En kvinne har åpnet butikk på et fortau i Quezon City																								Foto: Terje Alnes
En kvinne har åpnet butikk på et fortau i Quezon City Foto: Terje Alnes

(16 - 2017) I utlandet har Rodrigo Dutertes skitne krig mot narkotika vakt avsky. En serie oppsiktsvekkende uttalelser har gått verden rundt. Men etter ett år som president er han svært populær blant filippinere. Duterte har gitt håp til millioner som strever med å få endene til å møtes. Uten å bryte med den nyliberale politikken vil han imidlertid svikte arbeiderne, de fattige i slummen og de jordløse landarbeiderne som stemte på ham.


Tekst og foto Terje Alnes
Ninoy Aquino International Airport i Manila har gjennomgått en solid oppgradering siden sist jeg var her. Da lå slumbebyggelsen like inn til gjerdene som sperret mot rullebanen, der bølgeblikktakene gjorde det kokende hett for de lutfattige beboerne. Nå skinner det av et luksuriøst boligprosjekt kloss ved den nye terminalen, der arkitektene har laget et lite mini-Venezia komplett med kanaler og gondoler, et slags Disneyland for de rike. Dette er bare ett av mange eiendomsprosjekter som rettes inn mot velstående filippinere, og mot de 11 millioner landsmenn som jobber utenlands og som kan tenkes å ville investere i hjemlandet.
Alle byggeprosjektene indikerer at økonomien går godt. I år ligger det an til en økonomisk vekst på 6-7 %, og frem mot 2022 er regjeringens anslag at økonomien skal vokse 7-8 % årlig.


Stor støtte til Duterte
Duterte har regjert i ett år, og populariteten hans er formidabel. En serie meningsmålinger viser at presidenten har overveldende støtte i folket, den siste sier at 82 % er fornøyd med det han har utrettet. Det er faktisk vanskelig å finne folk som sier at de ikke støtter Duterte.
Populariteten kan virke uforståelig. Amnesty Internationals avdeling i Sør-Øst Asia sier at antallet utenomrettslige drap under Duterte allerede er høyere enn under alle årene med Marcosdiktaturet. Men populariteten skyldes i stor grad nettopp narkokrigen, som har skapt en følelse av større trygghet i hverdagen. Kriminalitetsstatistikken viser at antall drap har økt med 90 %, men all annen kriminalitet har en markert nedgang.
Duterte ble valgt med 6,6 millioner flere stemmer enn Mar Roxas, elitens foretrukne kandidat. Presidenten feide de andre kandidatene av banen mye basert på imaget av å være en «strongman», nettopp det flertallet av filippinerne tror skal til for å løse hverdagens utfordringer. Det er nemlig nok å ta tak i.


Ung befolkning, mange fattige
Filippinene er ikke et fattig land. Kjøpesentre med all verdens merkevarebutikker dominerer i storbyene, tettheten av store, nye SUVer på veiene er overraskende, alle går tilsynelatende rundt med mobiltelefoner. 95 % av den voksne befolkningen kan lese og skrive. Likevel er kontrastene enorme. En av fire filippinere må overleve på mindre enn en dollar pr. dag. Landet er altså ikke fattig, men mange av innbyggerne er det.
Uansett hvem som sitter på toppen synes oppgavene å være uoverkommelige. Noe av det første du legger merke til er at det vrimler av barn. 54 % av landets befolkning er under 25 år, 1 av 3 er under 15. Duterte har trosset den mektige Katolske kirken og tatt til orde for nødvendigheten av familieplanlegging. Folketallet har for lengst passert 100 millioner, og det på et areal som bare er ¾ av Norges.
Hvor mange fattige som finnes er det uenighet om, det avhenger av definisjonen. I en undersøkelse der filippinerne selv får definere sin status klassifiserer 50 % seg som «fattig», i offisielle statistikker havner 30 % under fattigdomsgrensen, som er satt meget lavt. En familie på fire skal klare seg med 10.000 peso i måneden, det tilsvarer ca. 1.750 kr., noe som må være meget vanskelig.
I provinsene er det lite som minner om de luksuriøse kjøpesentrene eller de bevoktede boligstrøkene de velstående i hovedstaden bor i. Provisoriske salgsboder langs veiene er et magert utkomme for mange, store familier bor gjerne på bakrommet. Andelen fattige er langt høyere her. Mens 10–30 % av innbyggerne i Metro-Manila defineres som fattige, er andelen i Visayas 40 %, i Bicol 50 % og 66 % i den autonome muslimske provinsen på Mindanao.
Flertallet av filippinere bor fremdeles på landsbygda, hvor levekårene er dårligst. 35 % av filippinerne lever av jordbruk, mange av disse er jordløse landarbeidere med elendige og ustabile lønninger. Dette forklarer hvorfor mange trekker inn til byene, hvor første stopp gjerne er en rønne i slummen. WHO har tidligere anslått at 1/3 av Metro-Manilas innbyggere bor i slumstrøk, mange i boliger som er ulovlig oppført. For mange blir dette også det endelige stoppet. Sjansen for sosial klatring i det filippinske klassesamfunnet er nemlig ikke store.

Et klassesamfunn
Overklassen består av et lite antall rike familier, mange med røtter helt tilbake til tiden da landet var spansk koloni. En familie alene, Ayala-familien, kontrollerer 20 % av alle aksjer i børsnoterte, filippinske selskaper. Lopez-familien eier store deler av den privatiserte energisektoren. Private selskaper kontrollerer vann og strømforsyningen til Metro-Manila og storbyer som Cebu og Davao, et resultat av strukturtilpasningsprogrammer påtvunget av IMF og Verdensbanken.
Landets to rikeste menn, Lucio Tan og Henry Sy, er begge av kinesisk herkomst. Tan har blitt milliardær på tobakk, brennevin og Philippine Airlines. Sy eier varehuskjeden SM, er involvert i eiendomsbransjen, i utdannings- og velferdssektoren (på norsk: en velferdsprofitør).
De rikeste kontrollerer enorme verdier og har tilsvarende makt. I 2009 viste tall de rikeste 10 % tjente like mye som de nederste 80 % til sammen. En forholdsvis liten, urban middelklasse består av småbedriftseiere, mellomledere i private selskaper og statsansatte. Stort sett alle andre havner deretter i nedre kategori, i arbeiderklassen eller underklassen, i en tilværelse preget av manglende sosial trygghet.
Filippinene har kopiert det amerikanske systemet. Det betyr at helsevesen er et privilegium forbeholdt de velstående. For folk flest er legebesøk, undersøkelser, medisiner, sykehusinnleggelser og operasjoner ensbetydende med økonomisk ruin, eller rett og slett ikke mulig. Skolepenger hindrer også mange i å fullføre utdanning, fremdeles er barnearbeid utbredt, i en fattig familie må alle bidra.

 

Dette var en del av artikkelen, for å lese hele må du abonnere, eller kjøpe avisa. I løssalg i Narvesen og på BuyAndRead

Fillipinene snur nå 180 grader

Fillipinene snur nå 180 grader

(23 - 2016) «Mine herrer, i dette spillet, erklærer jeg min skilsmisse fra De Forente Stater … både militært og også «økonomisk».
Av Pepe Escobar
Slik...















RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media