Landingsfartøyet Apollo, fra Nasas ferd i 1969 - første månelanding i historien
Landingsfartøyet Apollo, fra Nasas ferd i 1969 - første månelanding i historien

Den 25.mai 1961 talte president John F. Kennedy til Kongressen. Han hadde lidd store nederlag og var under hardt press. Det ene sjokket var Gagarins romferd, det andre var den mislykte invasjonen i «Grisebukta» på Cuba tre dager senere. Kritikken mot den nye presidenten hadde vært massiv.


Han måtte på offensiven igjen. Etter nøye rådslagning hadde han bestemt at det måtte bli verdensrommet, nærmere. Presidenten visste at USA var i bakleksa, likevel satset han. Mål satt i Kongressen: Å sende en mann til Månen og bringe han trygt tilbake til Jorda før tiåret var omme. Fristen var med andre ord 31.desember 1969.


På denne tiden var ferder med Mercury – romskipet i gang. Dette var en liten enmanns romkapsel for å skaffe basiskunnskap om både mennesker og maskiner i verdensrommet. Spørsmålene var mange. Men Kennedy hadde ikke handlet i blinde. Han hadde rådført seg med mange eksperter. Folk i NASA sa til presidenten at Månen var vanskelig, men innen rekkevidde. Mercury – romskipet viste at opphold i rommet var mulig. Man kunne leve og arbeide under vektløsheten. I 1963 hadde astronauten Leroy Gordon Cooper gjort 22 omløp rundt Jorda og landet i fin form. Da var allerede et nytt romskip døpt Apollo på tegnebordet. Det skulle ha plass til 3 astronauter og kunne fly til Månen. Og de fullstendige skisser for en ferd til Månen var gjort alt året før. Total vekt av Apollo var 45 tonn. Den besto av 3 seksjoner: Kommandoseksjon, serviceseksjon og landingsseksjon. Den siste skulle frakte 2 astronauter ned på måneoverflaten. For å løfte Apollo opp fra Jorda krevdes et monster til bærerakett. Navnet på denne var Saturn 5. Den raget nær 111 meter til værs og veide totalt ved oppskytning ca. 3000 tonn. I den første del av ferden ville kjempen konsumere 13.6 tonn drivstoff pr. sekund.
Hvem var mannen bak Saturn 5? For det var bare en mann som stod bak denne, bare en: Werner von Braun. Han hadde i mange år propagandert for bemannede romferder, både til Månen og til planeten Mars. Med disse ideene hadde han fritt leide til amerikanske magasiner og TV – program. Dette var en visjon mannen hadde hatt siden 1930 – årene og som han trodde fullt og fast på. Da var Hitlers NSDAP etter hvert kommet til makten. Katastrofen var et faktum. Og Werner von Braun, tyskeren, hadde ingen betenkninger med å slutte seg til Hitlers parti. Det kunne godt være av opportunistiske grunner, kanskje for å få ubegrensede midler til sin rakettforskning. Om dette vites intet sikkert. I alle fall, dette er ikke bare en interessant detalj, nei det er en nøkkel til forståelse av amerikanernes Apollo- prosjekt. Og det er ingen behagelig kunnskap, i en verden der vi er vant til at helter og skurker holdes i hver sine rom. Vi må kort og godt fastslå: Werner von Braun var en nazi. Et ukomfortabelt faktum. For dette er en nøkkel til å forstå Apollo, det amerikanske måneprosjektet.


Von Brauns første vellykte rakett var V-2. Den kunne nå en høyde av ca. 100 km. Men den ble ikke brukt som annet enn et våpen. I sluttfasen av 2.verdenskrig ble tusenvis av rakettene skutt mot byene London og Antwerpen. De bar kraftige sprenglegemer og tusenvis ble drept.


I senere år likte von Braun å fremstille seg sjøl som en uskyldig vitenskapsmann som ble utnyttet av nazistene. Men vi vet at han var vilt begeistret for V – 2 raketten. Og han ble medlem av SS. Og han visste hvordan slavearbeidere ble drevet frem i underjordiske fabrikker for å produsere V – 2 raketten.


Det rette ville vært å stille von Braun på tiltalebenken for krigsforbrytelser. Men han ble ikke det, han hadde status som verdens beste rakettforsker. Amerikanerne tok ham under sine vinger og brakte han til USA, Sammen med mange av hans medarbeidere i Nazi – Tyskland. Etter hvert etablerte han et forskningssenter i Huntsville, Alabama. Der fortsatte han å perfeksjonere nye raketter. Omgitt av sine kolleger fra krigen. Her ble raketten Redstone utviklet på 1950 – tallet. I mai 1961 var det en Redstone – rakett som løftet den første amerikaner ut i rommet. På denne tiden var von Braun i gang med sine Saturn – raketter. Disse var tiltenkt måneprosjektet og intet annet.


På veien til Månen kom USA opp med et nytt prosjekt, Gemini – programmet. Dette skulle være bindeleddet mellom Mercury og Apollo. Dette romskipet hadde plass til 2 astronauter. Nå skulle teknologien og prosedyrene nødvendige for en måneferd testes ut. Med Gemini ble det foretatt 10 romferder i perioden mars 1965 – november 1966. Dette brakte USA til fronten i månekappløpet. Fremgangene som NASA gjorde i utviklingen av fly- og romfart slo rekorder i dette tiåret. Hverken før eller siden har noen sett noe slikt. En viktig årsak lå i penge- og ressursbruk. Det ble kastet penger inn i romprogrammet som om det ikke skulle være noen morgendag. Fra 1961 – 1973 ble det brukt om lag 20 milliarder dollar. Forklaringen er naturligvis dette: Amerikanerne skulle ikke bare reise til Månen – de var i et kappløp for å komme først. Det gjør det naturlig å ta en titt på konkurrenten – Sovjetunionen. Hvordan taklet de sine greier?


Av bare et øyekast ser det man at Sovjet lå i teten i tiden omkring Kennedys tale i 1961. Dette var manifestert helt siden Sputnik 1 i oktober 1957. Jurij Gagarins omløp i Vostok 1 den 12.april 1961 bekreftet ledelsen. Og dette fortsatte. I august 1961 fløy Vostok 2 med kosmonauten German Titov 17 runder rundt Jorda på litt over 25 timer. I august 1962 fløy så romskipene Vostok 3 og Vostok 4 i rommet samtidig. Romskipene var på det nærmeste bare 5 km fra hverandre. Dette vitnet om stor presisjon og gode bæreraketter. I juni 1963 fløy Vostok 5 og Vostok 6 samtidig i rommet. Og Valentina Teresjkova ble verdens første kvinnelige kosmonaut. I oktober 1964 kom en modifisert Vostok – Voshkod 1 med tre kosmonauter om bord. Endelig i mars 1965 ble Voshkod 2 skutt opp. En av de to kosmonautene, Aleksei Leonov foretok den første «romvandring» på 10 minutter utenfor romskipet. Med dette begynte imidlertid den sovjetiske ledelsen i rommet å smuldre. Det gikk nå over 2 år til neste bemannede romferd. Til sammenligning hadde USA 10 bemannede romfartøyer oppe.


Hadde så russerne noen hjelp fra Tyskland etter 2. verdenskrig? Ja, den fremste tyske rakettekspert som gikk i sovjetisk tjeneste het Helmut Grøttrup. Men hverken Grøttrup eller noen andre tyskere fikk slik status eller virkefelt som Werner von Braun. Slutten for tyske rakettforskere i Sovjet kom 15.november 1953. Da ble de takket for sin innsats og sendt hjem til DDR.


Fire dager etter at Voskhod 2 med Beljajev og Leonov hadde landet, fløy USA for første gang et bemannet Gemini – romskip. Man nøyde seg med 3 omløp, men fikk positive svar, fartøyet fungerte. Med Gemini – prosjektet skulle USA komme til å overta ledelsen i kappløpet mot Månen. I Sovjet endret tingene seg. I januar 1966 døde «sjefskonstruktøren» Sergeij Korolev av komplikasjoner etter en kreftoperasjon. Og Nikita Krusjtsjov var borte. Hans etterfølgere var ikke så opptatt av ulike «stunt» i verdensrommet som han hadde vært. Ser vi månekappløpet i historiens lys kan det være lett å si at det var en fasett i «den kalde krigen». Denne krigen hadde igjen sin rot i motsetningene mellom «sosialisme» og «kapitalisme». Sistnevnte skulle bygge på frie foretak, uten statsstyring. Men ser vi nærmere på romkappløpet, støter man på underlige ting. I USA var det regjeringsorganet NASA som la premissene for måneferdene. NASA hyrte inn private foretak til å konstruere og bygge de raketter og romfartøyer de ville sende til Månen. I Sovjetunionen var det to adskilte konstruksjonsbyråer som i realiteten konkurrerte. Og de hadde ikke de samme mål for sine bestrebelser. Et byrå ville lande kosmonauter på måneoverflaten. Et annet ville nøye seg med en sirkling av Månen, men uten landing. En tredje linje fantes: Å bygge større romstasjoner i kretsløp rundt Jorda. Det siste var trolig mest ønsket av staten og partiet. De to konstruksjonsbyråene opptrådte omtrent som private foretak. Noe de også ble etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.


NASA hadde på 1960 – tallet fokuset festet på Månen. De hadde massiv politisk støtte. Det kunne være dette som manglet i Sovjet. Og som vi ser: Programmene sprikte. Satsingen på Månen var halvhjertet. I dette klima så Sojus – romskipet dagens lys. Dette var et romskip som kunne gjøre mange oppgaver. Også en sirkling om Månen. Problemet var: Romskipet hadde ikke noe klart definert mål. Det hadde Apollo- romskipet i aller høyeste grad.


Det er rimelig å tro at amerikansk etterretning visste om vinglingen på sovjetisk side. Men amerikansk paranoia så kommunismen som en større og mer umiddelbar trussel enn realitetene var. Dette ga Apollo – prosjektet et skinn av at det hastet. Det skulle føre frem til seier, men først etter den store katastrofen.

Les mer i Friheten.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering