Siden sist: Opprøret i Europa - kan de ikke bare spise kake? New

Den ikke-folkevalgte eliten i EU, og regjeringer i flere sentrale medlemsland i unionen, har fått et akutt problem å hanskes med. Hundretusenvis av borgere tar til gatene i sinne og frustrasjon over økte levekostnader, og over offentlige budsjetter som ikke dekker grunnleggende behov. Bare i Frankrike deltok anslagsvis 850.000 mennesker i protestene i en rekke byer i løpet av en enkelt helg i oktober. 
I Spania, Belgia, Italia og Portugal har det vært omfattende folkelige protester mot lave lønninger, stigende priser på mat og drivstoff, og mot et boligmarked der prisene øker mye raskere enn lønningene. Bare i Spania lever 122.000 mennesker med en akutt trussel om å bli kastet ut av sin egen bolig pga. manglende evne til å betale husleien.

Det er interessant å se hvordan den norske politiske eliten, og deres venner i norske medier, forholder seg til det som skjer. Som kjent er begeistringen for «EU-prosjektet» blant toppolitikerne og i de største mediene langt større enn blant folk flest, for ikke å snakke om oppslutningen om EØS-avtalen, som gjør at Norge er bundet til å føre en EU-lik politikk på sentrale områder.

I VG er kommentator Astrid Meland sjokkert over plyndringen og vandaliseringen som fulgte de i utgangspunktet fredelige demonstrasjonene i Paris. I mediedekningen ble kravene fra skoleelever, studenter, fagforeninger og «gule vester» overskygget av herjingene til svartkledde og maskerte infiltratører. Vi kan bare spekulere på hvem disse er og hvem som tjener på å diskreditere de folkelige protestene. Meland peker på Putin og Russland, som hun mener «utnytter kaoset» til å heie fram ytre høyre-krefter i Europa. 

I samme avis dagen etter får Høyres Ine Eriksen Søreide rikelig plass til å advare mot «russiske påvirkningsforsøk». Dette skjer i stor grad gjennom sosiale medier. I de vanlige mediene har som kjent maktapparatet stort sett kontroll, og kan bestemme nyhetsvinkling og innhold. Det er i sosiale medier folk lar seg lure og manipulere. Eriksen Søreide frykter at Russland bruker KI og roboter til å manipulere og skape politisk splid blant nordmenn ved å plante desinformasjon på Facebook. «Russland vil splitte oss og skape politisk uro i hele Europa, også i Norge», advarer hun.

Som kjent gjelder det å stå samlet bak den norske elitens prosjekt. Vi må for all del ikke trekke i tvil den massive politiske og økonomiske støtten til å la ukrainerne fortsette å dø på slagmarken, og begeistringen for EU-prosjektet må ikke falme av at økonomisk desperasjon og politisk avmakt gjør at noen millioner EU-borgere tar til gatene og protesterer. Eriksen Søreide frykter et ulydig folk som stiller spørsmål ved elitens politiske vurderinger. Hun er skremt av en kraftig økning i kritiske kommentarer i kommentarfeltene, dette kan jo ikke være reelt! Det må være russiske troll, falske kontorer, KI-roboter o.l. som er ute etter å piske opp politisk misnøye.

Hvem blir ikke skremt av det norske folkets mistro til sentrale myndigheter? Vi er som kjent et gjenstridig folkeferd. To ganger har folket sviktet eliten og ikke latt seg overbevise av en storstilt kampanje fra toppolitikere og ymse eksperter, som unisont anbefalte norsk medlemskap i EU. Hvordan kunne det skje? I ettertid kan vi undres på om det ikke var russerne som trakk i trådene i 1972 og 1994 også.

Hvorfor slutter ikke europeerne unisont opp om sine politiske ledere? Hvorfor sier kun 10 % av tyskerne i en måling gjort i september at de støtter forbundskansler Friedrich Merz? Og hvorfor har bare 15 % av franskmennene i en fersk måling et positivt syn på president Emmanuel Macron? Dette virker tilsynelatende uforståelig for EU-entusiastene i Norge. Forresten … er ikke 10-15 % omtrent samme oppslutning som det Høyre har på målingene? Skyldes den katastrofalt dårlige oppslutningen ganske enkelt økonomisk stagnasjon, sviktende kjøpekraft og velferdskutt for folk flest? Kan det tenkes at velgerne rett og slett har mistet troen på EU, på Merz, Macron og Eriksen Søreide?

Hva tenker forresten Jonas Gahr Støre i disse dager? I 2017, da Emmanuel Macron ble valgt til president med 66,1% av stemmene, var det viktig for den frankofile Støre – med utdanning fra eliteuniversitetet Science Po ved Sorbonne – å bli assosiert med den nyvalgte presidenten. Han var ikke snauere enn at han sammenliknet seg selv med Macron, og han mente å se flere likhetstrekk mellom Macrons politiske prosjekt og det han selv sto for. La oss minne om at Macron i hele sin karriere har vært kapitalens mann. Før han gikk inn i politikken jobbet han for en næringslivsliberal tenketank, og som investor i investeringsbanken Rothschild, der han ble partner. Han ble senere økonomi- og finansminister i en historisk upopulær «sosialist»-regjering. Der var han en pådriver for å få gjennomført «næringslivsvennlige» reformer. «Næringslivsvennlig» betyr som regel «arbeiderfiendtlig», har vi erfart. 

Det var altså denne politikeren Jonas Gahr Støre ville sammenlikne seg med, ikke en tradisjonell sosialdemokrat. Når klassiske sosialdemokrater i tidligere tider innførte reformer var det gjerne for å gi folk utvidede rettigheter eller bedre velferd. Dagens sosialdemokrater går derimot inn for reformer som truer de godene som arbeiderbevegelsen historisk har fått kjempet gjennom.

Er det selve det politisk/økonomiske EU-systemet som nå knaker i sammenføyningene? EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft leverer ikke lenger det EU-forkjemperne har lovet. Europa – eller snarere eurosonen - er preget av svak økonomisk vekst, langt svakere enn konkurrentene. Veksten i euroområdet ventes å synke fra 1,3 % i 2025 til 1,2 i 2026. Store europeiske land som Tyskland, Italia og Frankrike sliter med enda lavere vekst, ofte under 1 %. Resultatet er innstramminger i store deler av offentlig sektor – skole/utdanning, helse, pensjoner osv., velferdskutt som innbyggerne merker hver eneste dag. 

Samtidig er det i mange land en markant økende motstand mot at stadig større deler av statens utgifter går til militær opprustning. Støtten til EUs krigs- og sanksjonspolitikk overfor Russland er raskt synkende. Ikke noe land lider mer under denne politikken enn Tyskland, der AfD, med sin kritikk av støtten til krigen i Ukraina, gjør brakvalg som skremmer vettet av den tradisjonelle politiske eliten i CDU og SPD. Hvorfor er det tilsynelatende «ytre høyre»-partier som profitterer på den politiske misnøyen?

Mens disse partiene gjør muslimske innvandrere/flyktninger til syndebukker for arbeidsfolks økonomiske problemer, er kommunistenes oppgave å peke på den egentlige årsaken: Kapitalismens krise fører til imperialistiske kriger, som betales med arbeiderklassens penger og blod. Å stå opp mot NATO- og EU-klakørenes krigspropaganda er vår viktigste oppgave.