Marshalløyene, 1. juli 1946 under testing av atombomber.							AP Photo/Joint Task Force One, File
Marshalløyene, 1. juli 1946 under testing av atombomber. AP Photo/Joint Task Force One, File

Verdensfreden er det viktigste av alt. Den blir nå undergravd fra mange hold, ikke minst fra NATO. Den historieløshet og uansvarlighet som føres fra dette hold er ubeskrivelig. Heldigvis finnes det motkrefter, men de må bli sterkere. Ved inngangen til 2019 står det fast, atomvåpnene er den største trusselen mot kloden.


2.verdenskrig brøt ut i september 1939. I løpet av den seks år lange konflikten skulle en kvalitativt ny type våpen, atomvåpnene, se dagens lys. Atomfysikken hadde blitt gradvis mer utforsket utover på 1900 – tallet. Atomets struktur hadde blitt studert og avdekket. Forskere som Rutherford, Bohr, Schrødinger og Chadwick gjorde store oppdagelser innen vitenskapen. Man fant partiklene som var atomets byggesteiner. Protoner og nøytroner i kjernen og elektronene som spant rundt atomkjernen. Ulike typer stråling var også blitt oppdaget. Albert Einstein hadde gjennom sin relativitetsteori (1905 – 1915) avdekket at masse er ekvivalent med energi. Han stilte opp ligningen E = mc2. Det finnes meget store energier i materien (C=lysets hastighet). Gjennom å splitte atomkjerner kunne ufattelige energimengder frigjøres. Dette kalles fisjon. I januar 1939 hadde de tyske atomfysikerne Hahn og Strassmann offentliggjort sin oppdagelse av fisjonen.


Straks ble spørsmålet reist: Hvordan kunne energien utnyttes? Noen tenkte selvsagt på våpen. Forskerne Leo Szilard og Albert Einstein tok i 1939 kontakt med president Roosevelt. Begge advarte mot faren som truet fra Nazi – Tyskland. Og begge gikk inn for å tanken om å utvikle atomvåpen.


Forskere i vestlige land ble pålagt taushetsplikt om de nye oppdagelsene. I juli 1942 ble spørsmålet rundt kjernevåpen tatt opp under et møte mellom Churchill og Roosevelt i Washington. Der ble det fattet vedtak om å intensivere arbeidet med atomvåpen. Forskere fra USA og Det britiske samveldet skulle drive forskning med base i USA. Dette var starten på Manhattan – prosjektet, et rent militært prosjekt. Leder for prosjektet var en amerikansk general, Lesley R. Groves. Vitenskapelige ledere var fysikerne Enrico Fermi og E.O. Lawrence. Ved Oak Ridge i Tennessee drev man separasjon av uran235. I Hanford i Washington bygdes reaktorer for produksjon av plutonium. Ved Los Alamos, i New Mexico, skulle selve utviklingen av bomben foregå. Leder for arbeidet var J. R. Oppenheimer.


Nazi – Tyskland hadde sitt atomvåpenprosjekt. Fysikere som Werner Heisenberg stod i spissen for arbeidet.


Norge ble en brikke i spillet. Man var avhengig av tungtvann for å lage et atomvåpen. Tyskernes øyne ble rettet mot Norsk Hydro. Oppgaven å lage tungtvann til tyskernes atombombe falt på Hydros anlegg ved Rjukan. Britenes MI6 fikk snart sine opplysninger. Hvordan kunne produksjonen stoppes? I England la man planer for sabotasje. Og flere aksjoner ble iverksatt. Angrep fra luften var ineffektive og kostet liv. Løsningen ble norske sabotører. To vellykte aksjoner ble gjennomført. Den første i februar 1943 og den andre i februar 1944. Den første aksjonen var rettet mot selve fabrikken, mens den andre ble iverksatt mot ferja «Hydro» som skulle frakte tungtvann til Tyskland. Den ble senket midt ute på Tinnsjøen. At aksjonene ble vellykte skyldtes at de var godt planlagt, at sabotørene var godt trent og at de var lokalkjente. Sabotørene greide å slippe uskadd, men i alt 91 liv gikk tapt i de 4 aksjoner mot Hydro. Hvor viktig tungtvannet var for Tyskland er omdiskutert. I alle fall kom det ikke frem til målet, og det ble ingen tysk atombombe.


I USA fortsatte Manhattan – prosjektet. I begynnelsen av mai 1945 kapitulerte Tyskland. Men Japan gjenstod. Den 16.juli 1945 ble i dypeste hemmelighet den første atombombe sprengt i ørkenen i New Mexico. Lysglimtet fra eksplosjonen kunne sees i en avstand av 450 km. Offisielt het det at et våpenlager hadde eksplodert. Prøven ble ansett nær vellykket.


To atombomber ble skipet fra San Francisco til Stillehavet samme dag. Nå skulle Japan utsettes for de fryktelige våpen. Offisielt skulle det bli hevdet det var for å få en rask slutt på krigen. Denne forklaringen er usann.
Tidlig om morgenen 6.august 1945 kl. 08.15 ble en atombombe droppet over den japanske byen Hiroshima. Dette var en atombombe (fisjonsbombe) basert på uran235. I Hiroshima bodde 220 000 mennesker. Atombomben detonerte noen hunder meter over bakken. Umiddelbart ble 66 000 mennesker drept. 69 000 ble alvorlig såret. Ved utgangen av 1945 var 140 000 mennesker døde. Sprengladningen hadde en styrke på 20 kilotonn. Dette var 2000 ganger mer enn alle bomber tidligere brukt i krigen. Mange døde senere. Kreftsykdommer er en vanlig komplikasjon. Skader på arvestoffet førte til misdannede fostre. Seinvirkningene var store, og er enda ikke slutt.


Tre dager etter Hiroshima ble en ny atombombe sluppet over en annen japansk by, Nagasaki. Denne gangen lå byen skjult under skydekke, bombingen ble ikke presis. Nagasaki var en industriby. Befolkningen var på 155 000. Sprengladningen var basert på plutonium. Den drepte 36 000 mennesker. Og 40 000 ble alvorlig såret. Ved årets slutt var 74 000 mennesker døde. Summerer vi Hiroshima og Nagasaki finner vi at ved utgangen av 1945 var over 200 000 døde som følge av de to atombombene.


Den 15.august 1945 kapitulerte Japan. Atombombene burde aldri vært brukt. Japan ville ha kapitulert uansett. Ikke minst fordi Sovjetunionen oppfylte sin del av avtalen ved å angripe japanske styrker på Asias fastland, i Mandsjuria. Atombombene tjente flere hensikter. Man fikk testet to ulike atomvåpen, et uran – våpen og et plutonium – våpen. Man fikk demonstrert USAs overlegenhet teknologisk. Man fikk demonstrert overfor Sovjetunionen at USA var sterke, de hadde de farligste våpen. Hvordan man enn ser det: Bombingene av Hiroshima og Nagasaki var forbrytelser mot menneskeheten. USA skulle vært stilt til ansvar og dømt. Det ble brukt et kvalitativt nytt våpen som startet en rustningsspiral ingen har sett maken til. Ja det var i virkeligheten starten på Den kalde krigen.


Ikke lenge etter 2.verdenskrigs slutt tok kampen mot atomvåpnene til.


Mange vitenskapsmenn, også Albert Einstein, gikk hardt ut mot våpnene. I den kjente Stockholmsappellen i 1950 henstilte vitenskapsmenn og andre fremtredende personer til nedrustning og totalforbud mot atomvåpen. Initiativet var tatt av leder i Verdensfredsrådet, den franske atomfysikeren Frederic Joliot-Curie. Initiativet vant tilslutning og fikk underskrifter fra millioner mennesker over hele verden. I alt 273 millioner undertegnet appellen.


En rekke organisasjoner og enkeltpersoner kjemper mot slavebindingen av atomvåpen. Vitenskapsmenn har lagt sin tyngde inn i kampen. De har advart og gitt kunnskap om hvor farlig disse våpen egentlig er. De har forklart den kvalitative forskjell på atomvåpen og konvensjonelle våpen. Forskjellen er stor. Organisasjoner som Leger mot atomkrig, Pugwash og ICAN er fortjent tildelt Nobels fredspris. Pugwash er en sammenslutning av vitenskapsmenn som arbeider for kjernefysisk nedrustning. Initiativet kom fra Albert Einstein og Bertrand Russel gjennom et opprop den 9.juli 1955. ICAN er en internasjonal kampanje for å avskaffe de kjernefysisk våpen. De arbeider for et folkerettslig forbud mot alle kjernevåpen. De arbeider for at flere stater skal tilslutte seg traktaten om forbud mot atomvåpen, vedtatt av FN. Leger mot atomkrig fikk Nobels fredspris i 1985, Pugwash i 1995 og ICAN i 2017.


Logikken i atomkrigen er: MAD=Mutual Assured Destruction=Gjensidig garantert ødeleggelse. Det vil si at verden ikke vil se ut som den gjorde etter f.eks. 2.verdenskrig. Vi vil befinne oss i en ødelagt verden, med rykende ruinhauger og radioaktiv forgiftning. I det hele vanskelig å forestille seg. Så det er mye som står på spill.


I dag finnes 9 atommakter. Dette er USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea. Sør-Afrika rådde over noen kjernevåpen, men har destruert dem. I alt finnes over 17 000 atomstridshoder i verden. Dette er den klart største trussel mot den menneskelige sivilisasjon.


Vi må ikke glemme nedrustnings- og rustningskontroll-avtalene. De er viktige, men de er under press. ABM-avtalen er alt historie. Dette var regulering av antirakett-system som skulle beskytte mot kjernefysiske angrep. Avtalen ble sagt opp av USA i 2002. Den hadde da vært i kraft fra 1972. INF-avtalen ble undertegnet i 1987. Den fjerner alle mellomdistanse-atomvåpen fra Europa. USA/NATO truer nå med å bryte også denne avtalen. Ikkespredningsavtalen for atomvåpen ble inngått i 1968. Den skal forhindre at nye atommakter skal oppstå. Men den pålegger også atommaktene å fjerne sine a-våpen. Avtalen er viktig, men ser ikke ut til å fungere godt.


Mens kjernevåpenprøvene foregikk i atmosfæren var det en farlig miljøbelastning. Dette pågikk fra 1945 og frem til 1980 (Det var Kina som utførte den siste, 16.6.1980). Store skader ble påført natur og mennesker. Norge ble sterkt berørt av slikt radioaktivt nedfall. I 1996 vedtok FNs generalforsamling en avtale om full prøvestans, CTBT. 8 stater har ikke ratifisert avtalen. Men ingen atommakter prøvesprenger nå i atmosfæren. Nord-Korea er siste land som har foretatt underjordiske prøvesprengninger. SALT- og START-avtalene mellom USA og Sovjet/Russland kontrollerer og reduserer strategiske kjernevåpen og deres leveringsmidler.


Man kan spørre: Har avtalene om rustningskontroll og nedrustning begynt å smuldre opp? I så fall er dette meget alvorlig. Men sikkert til glede for rustningskreftene i verden.


FN vedtok i 2017 et forbud mot kjernevåpen. Norge har ikke sluttet opp om forbudet. En skamplett.


Det som gjør Norge sårbare i en atomkrig er medlemsskapet i NATO, og en rekke installasjoner og utstyr på norsk jord som vil kunne understøtte bruk av kjernevåpen.


Nei til Atomvåpen, stiftet i 1980, samlet i 1981 inn 540 000 underskrifter for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone. En sterk manifestasjon. Tiden er nå inne for virkeliggjøring av dette. Dette for å ta luven ut av krigshisserne i NATO. Fordi disse kjører verden lukt inn i atomkrigen. Et alternativ til NATO er rett og slett Norden. De utgjør 5 land, og vil sammen gi en troverdig avskrekking. Det vil være et uovertruffent tillitsskapende tiltak og slå en kile inn mellom krigshisserne.


De nordiske land, Island, Danmark, Sverige, Finland og Norge er i dag atomvåpenfri. Dette må nå formaliseres gjennom en traktat. I traktaten må de nordiske land garantere at de ikke vil anskaffe kjernevåpen, eller tillate slike utplassert på sitt område. I tillegg må atommaktene gi garantier om å aldri bruke atomvåpen mot disse land.


Tankene om atomvåpenfri sone i Norden er ikke nye. Politikere som den tidligere finske president Urho Kekkonen, den tidligere svenske utenriksminister Østen Undén og den tidligere norske havrettsminister Jens Evensen, har gitt gode bidrag i arbeidet. Og ideene er ikke avleggs, tvertom.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering