Norge som en krigsnasjon - 1

(Zafer Gözet - nr 40 - 2004) Avsløringene om Norges deltakelse i Irak-krigen medfører at «offiserene» - eller rettere sagt amerikanske tjenestemenn - på Løvebakken tydeligvis føler et visst ubehag. Dette ubehaget er så tydelig at de stadig oftere må ty til skitnere løgner. Hver gang de prøver å skjule et forhold, blir de dratt med i suget og flere avsløringer dukker opp. Sett fra deres side, kan man trygt kalle dette forholdet en ond sirkel som man ikke kommer ut av.

Når man snakker om kommunisme og kommunistenes konkrete innsats verden over, blir
dette omtalt som indoktrinering. Dette tør styresmaktene hevde til og med i skolebøker.
Når det gjelder brutaliteten og de umenneskelige forhold verdens befolkning blir utsatt for
som følge av det råtnende kapitalistiske systemet, imperialismen, blir dette å betrakte som
bagateller utført av enkeltmennesker. Dette er for så vidt ikke noe nytt. Det som kan sies
å være oppsiktsvekkende nå om dagen er at styresmaktene ikke lenger er på offensiven,
men inntar en stadig mer defensiv posisjon. De aller fleste i den herskende del av verden
har gitt fra seg sin frie tanke- og vurderingsevne som pant for å få en smule av utbyttet av
verdens undertrykte folk.

Når man har pantsatt tanke- og vurderingsevne, spiller det ingen rolle hvor systematiske
avsløringene om svik og bedrag blir. Foreløpig blir de registrert et eller annet sted i hjernen
som forbigående fenomener. Bekymringen og misnøyen fra de amerikanske tjenestemenn
på Løvebakken skyldes imidlertid at det er stadig flere som henvender seg for å oppheve
panten på sin frie tanke- og vurderingsevne. Tenk om dette blir en slik «trend» folk har
lært å følge etter?! Uff! Bare tanken er nok til å holde tjenestemennene på Løvebakken
søvnløse. De ser antakeligvis den «faren» de også. Da må det igangsettes mottiltak - og
det fort! Før vi ser nærmere på det siste mottiltaket, er det på sin plass å se på de siste
avsløringene fra den siste uka som bekrefter systemkrise:

Glad Pedersen, statssekretær i Forsvarsdepartementet skriver i Aftenpostens nettutgave
20. oktober om det sikkerhetspolitiske grunnlaget for Norges forsvar. Han hevder at
Russland ikke lenger utgjør en militær trussel mot Norge og påpeker at det er områdene i
sør som utgjør de store sikkerhetsutfordringene for Russland. Han skriver videre at
Nordvest-Russland og grenseområdene mot Norge fremstår som en stabil region med en
forutsigbar utvikling, sett fra Moskva. I samme uke som dette skrivet er ført i pennen, deltar
selveste krigsministeren i 60-årsmarkeringen for frigjøring av Øst-Finnmark og legger krans
på monumentet for de falne sovjetsoldatene. En som ikke har pantsatt sin fri tanke- og
vurderingsevne ville umiddelbart reagere og stille spørsmål om når Sovjetunionen har vært
en trussel for Norge.

Svaret på spørsmålet over er enkelt: ALDRI! Det kan heller sies at eksistensen av den
sosialistiske Sovjetunionen er blitt oppfattet som en trussel mot det råtnende imperialistiske
systemet. I omtalen av omleggingen av forsvaret bekreftes det at heller ikke Sovjetunionen
fremstod som en trussel mot Norge, men tydeligvis for Løvebakkens oppdragsgiver, da det
hevdes at Norge selv slapp å betale for det meget store militære forsvaret vi hadde under
den kalde krigen.

I kjølvannet av debatten om hensiktsmessigheten av omleggingen av Forsvaret og
prioriteringer som er gjort i statsbudsjettforslaget, kom meldingen som nok en gang
bekrefter kommunistenes påstand om at det norske folk blir ført bak lyset, når det gjelder
Norges krigsdeltakelse. Vi har en forsvarssjef som viser med all tydelighet at også hans
oppdragsgiver er den samme som tjenestemennene på Løvebakken.

La oss snu hele saken på hodet og stille spørsmål om vi hadde samme forsvarssjef, dersom
han kunne tillate seg å tro at den utvidede utenrikskomiteen ikke hadde samtykket i at
Norge skulle sende våpen til Irak rett før invasjonen? En enkel e-post fra Forsvarets
Logistikkorganisasjon som sier: «Stortinget har 6. mars besluttet at materiellet kan lånes ut»
er nok for å ”låne ut” avansert utstyr til en invasjonsstyrke. Og ikke nok med at utstyret
lånes ut, det transporteres også dit krigen skal foregå. (Mer om dette i neste nummer av
Friheten)

zg