Kapitalisme i krise

(Zafer Gözet - nr 10 - 2010) Skal vi tro analytikerne, vil en ny krise ramme hele Europa om ikke lenge. ”Vi er helt avhengige av at Europa lykkes i å forhindre et nytt tilbakeslag, fordi det er et så stort marked for norske bedrifter”, sier statsminister Jens Stoltenberg til NTB. Statsministeren har med andre ord ingenting annet enn denne ønsketenkningen å møte den spådde krisen med. For å ikke være urettferdig, må det innrømmes at han har en del oljepenger å strø med til kapitalkreftene.

De fleste som blir kalt ”økonomer” i dagens kapitalistiske samfunn har aldri forholdt seg til marxismen på noe vis. De få som har gjort det, har fått det i primæroppgave å bekjempe den. Den første gruppa har derfor store forklaringsproblemer med kapitalismens utvikling. For dem er det enklest å vise til konjunktursvingingene uten å ta innover seg at også kapitalismen har sine lovmessigheter – uavhengig av hvordan man betrakter disse lovmessighetene.

Arbeiderklassen som bevisst er blitt holdt unna samfunnsmessige forhold på ulike måter, blir nå i disse krisetider ytterligere forvirret. Samme dag og på samme side i ei avis eller i løpet av en og samme nyhetssending kan man lese/lytte til to helt motstridende ”ekspertuttalelser”, der den ene foreslår renteopphøyning, mens den andre foreslår rentenedsettelse for å komme seg helskinna ut av krisen. Det som ikke innrømmes i denne sammenheng er at krisen vi står overfor nå er mer enn konjunktursvinginger som kan overvinnes med enkle taktiske manøvrer.

Skal vi tro konjunkturbarometeret for 1. kvartal 2010 frigitt av Statistisk Sentralbyrå (SSB) 28. april 2010, vil det være en stabil utvikling i produksjonsvolumet etter seks kvartaler med tilbakegang. SSB melder om at industrisysselsettingen vil fortsette å falle, men nedgangen viser klare tegn til å bremse opp. SSB skriver videre: ”Produsenter av innsatsvarer (trelast- og trevareindustri, papir- og papirvareindustri, kjemisk råvareindustri, metallindustri med flere) melder om moderat økning i produksjonsvolumet. Likevel fortsatte sysselsettingen å falle. Høyere ordretilgang både i hjemme- og eksportmarkedet gav vekst i samlet ordrebeholdning. Samtidig fortsatte markedsprisene å svekke seg.” (www.ssb.no/kbar)

I flg. SSB ble det i mars 2010 eksportert varer unntatt råolje, naturgass, kondensater, skip og oljeplattformer for 30,4 milliarder kroner.  Dette er en oppgang på 4 milliarder kroner sammenlignet med samme periode i fjor, fastslår SSB og skriver videre: ”Eksporten av raffinerte mineraloljeprodukter hadde størst oppgang, og økte med hele 1,8 milliarder sammenlignet med mars i fjor. I tillegg økte eksporten av metaller unntatt jern og stål med 1,3 milliarder, og endte på 3,6 milliarder kroner. Eksporten av fisk, krepsdyr og bløtdyr endte på 4,5 milliarder, opp 1 milliard kroner fra mars 2009. Både volum- og prisøkning for eksport av fersk oppdrettslaks betydde mye for oppgangen i eksportverdien for denne gruppen.” (www.ssb.no/muh)

Ettersom det er markedsøkonomi som er gjeldende her i landet, er det naturlig at ulike interessegrupper betegner situasjonen ulik basert på interesseforhold. Interessegrupper knyttet til industriproduksjon som også driver eksport, vil holde rentenivået lavest mulig. Dette begrunner de med investeringsvilje i sektoren samt lavere kronekurs. Et lavere rentenivå vil imidlertid bidra til høyere eiendomspriser som igjen vil bidra til prisøkning. Finanskapitalen på sin side er interessert i høyere rentenivå.

Kriser rammer først og fremst de svakeste. Det er derfor ingen tilfeldighet at kapitalismens krise først og fremst har ramma det svakeste leddet, Hellas, i den imperialistiske alliansen i Europa. Riktignok har krisen ramma flere andre land minst like mye, men dette hører vi ikke så mye, da den folkelige motstanden er uteblitt i de andre stedene. I Hellas derimot har det vært velorganiserte folkeaksjoner ledet av kommunister. Dette kunne ikke overses som om intet var skjedd. Her hjemme? Vel… De som angivelig skal representere arbeiderklassen, SV og Ap, de er først og fremst opptatt av å redde kapitalismen, selv om de må ofre maktposisjon. Redningen ligger derimot i overgang til planøkonomi ledet av arbeiderklassen selv. Alternativet vil være katastrofalt!

ZG