Skinner for livet

«Minner for livet» er et stadig mantra som gjentas i reiseannonser med adresse til de som ønsker noe mer enn solsenger og billige drinker.  Visst er det positivt å kunne møte andre folk og kulturer på den andre siden av kloden, men veien dit er så langt fra eksotisk. Mer enn ti timer presset ned i en skrustikke med utsikt til et uendelig skydekke, er neppe noe å skrive hjem om, mens et togvindu som filmlerret er derimot en reise som underprioriteres i vår hektiske verden. 
«Flyskam» er et nytt ord i kjølvannet av de millioner unge som krever en jord å leve på. Et prisverdig engasjement, men som alltid er det det enkelte individ som oppfordres til å senke kravene, mens storkapitalens elite ingenlunde preges av de store kuttene som virkelig hadde hatt betydning. Noen mener tydeligvis at jeg skal føle skam og redusere mine fire flyreiser i året, mens de store prises for aktiv PR for å tilstrebe «det grønne skiftet». Når f. Eks. DNB får skryt for å redusere tjenestereiser med 3%, foretas fortsatt 38 800 flyreiser i året for bankens ansatte i Norge. Akkurat som beundringen for de store skatteytere, det snakkes ikke om hvor mye som er igjen, og det er det vanlige folket med hjertet på rette plass som må fylle hullene som kapitalens lakeier mangler vilje til å dekke.    

Økonomisk vekst er prentet som markedsøkonomiens drivkraft, og den samfunnsinnsats som forventes av oss, enten vi er i arbeid eller ikke, er å være konsumenter. Det er profitt som er kapitalistsamfunnets sesam, og derfor er det ingen som hevder den enkle regelen om at kommunikasjonmidler er til for at folk skal komme fra et sted til et annet. Jo mer privatisering, jo mer er det snakk om lønnsomhet for aksjonærene, og folkets behov blir redusert til et spørsmål om etterspørsel. Er det ikke nok å tjene, så får folk finne seg i bli isolert, påkoste bil eller flytte. Igjen er det snakk om å påvirke det vanlige folket til miljøvett. Sykle til jobben, sier de prioriterte som befinner seg i Oslogryta, mens andre har fire mil til nærmeste tettsted og blir straffet både moralsk og økonomisk for å kjøre bil. «Bilskam» er visst også en av moteordene som skal gi vanlige folk dårlig samvittighet. 

Nei, Trine, Lan og dere andre miljøeksperter, jeg føler ingen skam for mine flyreiser. For jeg elsker tog, og dersom det hadde vært et enklere og rimeligere alternativ, hadde jeg valgt annerledes. Helt fra jeg var småjente har jeg likt å kjøre tog, og jeg kunne alle stasjonene på Østfoldbanen og falt helt i staver over utsikten på Bergensbanen. Ekstra fint var det å sitte i gamle dagers restaurantvogn, også sent som januar 1981 ble vi servert middag og vin på vei til Alta-aksjonen. Dog var resten av veien en sann plage med to-døgns buss og venting på ferge. Jeg ser mangel på jernbane som et hån mot den nordnorske befolkningen i vårt langstrakte land, og enda verre at togtilbudet ikke har blitt forbedret, men heller det motsatte. Er det virkelig slik at rike Norge må lene seg på Sverige og Finland for at noe skal bli gjort? 

Nå har imidlertid venstresiden i Oslo programfestet togforbindelse til København og Berlin, og det er på tide. Man kan med rette undres hvorfor var lettere å ta toget til kontinentet før broforbindelsen mellom våre to naboland var et faktum.  Faktisk kostet hjemreisen meg mer enn hele sommerleiren i Danmark, da det eneste alternativet var den båten, som før var en allemanns ferge til en billig penge, men nå framsto som et cruiseskip med lugarkrav og mangel på billig kafeteria. Et flytende marked for restaurantliv og eksklusiv shopping. En beskjeden, men dog en liten del av den verdensomspennende cruisetrafikken, som ikke bare er forurensende, men ødelegger miljø og livsbetingelser der de legger til. Er kanskje toget som alternativ, mindre egnet til de store kjedenes omsetning av luksusartikler, fordi det ikke er så mye annet å fordrive tiden med når utsikten bare er blått hav? 

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn det eventyret som kan oppleves med tog. Det være seg  panorama fra egen lugar gjennom Tyrkia, hilse på nordkoreanske soldater i spisevognen mellom Kaesong og Beijing, henge i lufta for hjulskift på grensa mellom Romania og Moldova og ikke mist oppleve folkelivet på tredje klasse på vei til Minsk. Enda ligger verden åpen langs skinnegangen for den som har funnet ut at opplevelser på reisen kan være halve ferien for den som vil se og oppleve, men også for den som vil forberede en jobb eller konferanse. 

Går det an å erstatte flyreiser og båttrafikk  over lange avstander? Magnet-tog som svever uten hjul i 360 miles i timen er allerede en realitet i flere land, blant annet Kina, og høyhastighetstog kutter reisetid med mange timer for de som mener at en reise mellom to steder skal foretas på kortes mulig tid. Teknologien gir oss ikke bare raske muligheter, men også mer tid for gode opplevelser og ettertanke. Tog kan være så mye mer enn bare en reise, og full satsning på tilgjengelighet, komfort og trivsel, vil være til glede for menneskene – og ikke minst kloden vår.