G20 og vårt Amerika

Juan J. Paz / Miño Cepeda, Presna Latina, til norsk ved Terje Enger


Mellom 30. november og 1. desember, 2018, møttes G20 landene i Buenos Aires, Argentina. G20 er forumet for de største industrialiserte og voksende landene i verden. De består av Tyskland, Saudi Arabia, Australia, Canada, Kina, Syd Korea, USA, Frankrike, India, Indonesia, Italia, Japan, Storbritannia, Russland, Syd Afrika og Tyrkia, pluss en representant for EU, en annen for Spania og bare tre for Latin-Amerika: Argentina, Brasil og Mexico. Det var også representasjon fra FN, WTO, Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet.


Ved åpningen av møtet, sa Mauricio Macri, presidenten i Argentina: “Vi må se denne sammenkomsten som et tegn på støtte, spesielt etter så mange år med isolasjon,” men sannheten er at den årlige snuoperasjonen kom til hans land, som den kom til Tyskland i fjor og vil komme til Japan i 2019.


 Med en kritisk økonomisk situasjon, en gjeld til utlandet som har gjeninnført avhengigheten til IMF og en sosial og arbeidssituasjon som er forverret av neoliberal politikk, er det ikke mulig å se Macriregjeringen som et eksempel på verdens anerkjennelse. 


For Mexico var situasjonen spesiell: Enrique Peña Nieto (2012-2018) avsluttet sitt presidentskap med å signere en ny frihandelsavtale med USA og Canada (T-MEC eller USMCA) på den dagen G20 ble satt og til Donald Trumps store glede, siden han fikk en avtale som var laget for å imøtekomme hans interesser, slengt i fjeset på det tidligere NAFTA (1994) som han hadde motarbeidet fra starten av hans presidentperiode.


Over de siste 30 årene har de økonomiske forholdene underlagt seg nyliberalismen av alle meksikanske presidenter og under NAFTA, Dette har bare ført til å styrke makta til forretningseliten og mafiaen. Dette vises ved at problemet med fattigdom, arbeidsløshet og løsarbeid har forverret seg over hele perioden, sammen med korrupsjon på alle nivåer og spredning av voldsbruk som det hittil har vist seg umulig å stoppe. Kanskje nettopp fordi landets institusjoner er svekket. Heller ikke kan nyliberale Mexico være noe eksempel for andre.


Tilsvarende, har Brasil, under nyliberalismen på slutten av hundreåret, blitt en økonomisk kraft på bekostning av forverring av arbeidsforholdene for de i befolkningen som lever og arbeider under de verste forholdene fra før. Bare regjeringene til Luis Inácio Lula de Silva (2003-2011) og Dilma Rousseff (2011-2016) maktet å overkomme denne uretten, med sosial fremgang, en ny institusjonell kraft og en tidligere uhørt oppmerksomhet rettet mot den folkelige sektoren. Disse erobringene, utilgivelige i øynene på de tradisjonelle økonomiske og politiske kreftene i landet, ledet til det «myke» statskuppet til Michel Temer i hans presidentskap (2016-2018), med hvem disse kreftene gjeninntok kontroll over staten, innførte nye lover, anklaget PT og fikk fengslet Lula, ved en uetterrettelig rettslig prosess. Så heller ikke det nyliberale Brasil kan være noe eksempel for verden. 


Det som da skjedde på G20 er at de alvorlige problemene til de tre latinamerikanske medlemmene og største økonomiene ikke var tilstede. Isteden ble sakene av interesse for verdensmaktene foretrukket, spesielt de som tar inn over seg USA, Kina og Russland. 


Handelskrigen mellom USA og Kina er midlertidig suspendert. Trump tilbød å utsette de annonserte tolltariffene på kinesiske produkter i 90 dager, mens Xi Jinping lovte å øke innkjøpene av amerikanske varer. Men til tross for dette, er det fortsatt hindringer i Trumps nye Monroe politikk (“America for Americans”) som er Trumpregjeringens virkemiddel for å stoppe Kinesisk og Russisk tilstedeværelse i Latin-Amerika.


 Trump avlyste møtet med Vladimir Putin, begrunnet med spenningen etter at Russland tok i arrest tre ukrainske skip. Sannheten er at han forsøkte å distansere seg fra den russiske presidenten mens USA var opptatt av den antatte kampanjen som russere skulle ha drevet i favør av Trumps presidentvalgkamp. 


Utenom disse hendingene er det for Washington helt klart at møtet i Buenos Aires har vært en “suksess” og at sluttdokumentet må betraktes som “en stor dag for USA” fordi det reflekterer mange av Trumps saker. Dokumentet, “Building consensus for a fair and sustainable development” (https://bit.ly/2U3ey3j), inneholder 31 punkter om enighet, bl. a. kamp mot korrupsjon, verdens finansielle sikkerhet, oppmerksomhet på arbeid, flyktninger og humanitære kriser.


 Men frihandel, det nåværende økonomiske paradigmet er konsernenes akse. Likevel er det forandringer, Trump har maktet å hindre diskusjonen rundt proteksjonismen i hans land, som lover for første gang å lette på det hittil urørlige prinsippet «frihandel». I tillegg var det tegn til nytenkning om World Trade Organization (WTO).


Latin-Amerika kunne tatt bedre utbytte av denne reformen, samtidig som de kunne styrke sin egen proteksjonisme for å forsvare seg mot utenlandsk konkurranse, som påvirker først og fremst industriell utvikling. Men det er vanskelig, nesten umulig å få til med regjeringer med høyremajoritet og nyliberale eliter som fortsatt tror på kritikkløst kommersiell åpenhet og frihandelsavtaler (FTAs). Det er enda vanskeligere å møte transnasjonalt press som tillater proteksjonisme for deres egne interesser, men ikke for de latinamerikanere som de krever skal ha åpne grenser. Det er et forhold som er likt det de hadde i kolonitiden, da imperiet tvang sine interesser på de underordnede nasjonene.


 Et annet punkt de er enige om er utbytting og utvikling av alle varianter av «ren energi», men det vil ikke stoppe interessen for landene i «tredje verden», og utvilsomt, for Latin-Amerika, en region som besitter forskjellige energi forekomster som historisk sett de store kapitalist syndikatene har tilegnet seg. Som Emmanuel Macron, presidenten i Frankrike ønsket, insisterer dokumentet på beskyttelse av miljøet, men inkluderer en paragraf som godtar den motsatte posisjonen fra USA i denne saken, som landet som til og med trakk seg fra Parisavtalen om klimaforandringer i Juni 1917. 


Jair Bolsonaro, president i Brasil, vil sikkert passe godt i G20, siden hans ideer og standpunkter, både politisk og økonomisk, har stilt spørsmål ved multilateralismen, er alliert med USA og orienterer seg mot å gjøre landet sitt til en subimperialistisk makt i Latin-Amerika.


 På den andre siden, en tale som den Andrés Manuel López Obrador, President i Mexico, holdt må ha kommet som ei bøtte kaldt vann, siden hans fundamentale spørsmål var om nyliberalismen, som har påført hans land så stor skade. Den nye presidenten la til at han ville få slutt på korrupsjonen og skille økonomisk makt fra politisk makt. Han sa at han skulle lytte til folket heller enn den eliten som har beriket seg på tidligere regjeringer. Han annonserte også at han skulle fjerne presidentens immunitet og at det vil være bedre å forlate alt som hadde skjedd med tidligere regjeringer, for å ikke å synke ned i en hevngjerrig og revansjistisk periode. Men dette er farlige saker for den tradisjonelle politiske klassens grådighet, som vil kunne finne grunner til å anklage presidenten, og straffefrihet vil bli en triumf for de som vært ansvarlig for den sosiale katastrofen som Mexico er påført under nyliberalismen. 
Ville en president som Ecuadors Lenin Moreno ha blitt ukomfortable blant «de store” i G20? Hans økonomiske politikk, av en lokal og provinsiell type 18 måneders administrasjon, viser seg å fjerne makt fra staten, ettergi bøter og skyldige renter, dempe skattene for forretningselitene med en forskrift om skatteincentiver, orientere regjeringen mot interessene til produksjonsforeningene og fortsette å tro på det internasjonale frie markedet, og også « fordelene» med imperialistisk kapital, privatiseringer og fleksible stillinger i arbeidet, og dermed tilbakevise all økonomisk historie i Latin-Amerikansk nyliberalisme, som López Obrador, på den andre siden stilt spørsmål ved “De-Correa-isasjon” og de-institusjonalisering har vokst og har politisk støtte, lover og brudd på prinsippene i Republikken Ecuador’s 2008 Grunnlov.  


I lyset av ovenstående er det mulig å konkludere med at G20 fortsatt er et forum for transnasjonal interesser og kapitalisme i sentrum uten å berøre de sensitive sakene for Latin-Amerika, som har å gjøre med så mange andre ting, med styrking av stater og tilsvarende institusjonalisering, redistribusjon av velstand, overkomme fattigdom, arbeidsledighet og undersysselsetting, sikkerhet, migrasjon, økende skatter for de rike skape nasjonal produksjon, selvstyrt og regional integrering, motarbeide de globale korporasjonenes makt og plyndring av ressurser, eller få stoppet blokaden av Cuba, i et perspektiv regional kamp for et rettferdig samfunn, for suverenitet og verdighet for alle land.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering