Takk til Olga, kameratene i NKP og det gavmilde folket i Alta. 


Ved å lese den triste meldingen om at Olga Olaussen har forlatt oss, dukker det minner opp som den nye internet-alderen lett lar oss glemme. Ikke til fortrengning for alt det fantastiske arbeidet denne modige kvinnen har gjort i arbeiderklassens tjeneste, men der hvor jeg, som en forvillet søring, husker henne best, var fra den store vinterkrigen for å verne Alta-vassdraget. En sak som fortjener sin egen historie. 


Visst har jeg selv flytt på et rykte som Alta-entusiast og med i lenkegjengen, noe som etter dagens standard helst hadde gått under «falske nyheter». Virkeligheten var noe ganske annet, der jeg satt på en pizzarestaurant og drakk vann, sammen med mine venner fra Altaaksjonen, som diskuterte hvem de skulle sende nordover, mens jeg grudde meg til å haike på jobb og leve uten et rødt øre til neste lønning. Jeg var ikke en gang medlem, men støttet saken, og det bare datt ned i hodet mitt: «Send meg!» Dermed ble jeg utstyrt med sovepose, ullundertøy og fjellstøvler størrelse 47 og sendt av gårde på en 3-dagers reise med tog og buss. 


Jeg hadde med få unntak neppe beveget meg nord for Sinsenkrysset, men fikk med meg en reisekamerat som kunne fortelle om vakker natur og nasjonalparker, der jeg bare kunne se et totalt mørke utenfor togvinduet. Mørkt var det også, der vi stoppet for overnatting i en låve med båser fulle av høy, der kameraten min klarte å få til en slags suppe på rødspritapparat. Godt å ha med en venn, tenkte jeg, men når det store slaget skulle stå på «nullpunktet» mistet vi hverandre, og jeg var helt alene i isødet sammen med 700 andre som var like frosne og oppgitte som meg. Timene gikk og og jeg lurte på om jeg skulle stille meg i arrestasjonskøen, som ble lengre og lengre. Men på vei dit fant jeg en annen kø, som lovet litt varme i kroppen. Det å hogge ved. 
Der sto jeg bakerst og ventet på øksa, mens en mann slo meg på skuldra. Kunne jeg tenke meg å bytte med en i lenkegjengen som skulle på do. Nå fantes det ingen do og heller ikke førstehjelpstelt, for det var det første som politiet rev, men anledningen til litt varme var lokkende, så jeg takket ja og ble låst inn i den massive stålringen inne i lenketeltet. Dermed skjedde det noe, og politiet strømmet inn på arenaen. Jeg fikk det ultimatum å bli løst med en gang eller bli sittende. Jeg valgte det siste og ble etter ca. 12 timer den syvende siste som ble båret vekk og ble fraktet til arresten i militærkolonne, mens vi sang Ellinors vise av full hals. 


Det ble ofte nevnt av våre motstandere at det mest var tilreisende som utgjorde Alta-oppstanden. Det ville i tilfelle vært meget merkelig at over 2000 entusiaster skulle ta fatt på den lange reisa til og fra, bare for å gå i fakkeltog i Alta. For med mindre noen av dem skulle ha vært på privatbesøk, så lå alle tilreisende i telt ved Gargia fjellstue, ca. 50 i tallet. Adskillig tynnere var representasjonen av utbyggingstilhengere fra Tverrelvdalen, som imponerte lite med en kolonne av privatbiler gjennom gatene. Men fakkeltoget var langt og verdig, og der traff jeg selvfølgelig representanter fra NKP og ble invitert til møte dagen etter. 


En av de losjerende på Gargia, var Jon Michelet, som gjorde god reklame for Klassekampen, som den eneste avisa, etter hans mening, som sto på Altaaksjonens side. «Gratis Klassekampen til alle!» var omkvedet, inntil det meget fulltallige partimøtet, hvor jeg mener å huske at det var Olga som tok affære og fikk utstyrt meg med en bunke Friheten. Så ble det «Gratis Friheten, avisa som står på vår side!» Det ble ikke akkurat noe begynnende godt vennskap mellom Michelet og meg etter det, men feiden varte ikke lenge, for snart så rev politiet teltleiren, og kokken og jeg fikk kjøkkenteltet fult av is over oss mens vi prøvde å synge Detsika-visa. 


Så vidt jeg husker, så var det kommunister involvert i det meste. Både de som åpnet sine hjem og eiendommer for demonstrantene og var med i styret og drift av kontoret, hvor også jeg ble innlosjert for å passe bombetelefonen. Også ved hjelp av en NKPer jeg møtte i Bossekop, nesten gråtende av hjemlengsel. Den «kontorjobben» ble til uker og ti kilo pluss, for det var lite annet å gjøre enn å spise og tygge Fox-karameller foran TV, for hva folket i Alta hadde utstyrt oss med av god mat, var mer enn imponerende, og samefolket kom gjerne på besøk med reinsdyrbiff gjemt i kofta. Kan det forstås på annen måte enn at vi tilreisende var svært så velkomne? Det skjedde også, når vi ble innlosjert i et forsamlingshus etter raidet på Gargia, så skulle vi ha kakefest og trengte kanskje opp i mot 20 kaker. Folket i Alta stilte opp med hele 70 fantastiske kreasjoner av krem, sjokolade, marsipan og alt hva noen kunne begjære. 


Det er lenge siden og for meg helt uforståelig at jeg var med på det. Nesten som en roman jeg bare har lest. Det er mange episoder som dukker opp i tankene, som det å ha opplevd livet i en lavvo fra innsiden, nattklubben i Alta hvor jeg  med mine gigantstøvler ble godtatt, mens min venninne ble nektet fordi hun hadde skaller. Spionen med rød anorakk og jakkemerker, som hadde infiltrert Gargia, forhør av oss alle og mye mer. Men det som huskes mest, er hvordan folket satt pris på oss, og ikke minst det å møte så mange engasjerte kommunister. Selv fikk jeg 7000 i bot og æresmedlemskap i aksjonen, mens Olga var oppe i 20 000 når vi møttes og var på full fart videre sammen med de andre i laget. I forhold til min egen tilfeldige og beskjedne innsats, så er jeg  stolt av mine gode kamerater, og det å tilhøre et parti som vet å velge riktig side når det gjelder.

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering