Arbeiderpolitikk under kapitalismens overproduksjonskrise

(2 - 2012) Dagens kapitalistiske overproduksjonskrise startet allerede i 1970 åra. Finanskapitalens sterke vekst og frisleppet av reguleringen av det internasjonale finansmarkedet utsatte de alvorligste virkningene av krisa. Høy produktivitetsutvikling førte til fallende profittrater i materiell produksjon. Storfinansen konstruerte og solgte internasjonalt verdiløse finansprodukter med høy profitt (eks. Terra i Norge). Den sammensmeltede monopol og finanskapital oppnådde med dette maksimale profitter. Med stigende arbeidsledighet, press på lønninger og sosial dumping sank kjøpekraften, og med synkende tillit til de verdiløse gjeldsbevisene og derivater gikk bunnen ut av det internasjonale finansmarkedet, og overproduksjonskrisa førte til krakket i 2007/2008. Mange meglere og finanshus gikk konkurs. I Norge dekket staten de enorme tapene i storbankene med 350 + 150 mrd. Pengene ble tatt fra arbeidsfolks innbetalte skattepenger, og storfinansen ble holdt skadesløs for enorme tap på sine spekulative finansprodukter og investeringer. 

Norge har med sine enorme oljeinntekter ingen gjeld til utlandet. I Hellas, Portugal, Italia, Spania m.fl. måtte statene oppta store lån, for å dekke tapene på deres lands finansoligarkers spekulasjoner. EU og IMF krevde for å yte lån til disse landene at de må kutte i offentlige helse og velferdstjenester, si opp offentlige tjenestemenn, og kutte i lønn og pensjoner for å kunne dekke gjelda. Krisa forsterket seg og børsene falt kraftig i 2011. Mange unge er i dag uten arbeid, arbeidsledigheten og permitteringer øker og mange har annonsert oppsigelser i år. Pga. sterk kommunal og statlig sektor har etterspørselen holdt seg bra i Norge til nå. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier med støtte fra statsministeren, at statsbudsjettet må strammes inn, slik at den norske krona ikke blir for sterk, for da vil det svekke konkurranseevnen. Disse signalene er helt i tråd med sparelinja som EU og IMF pålegger de gjeldstyngede Euro-landene. Begge deler er katastrofalt feil. Skal en øke framtidstro, investeringslyst og aktivitet, så må folk ha tro på framtida, og etterspørselsevne. Etterspørselen fra utlandet er på vei nedover i krisa. Da må en investere i infrastruktur i Norge, og her er oppgavene mange, to-spor og oppgradering av jernbanen, rassikring, veigjenoppbygging, tuneller, vei-midtdeler på ulykkesbelastede strekninger. Kommunenes gjeldsbyrder må bli nedbetalt, slik at kommunale midler kan frigjøres til å dekke tilfredsstillende tjenester til innbyggerne.

En arbeiderpolitikk for framtida må sikre en framtidsretta samfunnsnyttig produksjon. Dagens kriserammede kapitalisme er ikke produktiv, men spekulativ for å sikre maksimal profitt for eierne. Fagbevegelsen må igjen starte kampen for en arbeiderpolitikk, hvor arbeiderklassen har eiendomsretten og kontrollen over finans og de grunnleggende produksjonsmidlene. Vi kan ikke godta at monopolkapitalister selger eller nedlegger og flytter viktige framtidsretta bedrifter, slik som Elkem, Rec m.fl. Energiloven må fjernes! Den har ført til prisøkning på strøm på over 350%, og hindrer staten i å forhandle utvikling av energibearbeidende arbeidsplasser.

NKP mener EU er monopolkapitalens redskap. Fagbevegelsen må reise kampen mot APs EU tilpasning - for Norges utmelding av EØS!