Norge som en krigsnasjon - 2

(Zafer Gözet - nr 41 - 2004) I forrige nummer av Friheten avsluttet vi denne spalten med å ta opp hvordan det norske folk ble ført bak lyset, når det gjelder den aktive deltakelsen i Irak-krigen allerede før landet ble okkupert. Det har nå pågått en debatt på Aftenpostens kronikksider om omleggingen av forsvaret. Der reises det tvil om hensiktsmessigheten av omleggingen av det norske forsvaret og påpekes at omleggingen er en forlengelse av amerikansk utenrikspolitikk

På Aftenpostens kronikksider diskuteres omleggingen ? rettere sagt demonteringen av
forsvaret på sviktende grunnlag. En av deltakerne i denne debatten er Øystein Steiro, som
har vært diplomat i utenrikstjenesten, og stasjonert bl.a. i Midtøsten og Storbritannia. Han
har også deltatt i EØS-forhandlingene. Han var med på å etablere Coca-Cola som det
første privateide vestlige selskap i Russland etter kontrarevolusjonen. En annen deltaker er
generalinspektør for Hæren, generalmajor Lars J. Sølvberg. Statssekretær i Glad Pedersen
i Forsvarsdepartementet har vi allerede nevnt i forrige nummer av Friheten.

Felles for Steiro og Sølvberg er at de gir uttrykk for bekymring når det gjelder
konsekvensene av demonteringen av forsvarsevnen. Samtidig er det påfallende at ingen av
de nevnte personene er kritiske til den aktive krigsdeltakelsen i den undertrykte del av
verden. I motsetning til statssekretær Glad, uttrykker Steiro bekymring for det fiendebilde
regjeringen legger opp til som begrunnelse for demonteringen. Glad og dermed regjeringen
velger å ikke betrakte Russland som en trussel, mens Steiro hevder definitivt at Russland er
den viktigste trusselen mot Norge. Generalmajor Sølvberg på sin side velger å ikke ta
direkte stilling til hva som kan være et reelt trusselbilde, men ser på konsekvensene av
demonteringen. Han påpeker bl.a. at det kan være for sent å bygge opp forsvaret etter de
igangsatte og foreslåtte demonteringsplaner.

Her har vi å forholde oss til 3 meget sentrale fremtredende personer i forsvaret. Alle
hevder å være opptatt av å ivareta interessene til Norge som suveren nasjon. Tar man opp
problemstillingen med ”mannen i gata”, vil man få det som svar at man er enig i påstanden
om å ivareta interessene til det suverene Norge. Utvider man spørsmålet og spør ”mannen i
gata” om hvem det er som utgjør en reell fare for Norge, vil man antakeligvis få som svar at
det er terrorister. Dersom det bes om en nærmere forklaring på hvem som er å betrakte
som terrorister, vil man mest sannsynlig høre det er serbere, afghanere og irakere for å
ikke si arabere eller muslimer.

Norge grenser verken til det som i dag kalles Serbia, Afghanistan eller Irak. Disse landene
har deltatt i langtidskriger og man vet at de ikke har noen som helst mulighet for å erklære
krig mot Norge. Norge har derimot ført krig mot alle de tre nasjonene. Ingenting tyder på
at Norge vil stoppe sine røvertokter sammen med sin storebror. Tvert imot påtar det
norske ”forsvaret” seg en stadig mer aggressiv rolle. Denne form for aggressivitet vil i neste
omgang bety aktiv deltakelse i krig flere andre steder i verden.

Holdningen til ”mannen i gata” kan sies å være: ”Alle andre nasjoner kan krige, men ikke
vi her i Norge, for vi er så siviliserte. Dessuten er vi en fredsnasjon som har spesialisert seg
på konfliktløsning.” Tenk om det var slik… Virkeligheten er dessverre ikke slik vi kan
ønske oss. Vi har i dag politiske partier som blir lansert som ”sosialister” men å akseptere
aktiv krigsdeltakelse mot verdens undertrykte folk, har de ingen problemer med. Tvert imot
opererer de som fremste talerør for de aggressive kreftene, uansett demagogi.

Dersom man ikke er undertrykt av fremmede makter og må leve i asyl i sitt eget land, er
det vanskelig å forestille seg de undertryktes evne og vilje til å yte motstand. En motstand
som de ikke viker tilbake for å betale med det mest verdifulle, nemlig livet. Da betyr det lite
om man blir kalt terrorist eller ei… Historien har vist oss at de undertrykte kommer til å
vinne, uansett. Det er bare et tidsspørsmål. Vårt bidrag må være å forkorte den smertefulle
prosessen mest mulig.

zg