Helse på Cuba

Cubas befolkning har god helse, bedre enn sammenlignbare land og minst like god som USA som er det landet hvor man bruker mest ressurser pr. pasient i hele verden. F. eks. har nettopp Cuba slått USA i lav spedbarnsdødelighet. (3.963 pr 1000) 

Terje Enger.

Situasjonen under Batistadiktaturet var elendig for de fleste og på de fleste områder. De fattige hadde vanskelig, på grensen til umulig, for å få tilgang til sykehustjenester og statlige helsetjenester. Legene var stort sett i Havanna, hvor over 60% av Cubas sykehussenger og 10% av befolkningen befant seg. Legetjenestene var private og kommersielle så på landsbygda var det nesten ingen leger i det hele tatt. Produksjon og distribusjon av medisiner var den reneste mafiaoperasjon, Legemidler ble solgt for flere hundre prosent høyere pris enn de var verd andre steder, som f.eks. MIAMI. Spekulanter tok ferja over og kjøpte medisiner der. Det var luksus å bruke penger på helsa. 

Det var i korte trekk Cuba, men jeg starter med Fidel: I 1953, altså 5 år før revolusjonens seier gjennomførte Fidel et mislykket angrep på en militærbase. Han ble arrestert og stilt for retten og dømt. Fidel var sin egen forsvarer og her får dere noen av hans egne ord i forsvarstalen. Sitat: «Fra så mye elendighet kan man bare bli befridd ved å dø, og staten hjelper dem med det. 90% av barna på landsbygda blir fortært av parasitter som kryper inn i deres nakne føtter fra bakken. Samfunnet blir opprørt over nyheter om at et barn har blitt bort røvet eller drept, men forblir skammelig ufølsomt overfor det massemord som blir begått mot de mange tusen barn som stønnende av smerte, hvert år dør av mangel på ressurser. Uskyldige barneøyne, der døden allerede kan skimtes, synes å se mot det uendelige som om de ba om forlatelse for menneskets egoisme og at det ikke skal bli rammet av Guds straff. Og når en familiefar har arbeid fire måneder om året, Hva skal han da betale klær og medisiner til sine barn med? De kommer til å vokse opp med rakitt. i tretti årsalderen kommer de ikke til å ha en hel tann i munnen, de kommer til å ha hørt ti tusen taler og kommer til slutt bare til å dø av elendighet og fortvilelse. Å få komme inn på de statlige sykehusene som alltid er stappfulle, er bare mulig med en anbefaling fra en eller annen maktperson, som krever at den ulykkelige og hans familie stemmer for at Cuba skal forbli hva landet har vært eller enda verre» Sitat slutt.

Før revolusjonen hadde Cuba 6000 leger. Dagen etter, så å si bokstavelig talt, hadde de 3000. Halvparten av dem hadde dratt til USA, av økonomiske grunner. De beste ble! påstår cubanerne! Og de fikk mange oppgaver i den nye staten som hadde 2 hastesaker med høyeste prioritet: Å utrydde analfabetismen og gi befolkningen latinAmerikas beste helse. Revolusjonsregjeringen sto overfor denne kjempeoppgaven i det forpinte landet som ikke hadde nesten noen ting. Man startet med de som hadde det vanskeligst, De på landsbygda og i fjellene som knapt nok hadde hilst på en lege. Der bygde de små sykestuer (hospitales rurales) og sendte leger til de mest avsidesliggende delene av landet. Samtidig startet de opp et stort opplæringsprogram for å få flere leger. De som ikke hadde reist fra landet fikk beholde sine legepraksiser eller ble tatt opp i statens prosjekter. Man appellerte til de nyutdannede om ikke å arbeide privat, og det er kanskje ingen etter 1959 som har åpnet privatpraksis. De revolusjonære forsto raskt at det gikk for smått, (Che Guevara var jo selv lege) og at oppgaven var gigantisk. Skulle helseprogrammet bli gjennomført måtte hele folket medvirke. Det måtte organiseres. Det fantes en fagbevegelse, som det ikke var noe hjelp i til å begynne med men de falt på plass etter hvert som de forsto at de hadde nytte av det p.g.a. alle helseskadene i arbeidslivet. Dessuten var en del av dem med i 26. juli bevegelsen. 
Andre komiteer og folkebevegelser kom raskt og folk strømmet til disse for å bidra til det nye samfunnet. Blant disse, komiteene til forsvar av revolusjonen CDR. Disse fikk i oppgave å vaksinere 1.5 millioner barn mot polio, noe de utførte raskt og effektivt. Poliomyelitt ble erklært utryddet allerede in 1963. CDR eksisterer fortsatt som nabolagskomiteer alle steder. En annen viktig folkebevegelse som ble etablert rett etter seieren er Kvinneforbundet FMC som har betydd enormt for folkehelsa der. De begynte å bygge et nett av helsesentre (policlinicos) og sykehus over hele Cuba. Jeg har besøkt et par av dem og en institusjon som var spesialisert på behandling av stråleskadde barn og ungdommer fra Tsjernobyl i Ukraina. De blir fortsatt syke av det som skjedde der. Videre har jeg besøkt et litt større hospital i Santa Clara. Det var opprinnelig bygget som fengsel og torturanstalt under diktaturet, og så slik ut også, Men det fungerte fint som by hospital. På alle disse stedene vrimlet det av hvitkledde damer i alle posisjoner. 2/3 av legene er kvinner, jeg mener bestemt at det er kvinnene som driver Cuba.

En vesentlig grunn til at Cuba så raskt nådde så gode resultater og faktisk figurerer i verdenstoppen på levealder og spedbarnsdødelighet, som nevnt, er det man kan kalle fastlegeordningen som på Cuba heter Familielegen. De er det tusenvis av og de finnes midt iblant de familiene de har som pasienter. De bor som oftest i et av de små legehusene, Casas Consultoras, hvor legekontoret er på gatenivå og legens bolig er i annen etasje. Disse finnes også i grisgrendte strøk og over hele landet. Deres viktigste oppgave er å hindre at folk blir sjuke og eller pleietrengende. Folk går til disse familielegene med alt mulig, helt bokstavelig talt. og får råd og medisiner. Evt. blir de sendt til en klinikk, helsesenter eller sykehus. Disse familielegenes forebyggende virksomhet er en hovedårsak til at u-landet Cuba har en folkehelse på linje med oss.

 Cuba har 170 kommuner og ca. 280 sykehus d.v.s. minst ett sykehus i hver kommune. Det er kommunene som sammen med provinsstyrene driver sykehusene og de har sammen ansvar for 440 poliklinikker, 227 mødrehjem,197 aldershjem og 166 tannklinikker. Helsedepartementet har ansvaret for fem nasjonale sykehus som utfører svært avansert behandling og forskningsvirksomhet. Som et eksempel, valgte Venezuelas president, og folkehelt, Hugo Chavez å få sin kreftbehandling på Cuba.

Blokaden, som Cuba har levd med i 60 år viser at amerikanere eier et eller annet patent i de fleste av verdens medisiner, og disse er det da forbudt å selge til Cuba. Det samme gjelder visse råmaterialer som brukes til utvikling av medisiner. Cubas venner dannet da en organisasjon som samler inn penger og kjøper på verdensmarkedet slike stoffer. Den måtte ligge i Sveits, heter MediCuba og støttes av Cubaforeningen.