Den rød-grønne regjeringskabalen

Siden siste utgave av Friheten har det skjedd mye.

Nobelkomiteens fredsprisutdeling til USAs eksisterende president vil utvilsomt holde sin aktualitet utover de nærmeste ukene. Denne omdiskuterte hendelsen vil bli gjenstand for diskusjoner så lenge fredsprisen utdeles. Det som ikke vil bli husket så godt som fredsprisen, er sammensettingen av den nye regjeringa. Statsbudsjettet som nå er lagt fram av den avtroppende regjeringa, vil forholdsvis fort havne i glemmekurven. Fokuset vil dermed ligge i regjeringskabalen som for lengst vil være avklart når denne avisa leses.

Dagsavisen skriver i sin nettutgave så sent som tirsdag morgen 20. oktober at avisa kjenner alle de 20 navnene som vil utgjøre den rød-grønne regjering nr. 2. Vi har derfor grunn til å anta at ministerpostene i kommende regjering er endelig på plass, selv om Dagsavisen forsiktig forsikrer om at det er uvisst om alle kandidatene kommer til å ta imot ministertilbudet. Slik sett er det ikke noe nytt. Den rød-grønne regjering nr 2 vil i så henseende ikke være den første som har slitt med regjeringssammensettingen. Det som interesserer oss er systemets atferdsmønster.

Lenge før valget ble det fra regjeringspartienes side erklært at de ville fortsette med regjeringssamarbeidet også etter valget. Prognosene tydet også på at de rød-grønne ville få fertall på Stortinget. Det naturlige spørsmålet i denne sammenheng blir derfor: Hvorfor tok det så lang tid å sette sammen en regjering, når regjeringspartiene var klare på samarbeid på samme grunnlag? Svaret kan umulig være enkelt. Det er likevel grunn til å fastslå at forklaringa ligger først og fremst i valgresultatet til SV. I motsatt fall - rettere sagt samtidig - blir det ikke feil å slå fast at Ap sliter med å skaffe kvalifserte kvinner til ministerpostene.

Selv om det er spekulert mye om regjeringskabalen i både det lukkede og offentlige rom, er det én ting som er sikker: Høyresosialdemokratiet klorer seg fast til makta. Venstresosialdemokratiet fortsetter på denne måten å legitimere systemet og sørger samtidig for smertefritt systemeksistens. I Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse skriver Engels: ”Da staten er oppstått av behovet for å holde klassemotsetninger i sjakk, men da den samtidig er oppstått midt oppe i konfikten mellom disse klassene, så er den i regelen den mektigste, økonomisk herskende klasses stat. Denne klassen blir ved hjelp av staten også den politisk herskende klasse og får på denne måten nye midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den…”

Når det er sagt, må vi nødvendigvis gå tilbake til valgkamptider der fagbevegelsen massivt gikk ut og ga sin fulle støtte til en rød-grønn regjering nr. 2. Begrunnelsen for denne massive støtten var regjeringsalternativet med Frps Siv Jensen i statsministerposten. Vi har utvilsomt erfart at en blå-borgerlig regjering er meget skadelig for arbeiderklassen. Samtidig vet vi etter så mange erfaringer at sosialdemokratiet ikke er til å stole på i det hele tatt. En sosialdemokratisk regjering kan påføre minst like store skader for arbeiderklassen som en blå-borgerlig regjering.

I fortsettelsen skriver Engels videre: ”… Ikke bare den antikke stat og føydalstaten var organer for utbyttingen av slavene og de livegne bøndene, men også den moderne representativstaten er et redskap for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet. Unntaksvis forekommer det imidlertid perioder da de kjempende klassene holder hverandre så nær likevekt at statsmakten på vedkommende tidspunkt midlertidig oppnår en viss selvstendighet overfor begge som en tilsynelatende mekler.”

Når statens rolle er tydeliggjort, blir det enklere å analysere regjeringskabalen som vil være ferdig når disse linjer leses. Med bakgrunn i Dagsavisens oppslag i nettutgaven tirsdag morgen 20. oktober, kan vi enkelt lese mellom linjene at den rød-grønne regjering nr. 2 vil bli en regjering som er mer høyrevridd enn nr. 1. Fagbevegelsens krav og iherdig innsats for en rød-grønn regjering nr. 2 vil i så henseende bli straffa med ytterligere angrep på arbeiderklassens allmenne interesser. Arbeiderklassens tilkjempa rettigheter vil på denne måten bli ytterligere svekka.

ZG