makt ikke bli et engangstilfelle, men gi oss framgang, må vi presse oss inn i det borgerlige statsapparatet og ta alle posisjoner og forsvare dem med tenner og klør«. I Programmet vårt og den politiske situasjonen er Rosa entydig: Selv om rent politiske mål i 1. etappe av 1918- revolusjonen avsluttes i november, får den likevel ingen spesiell effekt på makten i staten. Nå må den følges opp av etappe 2 med »mer intensiv økonomisk kamp med arbeider -og soldat-råd og nye råd på flat mark som undergraver Ebert-Scheidemann-regimet slik at det modnes for en revolusjon som så vil krone verket vårt«. Det har ikke noe med langvarig revolusjonær reformstrategi å gjøre, men er snarveier for datidens revolusjonære kamper, som Rosa vil ha som basis for angrep på posisjonene i det borgerlige klasse-herredømmet. Dette kan slett ikke gjøres synonymt med Linkes uklare strategi for store transformatoriske sosiale prosesser for en demokratisk sosialisme i 21. århundre. (Linkes utkast til nytt program).
Revolusjonær realpolitikk har hos rosa en helt annen politisk-strategisk mening, enn det Linke vil legge i det idag. I et minneord til 20 års-dagen for Karl Marx` død sa Rosa: »Proletarisk realpolitikk er revolusjonær når den på alle enkeltfelt går ut over rammene for det bestående, når den bevisst utvikler forstadier som blir til linjen for det revolusjonære proletariatet`. (Rosa Luxemburg: Karl Marx).
Reform og revolusjon: Rosa Luxemburgs ide om »realpolitikk«: Alle dagsaktuelle tiltak må forstås i historisk perspektiv som brudd med og overvinnelse av kapitalismen og kun er del av forstadiet til en proletarisk revolusjon. Det har ikke noe med endring/ny versjon av den gamle utmattings-strategien til Kautsky å gjøre, der spørsmålet om forberedelse av et revolusjonært moment og revolusjonært brudd var avbleknet. Når Linke nå reklamerer for tradisjonen til en samfunnsendrende radikal realpolitikk kan ikke Rosa Luxemburg brukes en lidenskapelig og rasende kritiker av revisjonisme og opportunisme. Marxister må forsvare henne verk mot alle fordreininger, ikke glorifisere og samtidig kastrere det hun faktisk sto for.
Del 1 av 2. Neste del kommer i Friheten 19/17


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media