Vann og avløp:Stortinget og regjeringen må på banen!

Vann- og avløpstjenestene er avgjørende for samfunnets funksjonsevne. Skal kommunene lykkes med disse tjenestene må også Stortinget og regjeringen legge til rette for dette. Ikke ved å bruke penger over statsbudsjettet for det som kommunene har ansvaret for, men ved å gjøre de nødvendige grep de selv har ansvaret for.
Direktør Thomas Breen, Norsk Vann

Norsk Vann har beregnet at det fram mot 2040 vil kreves investeringer på 280 milliarder kroner for å kunne sikre vann- og avløpstjenestene. Det er særlig tre forhold som påvirker fremtidens investeringsbehov - fornyelse av eksisterende infrastruktur, befolkningsøkning og klimaendringer. 
For det første - vi har i dag om lag 40 lover og forskrifter som regulerer vann- og avløpstjenestene. Om lag 10 departementer er i mer eller mindre grad involvert inn mot tjenestene, og staten har i dag ingen som ivaretar helheten i regelverket. Norsk Vann ba allerede tilbake i 2004 om at man fikk på plass en helhetlig lov om vanntjenester, og Stortinget har ved en rekke anledninger siden pekt på det samme. Overvannsutvalget leverte sin utredning i 2015 hvor de enstemmig gjentok dette. Norsk Vann krever nå at lovforslaget bringes inn til behandling i Stortinget snarest mulig, slik at vi enklere kan møte de utfordringene nasjonen står overfor. 
For det andre trenger bransjen en intensivert satsing på kompetanse og innovasjon. Det trengs 400 nye ingeniører for å kunne gjennomføre det økte investeringsbehovet frem mot 2040. Ansvaret for høyere utdanning er åpenbart regjeringen sitt, selv om bransjen skal bidra til rekrutteringen. 
Regjeringen arbeider med forslaget til Vannbransjens Innovasjonsprogram. Programmet skal fremme forskning og utvikling med sikte på kostnadseffektive og bærekraftige løsninger for fremtiden. Et slikt program vil være et viktig hjelpemiddel for kommunene til å møte det store investeringsbehovet, og kan bidra til nødvendig utvikling, kompetanseheving, i tillegg til å skape grunnlag for næringsvekst, økt eksport, sysselsetting, internasjonalisering og teknologisamarbeid i vannbransjen. Vi mener at tiden er overmoden for et slikt program.
Vi registrerer at flere nå ser det store potensialet og mulighetene for næringsvekst og eksport av teknologi. Sist ute er NHO som sammen med SINTEF peker på 24 teknologier og verdikjeder egnet for eksport, der to av disse er fra vannbransjen. 
For det tredje - skal man få til en jevn gebyrsituasjon for kundene, bør man også se på regelverket knyttet til selvkost. Her bør det åpnes for at kommunene kan bygge opp et fond i forkant av investeringer, samtidig som vi kan se på avskrivningsreglene for prosessanlegg. Det siste utgjør ikke de største kostnadene frem mot 2040, men i mange av våre mindre kommuner vil dette være en stor del. Da er det også feil at anleggene i stor grad avskrives på få år mens de skal virke for to generasjoner. Dette bidrar til at gebyrene vil svinge unødvendig mye og det kan diskuteres rettferdigheten i dette da anlegget nedbetales over en kortere tid enn det som vil være levetiden.
Oppsummert - kommunene både kan og vil ha hovedansvaret for å levere gode vann- og avløpstjenester til innbyggerne. Selvkost som prinsipp fungerer bra, vi får kostnadseffektive tjenester, og vi skal fortsette med dette gjennom god samhandling med de private entreprenørene. Men skal vi lykkes kan ikke Stortinget og regjeringen lengre unnlate å gjøre nødvendige grep med samordning av lovverket, bidra til å utdanne flere ingeniører og bli med på et nødvendig innovasjonsprogram. Her må staten ta det ansvaret de selv har sagt de skal ha. Lykkes vi med dette vil vi ha trygt og sikkert vann for de neste generasjoner også.