Illustrasjonsfoto: Fargerikt under Oslo Pride Parade som gikk fra Grønland til Spikersuppa. 																										Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: Fargerikt under Oslo Pride Parade som gikk fra Grønland til Spikersuppa. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

I dag er det mye enklere å mobilisere folk på bakgrunn av identitet enn på klassetilhørighet. Det er høyresiden godt fornøyd med.


I helga 1.-2. september skjedde noe jeg aldri trodde skulle skje. 4.000 mennesker deltok på historiens første Ålesund Pride! Ja, selv i den sunnmørske kremmerhovedstaden tar altså folk til gatene for den gode saken.
«Det er på tide at vi i Ålesund går sammen om å vise at dette er en plass for mangfold og inkludering. En by for alle», sa Monica Molvær i Ålesund Sentrumsforening da arrangementet ble offentliggjort. Ålesund Sentrumsforening! Kremmerlauget! De har vel skjønt at det er mulig å tjene penger på arrangementet. «Det er viktig å vise at kirka er åpen for alle. Derfor er jeg her i dag», sa sokneprest Kari Vatne. Så langt har altså den historisk sett undertrykkende og fordømmende Kirken flyttet sin teologi på en generasjon.


Da jeg bodde i byen for mer enn 30 år siden var det bare en håndfull åpne homofile, og de betalte en høy pris for sin åpenhet. En generasjon senere er tilsynelatende alt snudd på hodet, de fortvilte homofile som ble drevet til selvmord hadde ingen anelse om en slik utvikling. Nå kappes politikere, næringsliv, Kirken og fotballklubber om å vise sin støtte til noe som for noen få tiår siden var en kriminell handling. Det er selvsagt bra.


Ti ganger så mange i Pride
Mens Pride-paraden i Ålesund kunne konkurrere med 17. maitoget i oppslutning, ble 1. mai-arrangementet i samme by en heller stusselig affære. Var det 300-400 personer som samlet seg bak parolene? Selv om Ålesund ikke er en bastion for arbeiderbevegelsen har Arbeiderpartiet ordføreren. Likevel er det vanskelig å samle folk på arbeiderbevegelsens kampdag. Minst ti ganger så vanskelig, hvis vi tar oppmøtet på de to arrangementene som fasit.
Eksempelet fra Ålesund viser at «identitet» i dag er en mye sterkere mobiliseringsfaktor enn klasse. For arbeiderbevegelsen er dette faktisk et problem, og til en viss grad et selvforskyldt problem.


Identitetspolitikk er verken høyre eller venstre
Helseminister Bent Høie hadde tatt turen for å være med på Ålesund Pride. Det er ingen sensasjon at ministre er åpent homofile, og at de er Høyrefolk er gammelt nytt. Høyres Wenche Lowzow var som kjent den første Stortingsrepresentanten som sto frem som homofil, tidlig på 1980-tallet. Det illustrerer hvor verdiliberalt det konservative partiet er blitt, noe de flagger høyt. Men det viser også at «homokamp» ikke er en sak som tilhører venstresiden. De verdiliberale finnes i alle partier, fra FrP til Rødt, og de paraderer nå i gatene bak felles paroler.Erna Solbergs bok «Mennesker, ikke milliarder» (2011) hadde til hensikt å gi høyrepolitikken et menneskelig ansikt. At Høyre er et klasseparti som fører klassekamp ovenfra og ned, er ikke noe de kommuniserer. I regjering har hun flyttet milliarder fra fellesskapet og over i lommene på noen få. Når debatten går om «verdier» er Høyre komfortable med det. Det finnes selvsagt mange gode grunner til å støtte minoriteters kamp. Men utgangspunktet for arbeiderbevegelsen er forståelsen av at frigjøringsprosjektet grunnleggende sett handler om klassekamp, og om å oppheve klassesamfunnet. Derfor skal klassekamp alltid være «hovedparolen» som det store flertallet stiller seg bak og mobiliserer for, alt annet er sekundært.


Det bør være klart for alle at identitetspolitikk verken er høyre eller venstre, men at høyresiden svært gjerne «tar debatten» sammen den venstreliberale skravleklassen på litteraturhusene. Slik går klassekampen sin gang uten for mye motstand.
På feil kamparena
Identitetspolitikken passer godt inn i et politisk klima der nyliberalistisk tankegods dominerer. I stor grad dreier den rundt enkeltmenneskets eller en klart definert gruppes særkamp, på en måte som blir altoverskyggende. Identitetskampen blir hovedkampen, mens klassekampen blir sekundær.


I Klassekampen 29. august har Mímir Kristjánsson en artikkel om identitetspolitikk. Her refererer han til Nina Björks bok «Drömmen om det röda», der hun skriver om Rosa Luxemburgs liv. Hun var «kvinne, jødinne, innvandrer og universitetsutdannet, men lot ikke noen av disse identitetene legge grunnlaget for sitt politiske engasjement. Derimot hadde hun et livslangt engasjement for arbeiderklassen, som hun vitterlig ikke kom fra og ikke delte erfaringer med.»
Når venstresiden splitter sitt engasjement opp i særkamper blir resultatet at hovedkampen – som er klassekampen – svekkes. Det er høyresiden godt fornøyd med.


«Identitetspolitikk er politisk mobilisering til fordel for grupper som deler felles identitet, og som tar utgangspunkt i opplevelsen av at gruppen har blitt utsatt for urettferdighet eller marginalisering.» - definisjon hentet fra Wikipedia.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media