I midten: Fra Gro Brundtland til Erna Solberg – Norges reise fra sosialdemokrati til nyliberal kapitalisme, der Siv Jensen fungerer som sjåfør. En reise Gahr Støre tilsynelatende aksepterer, men som Slagsvold Vedum og Hareide gjerne vil hoppe av. Og gjør de begge det, kan veien tilbake til et slags sosialdemokrati kanskje være mulig. Med Vedum og Hareide som to nisser på lasset.																														Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
I midten: Fra Gro Brundtland til Erna Solberg – Norges reise fra sosialdemokrati til nyliberal kapitalisme, der Siv Jensen fungerer som sjåfør. En reise Gahr Støre tilsynelatende aksepterer, men som Slagsvold Vedum og Hareide gjerne vil hoppe av. Og gjør de begge det, kan veien tilbake til et slags sosialdemokrati kanskje være mulig. Med Vedum og Hareide som to nisser på lasset. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det måtte være da Sp foretok den samme kursjusteringen for snart ti år siden. Hva er egentlig forhistorien til den dramatikken som har utspilt seg høsten 2018. Mange har pekt på at KrFs svik mot høyresiden og Jensen/Solberg-regjeringen egentlig startet med Høyres svik mot KrF og Venstre da de valgte Frp som regjeringspartner. Dette er utvilsomt riktig, selv om det ikke så ut til å påvirke KrF den gang i 2013. Tatt på senga som kristen-Norge ble da borgerlighetens frontparti valgte en sengekamerat som KrF lenge hadde nektet enhver dynehygge med.


Vulgær kjeftbruk og småkristen forskrekkelse
La oss sette denne politisk elleville sandkassa inn i en større sammenheng med langt dypere plogfurer enn vulgær kjeftbruk og småkristen forskrekkelse. Det som i dagens Norge blir karakterisert som et historisk veiskille, skjedde egentlig på 1970-80-tallet med nyliberalisme og deregulering av internasjonal markedsøkonomi. Parallelt med denne prosessen utviklet EEC seg til EU – et økonomisk samarbeid i nyliberal markedsøkonomisk ånd ble til en nyliberal markedsøkonomisk union med sterke overnasjonale toner og skrantende demokrat i egne prosedyrer og beslutningssystemer, men også manglende demokratisk selvbestemmelse for medlemslandene – også for dem som ble assosierte gjennom EØS-avtalen til Gro Brundtland.


Både den nyliberale fasen av kapitalismen og unionsbyggingen i flere verdensdeler sammen med en økende flora av frihandelsavtaler, hadde utgangspunkt i den globale kapitalismens konkurranse- og monopolutvikling sammen med Verdensbankens og Valutafondets rigide pengepolitikk med dollar og euro som diktatoriske valutaer, og den kom til å skape store omveltninger i nasjonal politisk tenkning i hele den vestlige verden. Og en stadig mer aggressiv dannelse av internasjonale og overnasjonale frihandelsavtaler og unioner basert på deregulerte markeder, gikk i økende grad på bekostning av hevdvunne demokratiske rettigheter. En økende grad av dristighet i angrepene på medlemslandenes konstitusjonelle rettigheter på område etter område gjennom strømmer av direktiver og rettsavgjørelser, forsterket denne tendensen.


Knuste egg i den store omelettproduksjonen
For politiske partier på høyresiden har denne utviklingen i hele dens forløp vært velkommen. Det er det internasjonale borgerskapet – som de nasjonale har vært knyttet til med sterke bånd gjennom hundrevis av år med alt fra middelalderens bank- og handelskapitalisme, kolonitidens verdensomspennende handelskompanier og industrikapitalismens globale produksjons- og finanspolitikk, som høster fruktene av den moderne nyliberale markedsøkonomi. Og fordi denne økonomien oppnår sitt maksimale potensial gjennom internasjonalisme og globalisme, er unionenes og frihandelsavtalenes overnasjonalitet og nedbrytning av nasjonenes konstitusjoner og grunnlover, bare knuste egg den store omelettproduksjonen.


I land som Norge, med nasjonal selvstendighet helt tilbake til før middelalderen – bare avbrutt av en personalunion med Danmark der en felles konge skulle være de to selvstendige statenes eneste unionsmerke, har dette vært intense stridspunkter på to måter – i forbindelse med Frps vekst og inntreden i en borgerlig regjering, og etter hvert som denne borgerlige regjeringens nyliberale politikks resultater ble åpenbare og synlige. Det folk valgte som en tradisjonell verdikonservativ regjering med et Frp i lydig mindretall, viste seg å være et nyliberalt Høyre fullt på høyde med Frp underlagt en markedets usynlige hånd av ekstremt slag. Denne politikkens beste karakteristikk er nettopp Høyres egen – vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at sosialdemokratiet aldri vil få den tilbake igjen.


Den flate og krøllete velferdstubens politikk
Men så viser det seg at det ikke nødvendigvis er det sosialdemokratiske Ap som bryr seg mest om en flat og krøllete velferdstube, heller ikke om svekkelsen av den kristensosiale politikken som blant annet omhandler fattigdom, forskjellssamfunnet og bistandspolitikk, og heller ikke om fraflyttede bygder, nedlagte bondegårder, et utarmet arbeidsliv preget av sosial dumping og svekkede rettigheter for arbeidsfolk, åpne grenser med fri flyt av matprodukter, og svekkelse av den nasjonale identiteten i form av underdanighet i et husmannslignende EØS-forhold.


Det var da nyliberalismens markedsøkonomi for alvor rullet inn over landet etter valget i 2013, at det store skismaet fant sted i norsk politikk. Knut Arild Hareides og KrFs litt dramatiske oppvåkning og hans Kierkegaardske ‘Enten-eller’ i disse høstukene er et resultat av dette skismaet.


2013-årets Senterparti
Men først ut var Senterpartiet. Det rotfaste jordbruks- og borgerpartiet med hevd og eiendomsrett og bruksrett til Norges viktigste kapital, den mest høyrøstede forsvarer av distriktspolitikk og ‘hele landet i bruk’. Partiet med selvskreven eiendomsrett til alle våre nasjonale verdier – fordi verdier av det slag alltid rinner ut av det gamle bondesamfunnet. Partiet som er runnen av selve det norske grunnfjellet og som har omdannet dette til grøderik jord. Partiet som har odel på den konstitusjonen som sprang ut fra forsamlingen på Eidsvold som en av de første og mest demokratiske i Europa. Partiet med røtter i de frisinnede tankene som skapte formannskapslovene i 1837, folkeskolepolitikken utover i hundreåret, partiet som avlet partiet Venstre og parlamentarismehøvdingen Johan Sverdrup. Partiet som like mye som Venstre kan føye ‘All makt i denne sal’ til sitt moderne politiske program, og som den sosialistiske arbeiderbevegelsen arvet mye sosial folkevett fra. Partiet mot harryhandel i Sverige, mot ulv, mot de fire friheter, mot Maastricht, Schengen, Lisboa, Kommisjonen, Unionsrådet, Europarådet, Domstolen, Sentralbanken og hele EU-slenget av nyliberal markedspolitikk. Partiet som heiste fanene mot medlemskap i EU aller høyest, og som gikk seirende ut av den kampen. Så langt

 

Les mer i Friheten.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media