Menneske mot menneske

(Birgit Skjæret - nr 1 - 2011) PÅ DEN ENE SIDEN EN ELSKET MANN MED KONE OG BARN. KANSKJE ER HAN BONDE ELLER RØRLEGGER. MEN NOEN HAR GITT HAM ET GEVÆR OG EN FIENDE. EN ANNEN MANN SOM BARE ØNSKER ET GODT LIV FOR SINE KJÆRE. DE HAR FELLES INTERESSER, MEN DE DREPER HVERANDRE OG ETTERLATER SEG KUN BUNNLØS SORG OG KNUSTE HJEM. HVER PÅ SIN SIDE.

Tvinges til kamp
Hvorfor tvinges mennesker som lever under de samme kår til å sloss mot hverandre? Vi de det kanskje selv? Kjempe for sine rettigheter og et bedre liv for sine etterkommere? Noen ganger har det vært, og kan det være nødvendig, men jo mer opplyste vi blir, jo mer virker det som vi baner oss vei til undergangen. På denne gavmilde jord med plass til alle, oppstår den mer meningsløse krig etter den andre. Folk mot folk. Mann mot mann.

Mellom gruppene
Slik tenkte jeg på en avsides veikafe mellom Diyarbakir og Van, der jeg hadde krøpet under tak for regnet sammen med en håndfull fremmede menn, På den ene side sto tre tungt bevæpnende tyrkiske tyrkiske soldater i kamuflasjeuniform, og på den andre siden deres kurdiske motstandere. Var de kanskje opprørere med ei bombe eller to på innerlomma? Men hvor var fiendskapet? Jeg ser fra den ene gruppa til den andre, men ikke et fiendtlig blikk er å spore. Kanskje snakket de bare om kjærester, fotball eller noe annet som unge gutter er opptatt av. Krigen hadde tatt røykepause, og den eneste dødelige fare der og da var sigarettene.