Ukrainske nasjonalister stanset telebro

Sist søndag ble det klart at det ukrainske tv-selskapet NewsOne og det russiske tv-selskapet Rossija 24 aktet å gjennomføre en såkalt telebro, altså en fjernsynssending der vanlige ukrainere og russere, samlet i hvert sitt studio, kunne snakke direkte med hverandre. Slike telebroer ble gjennomført mellom USA og Sovjetunionen på 1980-tallet og skal ha bidratt til avviklingen av den kalde krigen.

Annonseringen av telebroen, som etter planen skulle ha foregått 12. juli, utløste imidlertid kraftige fordømmelser fra ukrainske nasjonalister, både i og utenfor Radaen (parlamentet). Og telebroen ble avlyst.

Rada-representanter fordømte telebroen som russisk undergraving og forræderi. Høyrenasjonalister erklærte at de ville ta saken i egne hender dersom myndighetene ikke stanset telebroen, og arrangerte en protestdemonstrasjon utenfor lokalene til NewsOne. Leder for den statlige påtalemakten, Jurij Lutsenko, sendte ut en melding om at de ansvarlige i NewsOne ville bli tiltalt for forræderi, og at man ville henvende seg til domstolene for å kunne beslaglegge tv-selskapets eiendommer.
President Vladimir Zelenskij, som åpenbart var blitt skremt av de voldsomme reaksjonene, erklærte at telebroen var et billig og farlig pr-triks og et forsøk på å splitte det ukrainske samfunnet.

Samtidig tok han, i en klossete avledningsmanøver, til orde for direkte samtaler mellom seg selv og Putin, med bistand fra Trump, Theresa May, Merkel og Macron.

Stilt overfor dette presset – og drapstrusler mot de ansatte i tv-kanalen – erklærte ledelsen for NewsOne at man ikke ville gjennomføre telebroen.

Denne historien viser hvor langt det politiske forfallet og oppløsningen i Ukraina har kommet – og at oppløsningen vil fortsette.

Krim er i dag russisk. Og etter fem år med borgerkrig og over 13 000 drepte er Donbass trolig tapt for Kiev. Men blir Ukraina omdannet til en forbundsstat med utstrakt selvstyre for regionene der alle borgere, uavhengig av deres språk og kultur, er likeverdige, slik de såkalte Minsk-avtalene fra 2014–15 legger opp til, vil ytterligere oppløsning og territorielle avskallinger kunne unngås.

De politiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ønsker imidlertid å gjøre Ukraina til en enhetsstat styrt fra Kiev, der alle andre språk enn ukrainsk undertrykkes, og der den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen er statsideologi. Et klart uttrykk for dette var Radaens vedtak 25. april 2019 om å utrydde russisk språk og kultur.
Desentraliserende reformer og andre tiltak for å oppfylle Minsk-avtalene er under slike forhold utenkelig.
Selv det å snakke med Russland – for eksempel ved hjelp av en telebro – oppfattes av kreftene som i dag har makten i Ukraina, som forræderi.

Bortsett fra Opposisjonsplattformen – For livet, som tar til orde for forhandlinger med Russland og de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Donbass, har samtlige av partiene i Radaen fordømt telebroen.

Vladimir Zelenskij fikk over 70 prosent av stemmene ved presidentvalget i april i år ved å love fred, reformer og et Ukraina der folk ikke var inndelt i A- og B-borgere. Zelenskij burde derfor helhjertet ha støttet telebroen som et første skritt på veien mot normalisering av forholdet til Russland og en gjeninnlemmelse av den russiskvennlige befolkningen i Sør- og Øst-Ukraina, som har hatt status som B-borgere siden statskuppet i 2014, i det nasjonale fellesskapet – for deretter å sette politi og soldater inn mot de høyrenasjonalistiske bandene som i dag har makten på gatenivå i Ukraina, og å gjennomføre de desentraliserende reformene Minsk-avtalene forutsetter.

Problemet er at Zelenskij ikke tør å ta et oppgjør med kreftene som kom til makten i 2014, det være seg kretsen rundt den tidligere presidenten Petro Porosjenko, partiene i Radaen eller de høyrenasjonalistiske bandene. Og han snakker i dag på en måte som ikke atskiller seg nevneverdig fra retorikken til Porosjenko, for eksempel ved sitt utspill om å erstatte Minsk-avtalene, som Tyskland og Frankrike i likhet med Russland er garantister for, med et nytt arrangement som inkluderer Trump og den russofobe Theresa May.

Resultatet er at Zelenskijs parti, Folkets tjener, som våren 2019 oppnådde nærmere 50 prosent på meningsmålingene, i dag, knapt to uker før det kommende Rada-valget 21. juli, støttes av mindre enn 40 prosent av befolkningen, mens både den russiskvennlige Opposisjonsplattformen – For livet, som med en oppslutning på nærmere 15 prosent er det nest mest populære partiet, og Petro Porosjenkos parti, Europeisk solidaritet, går frem.

Er det noe Ukraina kunne trenge, så er det en virkelig leder. I stedet har landet en president som tilsynelatende ikke gjør noe forsøk på å styre, og som lar den gamle eliten – en usikker allianse mellom en oligarkklikk og høyreekstremistiske bander som kastet befolkningen ut i borgerkrig og oppløsning – skvalte og rå som før.
Det er til å gråte over.