USAs president Donald Trump med Saudi-konge Salman i mai																													Foto: AP Photo/Evan Vucci
USAs president Donald Trump med Saudi-konge Salman i mai Foto: AP Photo/Evan Vucci

(15 - 2017) Den arabiske ørken er stor. Kanskje har den noe av eventyret over seg. Men virkeligheten er tøff, det er stekende varme og tørke. Sanddyner strekker seg så langt øye kan nå.
Denne naturen er ikke lett å trenge inn i og mange har møtt sitt endelikt her. Der har også ekstrem religion kunnet oppstå og utvikle seg.
Profeten Muhammed (570 – 632) levde på den arabiske halvøy og grunnla islam. Muslimene mener at Gud talte til dem gjennom Muhammed, han ses som den siste profet. Muhammeds åpenbaringer er nedskrevet i Koranen (den hellige boken). Likedan som kristendommen kan også islam tolkes i ulike retninger.
Tidlig på 1700 – tallet skulle den ugjestmilde ørkenen fostre en svovelpredikant for islam, Muhammed ibn Abdul Wahhab (1703 – 1792). Han lanserte en ekstrem variant av islam – etter stifteren kalles den Wahhabismen. Dette er en puritansk og reaksjonær tolkning av islam. En annen, men lignende retning kalles salafisme. Et tredje navn er jihadisme (jihad = hellig krig). Et navn på en hellig kriger er mujahedin. I dag er morderbanden IS (Islamsk stat) en eksponent for læren. Også Al Qaida, Taliban, al Shabaab og Boko Haram står for den samme ekstremistiske linje. Tilhengerne av Wahhabismen er sunnimuslimer. Sjiamuslimene anses som vantro.
De indre områder av den arabiske ørken kalles fra gammelt Najd. I disse avsondrede traktene kunne ekstremister som Muhammed ibn Abdul Wahhab være i fred og dyrke sin lære uten stor innblanding. Området var dominert av det som kalles Hanbali – skolen, den hadde reaksjonære tradisjoner. Utenfra ble dette sett på som en ultraortodoks minoritet. I den sentrale ørkenen hadde de imidlertid full kontroll. Osmanerne pleide dessuten å deportere radikalere til Najd. Ørkenen lå langt fra maktsentra, slik som Bagdad og Kairo. Disse fundamentalistene avviste alle tanker om fornyelse. Røttene fantes langt tilbake, men først på 1700 – tallet fikk de større gjennomslag. Gjennombruddet kom med Wahhabismen. De kalte seg monoteister (de som dyrker bare en Gud), og den eneste forvalter av den sanne islam. Et sentralt kjennetegn ved wahhabismen er intoleransen. De hevder selv å representere den opprinnelige, rene og sanne islam.
Et sentralt element i wahhabismen er frykt. Straffen for avvik fra den rette lære er døden. Reglene for livet er smale og alt er ensrettet. Alle skal lese det samme i Koranen. Alle skal følge de samme religiøse ritualene. Alt som kan minne om glede, humør og latter i det daglige livet er forbudt. Kvinnene er ille ute. De, sammen med sine døtre, kan tas med makt og deres eventuelle eiendom konfiskeres.
Mot wahhabistene og salafistene står den retning i islam som kalles sufisme. Den fokuserer på åndelig renhet og visdom. Røttene finnes i mystisisme. Den gir en relativt fordomsfri forståelse av islam. Sufismen har fornyelse i seg. Den tilpasser den religiøse overbygning til skiftende tider og steder. Et viktig prinsipp er toleranse. Budskapet er fred med alle. Sufismen har bred tilslutning innen islam. Osmanerne, som også hersket over deler av Europa, var sufister. De drev vitenskap og gjennom osmanerne kom gresk vitenskap, slik som astronomi, inn i Europa.
Wahhabismen er en ideologi rettet konkret inn på å ta makten og deretter beholde den. Opprinnelig skulle man tro at en slik sekt ikke kunne bli stor, og heller ikke ha noen særlig fremtid. Men en ting var læren og troen, den andre siden var makten. Den arabiske eneherskeren ble kalt for emir. Denne emiren, Muhammed ibn Saud (død 1765), skulle bli stamfar til dagens saudiske kongefamilie. Ibn Saud krevde ubetinget lydighet for sitt styre. Muhammed ibn Abdul Wahhab greide å utnytte dette. Han gikk i tospann med emiren i 1744. De to fant en gjensidig forståelse og nytte av hverandre. Wahhabismen skulle dermed bli en av to pilarer i den saudiske statsdannelsen. Ved sterke midler, brutalitet, vold og drap, greide emirene sammen med wahhabistene å utvide sitt territorium på Den Arabiske halvøy.
Staten Saudi Arabia så dagens lys først i 1932. Landet ble kongedømme. Al Saud familien sitter på tronen og har eneveldig makt. Snart oppdaget det amerikanske selskapet Standard Oil store oljerikdommer i landet. På 1970 – tallet steg oljeprisen til himmels og store rikdommen strømmet inn i Saudi Arabia.
I dette landet ligger arnestedet for radikal islamisme. Opphavet finnes i wahhabismen, salafismen. De utgjør en minoritet innen islam. Men gjennom sin voldelige aktivisme tiltrekker de seg stor oppmerksomhet. Noen misforstår og tror dette gjelder hele islam, hvilket altså er feil. Sufismen f.eks. står for fred, toleranse og betingelsesløs kjærlighet. Altså en motvekt mot wahhabisme/salafisme, som bare har brakt islam i vanry.
Saudi Arabia har vært sterke økonomisk pga. oljeinntektene. Med disse ressursene har de strukket sine armer utover verden. Både skjult og åpent har de arbeidet for wahhabismen. Moskeer har blitt bygd, koranskoler og madrasaer er blitt opprettet og støttet, egne utgaver av Koranen trykket og spredd over hele verden. De har drevet en sterk påvirkning med denne reaksjonære læren.
Osama bin Laden vokste opp som wahhabistisk muslim i Saudi – Arabia. Han kjempet sammen med CIA i Afghanistan. Senere rettet han geværmunningen mot sine velgjørere.
De hellige krigerne, mujahedin, har dukket opp i mange konflikter rundt i verden. Eksempler er Bosnia, Kosovo og Tsjetsjenia. Videre Afghanistan, Pakistan, Irak, Libya, Syria, Jemen, Nigeria, Mali og Egypt. Videre har vi Indonesia, Thailand og Filippinene. De rekrutterer også hellige krigere i Europa og USA. Drivkraften er at hvis man dør i hellig krig for islam, er evig frelse et faktum.
Det er i dag lite som skiller Al Qaida og IS fra deres opprinnelse. Læresetningene finnes i wahhabismen. IS opprettet i 2014 en islamsk stat i deler av Irak. Dette var et kalifat opprettet på brutaleste vis. Deres egentlige mål, hevdet de, var ingenting mindre enn verdensherredømme. Alle som ikke støtter deres utlagte lære av islam er vantro og kan drepes. Symbolflagget til IS er svart.
Wahhabistene står for vandalisme. Med dette menes at historiske kulturminner, minnesteiner, minareter, mausoleer m.m. kan raseres. Dette praktiseres i dag i utstrakt grad av IS, Al Qaida og Taliban. Vi finner eksempler fra Afghanistan, Irak og Syria. Et eksempel på slik vandalisme er ødeleggelsen av oldtidsbyen Palmyra i Syria.
Saudi Arabia er en av USAs fremste allierte. President Trumps første statsbesøk gikk nettopp hit. Der ble store kontrakter undertegnet, både om våpensalg og annet. At de direkte og indirekte støtter verdens fremste terrorstat må være et tankekors.
Den 7.6.17 meldes det i media at IS angrep mål i Teheran. Regjeringskontor ble satt fyr på. Dessuten ble Ayatollah Khomeinis gravsted forsøkt ødelagt (vandalisme). Det er helt i tråd med læren i wahhabismen. Sjiamuslimene er vantro og kan derfor drepes. Tre dager etter (10.6) meldes at USA har sendt soldater til Filipinene for å bistå landet i kampen mot IS sør på øygruppa. Wahhabismens armer favner vidt. Og USA møter seg sjøl i døra stadig oftere.
IS er et monster. Saudi - Arabia har gjennom wahhabismen vært en eksportør av reaksjonær islam. Men dette er noe USA og andre vestlige land går stille i dørene med.
Referanser: Carl S. Wibye: Terrorens rike, Gyldendal 2017, Wikipedia

Stikkord

terror

saudi-arabia


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media