Den økonomiske krisa går i dybden

(Nr 20 - 2010) Er den kapitalistiske krisa som nå rir verden kanskje av en annen karakter enn tidligere kriser? Antakelig ikke. Krisa har en stor utbredelse, og den går ordentlig i dybden. Dersom den skal bekjempes, må det kanskje skje på andre måter og med andre midler enn tidligere.

Sjøl om den formen som krisene tar, forandres over tid, så er én faktor alltid den samme: Ei krise finner sted når kapitalakkumulasjonen stopper opp. Og den forventede kapitalakkumulasjonen stopper opp fordi profittraten blir så lav at de enkelte kapitalister ikke lenger vil investere merverdien de rår over i nye produksjonsmidler. Dette var en strek i regninga for sosialdemokratene.

Etter krisa på 30-tallet har vi fått den økonomiske framgangen etter krigen. Men det er ikke en framgang som har stabilisert systemet. Til tross for at oljerikdommen har gitt Norge kolossale inntekter, er landet blitt stabilt. Denne rikdommen vil ta slutt om noen ti-år, og da må Norge klare seg som andre land.

Vi er vitne til at kapitalismen nå opplever ei verdensomfattende krise. Det er all grunn til å tru at denne krisa ikke vil gli like lett over som tidligere kapitalistiske kriser. Gjeldsutviklinga blant de høgt utvikla kapitalistiske land viser at situasjonen har forandret seg. Det blir ikke så lett lenger drive systemet som tidligere, nærmest som en verden for seg sjøl.

Historien krever en verden av mer likestilte nasjoner, det vil si at det må bli likestilte land. Varenes verdi må gjenspeile hvor mye menneskelig arbeidskraft som er lagt ned i dem. Teknologiutviklinga i verden må også jevnes ut. For at dette skal bli mulig, må det tas sikte på å utvikle verden til et nivå som er likt eller tilnærmet likt teknologisk sett. Da vil menneskets materielle ytelser bli omtrent like overalt på jorda.