Onegin og Tatjana, Pusjkin-talen og «metoo»

Aleksander Pusjkin (1799-1837) skrev kjærlighetshistorien om det ulike paret Onegin og Tatjana i sitt hovedverk ”Jevgenij Onegin”. Pusjkin arbeidet med dette eposet/verseromanen i åtte år fra 1824 til 1832.

 
Du verden for et mektig verk! Genialt! Langt forut for sin tid! Hvilken fantastisk dybdepsykologisk skildring av kjærlighetsdramaet! I Pusjkins perspektiv blir Shakespeares ”Romeo og Julie” bare en banal ”damebladhistorie”.
Sujettet i romanen ”Jevgenij Onegin” er følgende: Den unge adelsmannen, Onegin, er invitert til å besøke godset til adelsfamilien Larin sammen med diktervennen Lenskij. Fru Larina har to døtre, Tatjana og Olga. Olga er allerede forlovet med Lenskij. Onegin er en småkynisk kvinnebedårer. Leseren aner nå hva som er i gjære? Jo! Et tragisk kjærlighetsdrama: Tatjana blir dødelig forelsket i Onegin, men forgjeves! Onegin ”leker” bare med Tatjanas forelskelse og overser henne. For den livstrette Onegin er Tatjana bare et ”OBJEKT”.  

Marion. B Kloksvik.

Men Pusjkin er Tatjanas psykolog. Han omgjør henne til et ”SUBJEKT” med en penn og brevpapir. Dermed går den modige Tatjana i gang med å skrive et vakkert kjærlighetsbrev til Onegin. Hvilket vågestykke! Resultatet blir meget pinlig. Onegin reagerer med iskald avvisning og en moralpreken. Ikke uventet?

Så går det fra vondt til verre for Onegin: Du verden som han kjeder seg! For å vise at han ”forakter” tilnærmelsene til Tatjana, begynner han i stedet å kurtisere lillesøster Olga. Olga er fort med på leken. Fatalt! Den sjalu Lenskij fornærmer Onegin og utfordrer ham til en duell med pistoler. Det tragiske skjer: Lenskij dør i duellen. Dét blir også Pusjkins skjebne i et sjalusidrama bare noen år senere i 1837. Smitteeffekt?

Hvordan reagerer Tatjana på avvisningen fra den sardoniske Onegin? Utvikler hun sykdommen ME, begår hun selvmord, blir hun hysterisk som Freuds kvinner etc. etc. Nei! Hun er russisk og forlater ungpikedrømmen om Prinsen, Askepott og Tornerose! I stedet oppsøker hun godset til Onegin. Hun vil finne ut hvem Onegin i virkeligheten er! På godset leter hun ivrig gjennom bøkene hans.  Hva finner hun?  Litt av et funn! Bøker med solide understrekninger. Hva? Er bare Onegin en kopi av andres tanker? En parodi?     

Hva skjer så videre? Tatjana utvikler seg til en skjønnhet, deltar i det aristokratiske selskapslivet i Moskva og gifter seg med en general. ”Happy ending” for Tatjana! Men hva med Onegin etter duellen? Han har drept en venn, som han elsket. Angrer han? Tja! Han fortsetter i alle fall å leve som før; livstrett, kald og selvsentrert med stadig nye kvinnehistorier. 

Men vi har kanskje felt en for hard dom over Onegin? Kanskje har han likevel en evne til å oppleve kjærlighetens glans? Hør! Ti år senere på et ball treffer Onegin Tatjana igjen. Hva ser han? En åpenbaring av en kvinne høyt oppe på rangstigen i sosieteten! 

Et paradoks! Tenk! Nå er det Onegins tur til å bli dødelig forelsket. Rollene er byttet om. Han skriver ett brev, to brev, tre brev, fire brev til Tatjana. Intet svar. Han blir desperat, oppsøker henne, faller på kne, kysser kjolekanten, trygler, ydmyker seg… Forgjeves! Nå er det Tatjana som holder moralpreken. Hun gir Onegin en lekse i skikk og bruk. Tar hun hevn? Nei! Tatjana forteller at hun fortsatt elsker ham, men hun vil aldri forlate ektemannen…    

 
Hva med de originale brevscenene? Hvor fikk Pusjkin idéen fra? Høyst sannsynlig fra Samuel Richardson (1689-1761). Pusjkin gir oss et tips her. Han nevner at Tatjana leser Richardson. Eller kanskje mer korrekt: hun har forlest seg på Richardson?  

I brevromanen ”Pamela” fra 1740 hyller Samuel Richardson dyden. (Et ukjent ord i dag?) Hvem er nå denne Pamela? Pamela er en ung tjenestejente i et herskapshus. Herr B, sønnen i huset legger seg etter den vakre tjenestepiken, men forgjeves. Pamela skriver til foreldrene om hvordan hun takler den ”betente” situasjonen og hvordan hun forsvarer dyden sin.

Så skjer det: Herr B oppdager dagboken til tjenestepiken Pamela og begynner å lese i den. Opptegnelsene i dagboken gjør at Herr B blir betatt at tjenestepiken og hennes indre kvaliteter på et dypere plan. Jeg vil si at hun går fra å være et objekt til å bli et subjekt for Herr B. Det hele får en lykkelig slutt med giftermål. Ikke nok med det! Pamela har også påvirket og forandret Herr B. til å bli et bedre menneske. 

 
Ikke uventet fikk Richardsons originale brevroman ”Pamela” kritikk fra enkelte kretser. Man ville da ikke høre om ”fremmedord” som dyd og moral. Kritikerne anklaget heller heltinnen for å være en sosial ”klatremus” og en parveny.
 I 1880 holder Fjodor Dostojevskij (1821-1881) den berømte ”Pusjkin-talen” i  ”Selskapet for den russiske diktnings venner”. Hvilke ovasjoner til Pusjkins skaperverk! Sitat: ” … en skapende kraft, med en kunst så fullendt, som vi ikke har kjent den før Pusjkin , og som vi neppe vil oppleve etter han …”. 

I Pusjkin-talen gir Dostojevskij en mesterlig dybdepsykologisk analyse av Onegin og dermed også av den demoniske tiden, som omgir Onegin. Onegins hovedproblem er at han ikke føler seg hjemme noen steder; altså er han løsrevet fra seg selv, fra miljøet og fra historien. Han har arvet et gods fra en onkel, men har intet å fylle tiden med der; bortsett fra å kjede seg og å være totalt utilfreds. Tilnærmelsene fra den uskyldige Tatjana på nabogodset ser bare ut til å irritere ham… Han vil bort. Av sted! Av sted! 

Hva mener Fjodor Dostojevskij om Tatjanas valg om å bli hos den eldre ektemannen? Hvordan klarer hun å motstå Onegins lidenskap og voldsomme tilbedelse? Faktisk lar de fleste kvinner seg lokke i en slik felle? Nei! Selv om Tatjana nå hadde blitt enke, ville hun avvist Onegins tilbud. Saken er at Tatjana forstår at Onegin elsker en illusjon. Sitat: ” … Hun innser at Onegin overhodet slett ikke er i stand til å elske noen som helst, likegyldig hvem, hvor meget han enn så lider. Han elsker sine innfall… Han vil, hvis hun fulgte han, dagen etter føle seg skuffet og tenke tilbake på ekstasen med et spottende smil…”.

Til slutt: Hva kan Pusjkins verseroman ”Jevgenij Onegin” lære ”Bevegelsen #metoo”? Gi slipp på ”offerrollen”! Bli subjekt og analyser! Boken gir nemlig et godt bilde av fremtoningspreget til en ”skjørtejeger” eller rettere sagt en ”kvinnegjøgler”. Pusjkin er ikke ondsinnet i analysen. Imidlertid utsetter han Tatjana for et grusomt sjokk. Avvisning og hånlatter i den første forelskelsen. Her er ingen Tornerose eller Askepott som blir reddet av Prinsen. Nei! Tatjana redder seg selv og blir en vinner. Men stakkars Onegin. Hva skjer med ham? 

 Kilder: Aleksander Pusjkin: Jevgenij Onegin. Det norske samlaget 1966.  Fjodor Dostojevskij: En forfatters dagbok: Pusjkin-talen s. 448-458. Stig Vendelkærs forlag. København.