2017: Vergeforeningen Følgesvennen, bevegelsen Nok er Nok og Refugees Welcome Afghan Lives Matter arrangerer onsdag 18.oktober, en markering mot deportasjoner til Afghanistan. 			Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
2017: Vergeforeningen Følgesvennen, bevegelsen Nok er Nok og Refugees Welcome Afghan Lives Matter arrangerer onsdag 18.oktober, en markering mot deportasjoner til Afghanistan. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Ingen politisk sak engasjerer mer enn innvandrerdebatten. "De truer den norske kulturen" er et av de mange utsagn som spres over eteren iblandet rasistiske undertoner. Er det kanskje skisporten som trues, eller kanskje den norske strikkegenseren med mønster hentet fra Hviterussland? Pizzaen er da ikke norsk, og det betviles at den folkelige kultureliten vil savne lutefisk og rakørret på norske menyer. Hva er så spesielt med norsk kultur?
Svaret burde være opplagt i disse dager, hvor hele landet er med i den store folkefesten. Intet er vel mer særnorsk enn barnetog, flagg, faner og hornmusikk? At tyrkiske skolebarn feirer sin nasjonaldag på akkurat samme måte, er noe den norske folkesjela ikke vil høre om, og at det skulle finnes flere "17.mai-tog" med glade barn også i andre av de 192 verdens land er ingen umulighet. Men den storslåtte feiringa av en grunnlov som ikke følges, det skal vi helst ha for oss selv, og det eneste som skaper et skår i gleden for noen, er om det skulle dukke opp et flagg med halvmåne blant våre kristenkors. Likevel er det her vi finner den unike norske kulturen vi er alene om, så vidt undertegnede har kommet fram til - russefeiringa.
Norge må vel snart settes på verdenskartet, slik dette kulturfenomeneet har fått sin plass i media, forretningsliv og musikkbransjen. Ikke bare er det en sammenhengende festrus som snart kan sammenlignes med karnevalet i Brasil, men en flerårig planlegging og økonomisk satsning som vedlikeholder klasseforkjellene blant skoleungdom. Bare de rikeste kan betale for moroa uten videre innsats, men den vanlige ubemidlede skoleelven, må bruke energi og ressurser for å spare sammen kapital nok til en plass i den store party-bussen. Gjennomsnittlig 100 000 sies det. Et rullende festlokale med innredning som en eksklusiv nattklubb og med støymaskiner en rockefestival verdig. Den som ikke klarer å skrape sammen til bussfellesskapet, blir ikke bare stående på gata, men faller helt utenfor alle de vakre intensjonene som våre politikere lar renne ut av seg : Inkludering og nulltoleranse for mobbing. Den norske skolen er blitt en arena for økende klasseskille.
Russefeiringa var en gang en fortjent og kjærkommen utfoldelse for nybakte studenter, som den gangen var de få utvalgte som hadde mjulighet til en akademisk utdannelse. Også i min tid, var det en utdannelse som hang høyt, noe som tydelig framkom i den russefesten jeg nylig vaar med på - den sjette i tallet. Samlet på intim kafe med minner fra den gangen karriere var hovedsakelig en mannssak, og hvor de mange gråhårede menn og et par ugifte kvinneri klassen, kunne se tilbake på en storslått karriere i media, skole, forskning og datateknologi. Men minnene fra russetiden 1967 hadde vi felles.
Den røde russelua og skoleemblemer til å sy på klærne på var bestilt. Det fantes noen som hadde lagt sin sjel i russeavis på min skole og kanskje var det noen som jobbet med en russerevy. Men hvorvidt dette influerte noe særlig på skolearbeidet, kan jeg ikke huske, for den gangen var det ikke lov å sette russelua på hodet før til 17. mai og da var skriftlig eksamen gjennomført. Da den store dagen oppsto, var det tre russebilerav gammel modell i skolegården. Nymalt røde med hvite morsomheter og reklame for lokale bedrifter. Vår Popeda var fortsatt ikke tørr etter en lang natt med malerkosten, men representativ nok til å frakte vår allerede ganske beduggete mattelærer, som resolutt tok meg i armen ved inntreden til russefrokosten til almen morskap. Men noe overstadig fyll og andre utskeielser kan jeg ikke huske, og 17.mai-feiringa ble foretatt med noen beskjedne halvlitere og avsynging av russesanger på Dovrehallen i Oslo. Rampete var også vi, men det forholdt seg til noe røde springvann og maling av papirkurver på vestkantskolene.
Allerede den gangen synes jeg det tok litt overhånd, noe som også ble fulgt av mine sønner, som i likhet med flere andre lot det hele være. Egentlig skulle denne tradisjonen vært faset ut ettersom videreskole nå i dag har blitt allemannseie og mistet sin betydning i forhold til senere karriere i arbeidslivet. Isteden har russetiden fått enda mer plass, og dette til fortrengning av det startskuddet alle ungdommer trenger for å komme videre i et stadig knappere arbeidsmarked. Når russetiden planlegges allerede i første klasse og festen begynner før eksamen, så sier det seg selv at noe har gått helt av skaftet, og det uten å ta med alle bivirkningene, som fyll, sex, slåssing og narkotika.
Vi snakker så varmt om integrering, men etter 15 års opphold i muslimske miljøer, så forstår jeg ikke hvordan vanlige muslimer skal kunne true vår kultur. Rent bortsett fra om jeg nå i dag hadde hatt døtre på vei til dagens rus- og sexrelaterte russetid, så skulle jeg som noen av dem gjerne satt lås på døra, og det uten verken hijab eller koranvers.
Det som imidlertid burde vært låst, er forretningsverdenens profitt på unge skoleelevers umodne festing. Norske myndigheter og media burde bruke sine effektive antikommunistiske metoder til å fortie og boikotte denne eskalerende festrus så lenge skolens egentlige formål, avlagt eksamen ikke er gjennomført. La nå unge få lov å feste etter en lang skoletid, men det finnes ingen mening i at unge skal sette sseg i økonomisk gjeld og ødelegge sin framtid før den egentlig har begynt. Det er viktigere i dag enn noengang.

Valget, innvandring og likestilling

I et debattinnlegg i Dagsavisen behandler Afshan Rafq den rødgrønne regjeringas manglende tiltak overfor innvandrere i den freårsperioden som er ...















RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media