En slik jødestjerne ble alle jøder påbudt å bære synlig på klærne.
En slik jødestjerne ble alle jøder påbudt å bære synlig på klærne.

Holocaust brukes om Hitler – Tysklands jødeforfølgelser før og under 2.verdenskrig. Noe av bakgrunnen finner vi i fredsslutningen etter 1.verdenskrig, Versailles – freden.               

                          
Holocaust rammet ikke bare jødene, men mange andre folk eller folkegrupper, slavere, sigøynere, romanifolk, folk regnet som sinnssyke eller på andre måter handikappede m.fl. Alle kommunister og bolsjeviker var djevelens verk og måtte bare utryddes. Uttrykket jødebolsjevik var en betegnelse ofte brukt. Hendelsene er bunnløst skremmende. I den grad at det er vanskelig, men desto mer nødvendig, å skrive om.    


Noen i Tyskland opplevde Versailles – freden som urettferdig. Dette la grobunn for det som kalles revansjisme. Med andre ord: Det vokste frem et ønske om hevn.                   

                                      
Adolf Hitler hadde gjort tjeneste som korporal i den tyske hær under 1.verdenskrig. Han var født i Østerrike i 1889. Han stod i spissen for dannelsen av et nytt parti, NSDAP – det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti. Navnet var med andre ord både villedende og forførende. I 1921 ble Hitler partileder. I 1923 forsøkte man seg på et statskupp. Dette skjedde i Bayern, i en ølkjeller i München. Kuppet ble slått ned. Hitler ble dømt til en kortere fengselsstraff. I fengslet skrev han en bok, ”Mein Kampf”. Den inneholder Hitlers politiske ideologi og filosofi. Han gikk inn for førerprinsippet. Dette totalitetsprinsippet gikk inn for at samfunnet skulle innordnes partiets myndighet. Boka er gjennomsyret av jødehat og raseteorier. Disse er helt uten vitenskapelig begrunnelse.                                                                                                    
I 1930 oppnådde NSDAP for første gang betydelig støtte ved valg, over 6 millioner stemmer. Denne fremgangen fortsatte i 1931 – 32. Verdensøkonomien var inne i krise og Hitler var en mann til å utnytte dette. Han ville fremstå som en frelser for landet. I 1932 stilte han opp mot  sittende president Hindenburg ved valget på president. Hindenburg oppnådde 53 %, mens Hitler fikk 36.8 %. Ved riksdagsvalget i juli 1932 fikk NSDAP 37.3 % av stemmene og 230 av 607 representanter i Riksdagen.       

                                                                                                                                                         
Ved neste valg i november samme år gikk partiet noe tilbake. Hitler gjorde så en hestehandel med Franz von Papen om samarbeid mellom NSDAP og de tysk – nasjonale. Dessuten skapte han skinn av en krise ved å sette fyr på Riksdagen og deretter legge skylden på kommunistene. Dermed kunne Hitler stige til topps som rikskansler den 30.januar 1933. ”Det tredje rike” var et faktum. I løpet av de neste 2 måneder arbeidet Hitler effektivt og taktisk, slik at han omdannet samfunnet til en totalitær ettpartistat. NSDAP sikret seg kontrollen over alle betydelige instanser i samfunnet, slik som statsadministrasjon og rettsvesen. Tyskland gikk ut av Folkeforbundet. Avtalene inngått i Versailles – traktaten ble systematisk omgått. 30.juni 1934 kom ”De lange knivers natt”. Da kvittet Hitler seg med brysom opposisjon i eget parti. Ernst Røhm (leder SA) og hans medarbeidere ble myrdet. I 1936 sendte Hitler sine tropper inn i det demilitariserte Rhinland.                                                                                                                                                         
Hitler førte en konstant propagandakrig og forfølgelse av jødene og kommunistene. Samfunnet var blitt rettsløst. 

                                   
I 1938 okkuperte Tyskland Østerrike (Anschluss). Høsten 1938 marsjerte tyske tropper inn i Sudetenland, som tilhørte Tsjekkoslovakia.  I mars 1939 gikk tyske tropper inn i hovedstaden Praha. Tsjekkoslovakia var radert ut av kartet. Den 1.september 1939 angrep Hitler Polen. Påskuddet var at polakkene skulle ha angrepet en tysk grensepost. Den 3.september etterkom England og Frankrike sine forpliktelser overfor Polen og erklærte Tyskland krig. Den 2.verdenskrig var dermed i gang. Den skulle vare i nærmere 6 år.         

                                                                        
Et av de grelleste utslag var konsentrasjonsleirene som nazistene opprettet. Den første konsentrasjonsleiren var Dachau, den lå nord for München. Den var opprettet for å kunne internere personer som opponerte mot eller åpent ga uttrykk for uenighet med Hitler, med føreren og hans program. Konsentrasjonsleirene var statlige. Dachau ble opprettet 3.mars 1933, bare en drøy måned etter at Hitler tok over som rikskansler. En av de første fangene var Bayerns tidligere statsminister Gustav Ritter von Kahr. Han ble drept av SS den 30.juni 1934. 


Begrepet Holocaust er knyttet til prosjektet for å utrydde jødene før og under 2.verdenskrig. Folkemord er et passende navn på dette. På 1930 – tallet rømte mange jøder fra Tyskland og til andre land. Dette på grunn av nazistenes jødefiendtlige politikk og de rettsløse tilstander. Fra 1933 – 1939 ble forholdene jødene levde under gradvis verre. De ble diskriminert og forfulgt juridisk, økonomisk og sosialt. Noen ble drept eller grovt mishandlet.                                                         
I 1939 bodde nær 10 millioner jøder i Europa. I 1945 var om lag 60 % av disse drept.     

                        
Hardt rammet var de polske jødene. Sammen med jøder var også slavere, sigøynere, homofile og sinnssyke. Alle disse var ”Untermensch” som gjerne kunne utryddes. Hitler brukte ordet ”Endløsung”, den endelige løsningen, om dette spørsmål. Mange jøder ble drept i konsentrasjonsleirer, i dødsleirene. Men andre ble drept i ghettoene der jødene var blitt stuet sammen.                                                                                                                                                                                                      
Under tyskernes fremmarsj på Østfronten (fra juni 1941) ble også mange jøder likvidert og lagt i massegraver. Spesielle «innsatsgrupper» var satt på dette oppdraget. De arbeidet svært brutalt og effektivt.                                                                                                                                                                                        
Vi har nevnt grupper utenom jødene når det gjelder holocaust. Sigøynere og rom – folk ble rammet. Et sted mellom 200 000 og ½ million romfolk døde av slike forfølgelser. Og mellom 2 og 3 millioner sovjetrussiske krigsfanger ble drept. Om lag 2 millioner ikke – jødiske polakker omkom. Det var også målrettet forfølgelse av homofile, Jehovas vitner, frimurere og folk med psykiske lidelser.                                                                                                                                                                                           
Hvor mange døde i disse forfølgelsene av jøder og andre? Det er anslått et minimumstall på 11 millioner. I tillegg kom de som omkom som følge av selve krigshandlingene.                 

                              
I boka ”Mein Kampf” (1925) fremla Hitler sine teorier for å forandre Tyskland til en nasjon fundert på ”den rene ariske rasen”.  Teorien er inspirert av tidens raseideologi med basis i prinsippet at ulike folkeslag ble ilagt uforanderlige egenskaper og deretter rangert. Jødene kom dårlig ut og dette var grunnlaget for antisemittismen eller jødeforfølgelsen. Denne raseideologien er fullstendig feilaktig, uvitenskapelig og basert på fordommer. Enkelte avsnitter i ”Mein Kampf” kan peke fremover mot det folkemord som skulle utspille seg. 

           
Et viktig omslag kom med ”Nürnberg – lovene” i 1935. Med disse ble segregering (utskillelse) av befolkningen slått fast i lovverket. Blant annet ble ekteskap mellom ariere og jøder forbudt. Lovene inneholdt også en klar definisjon av hvem som skulle regnes som jøde. En konsekvens var at jødene ble gjort statsløse og regnet som annenrangs innbyggere. De mistet  stemmerett ved valg. Diskrimineringen ble etter hvert nesten total. Krystallnatten var nok et uttrykk for hvor langt dette hadde gått. Dette var natten mellom 9. og 10.november 1938. Etter ordre fra propagandaminister Joseph Goebbels ble 7500 jødiske gudshus, eiendommer og hjem angrepet og vandalisert. Om lag 30 000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleir. I januar 1939 holdt Hitler en tale i Riksdagen der han erklærte at ved utbrudd av en krig i Europa ”vil alle jøder bli tilintetgjort”. Tiltakene mot jødene kom gradvis. I oktober 1941 forbød nazistene jøder lengre å reise ut. Det var heller ikke enkelt å flytte til andre land, svært mange ville ikke motta for mange jøder. Skepsisen mot jødene var utbredt.                                                                                                
En begrunnelse for Hitlers angrep på Polen den 1.september 1939 var ”Lebensraum”. Tyskland skulle ha rett til å vokse og gi plass for en voksende befolkning. Folk som allerede var der, eksempelvis av slavisk herkomst, skulle drepes, fordrives eller brukes som slaver. Ved utgangen av året 1939 var det i tyskokkuperte Polen drept 45 000 polakker og 7000 jøder. Det ble opprettet ghettoer, spesielle områder der jøder ble stuet sammen. I Warszawa ble det en jødeghetto. Før utgangen av 1941 var det opprettet 223 jødeghettoer. Alle jøder ble påbudt å bære en synlig, gul jødestjerne på jakke eller skjorte. 


Resultatet av ghettoiseringen var nød, fattigdom, sykdom og død. Lignende forhold som i Polen oppstod også i andre tyskokkuperte land i Øst – Europa. Den 22.juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen som de hadde en ikke – angrepspakt med. Dette kan ses som en begynnelse på det Hitler og nazistene kalte for ”Endlösung”, den endelige løsning. Dette resulterte i det gigantiske folkemordet på jødene. Til å begynne med rykket tyskerne raskt frem innover i Sovjet. Samtidig fantes det ”innsatskommandoer” som fulgte med de tyske troppene, og som spesielt tok seg av jødene og likviderte disse. Det oppgis at slike innsatskommandoer i løpet av krigen tok livet av 1 million jøder. Noen steder hadde de god hjelp av sivilbefolkningen som også hatet jødene. Dette var stort sett sivile og det hele var en krigsforbrytelse og i strid med folkeretten. Kjent er massakren ved Babij Jar i Ukraina. Tragedien skjedde i september 1941. I løpet av to dager ble 34 000 jøder samlet og drevet mot den store Babij Jar – kløften. Der skulle de gi fra seg alle eiendeler og kle seg nakne. Deretter ble de skutt og kastet i en svær kløft. Tilslutt ble kløften fylt i med jord. Ikke alle var døde og ble slik levende begravd.                                                                                                                                                                        
Våren 1940 hadde Tyskland angrepet flere land i Vest – Europa (Belgia, Nederland, Luxemburg, Frankrike, Danmark og Norge). Snart var disse landene okkupert. Dermed ble situasjonen for jødene i disse land vanskelig og farlig. De ble gradvis økonomisk, sosialt og kulturelt isolert fra samfunnene de bodde i. Men forfølgelsene var ikke så nådeløs som i øst. dette skyldtes nok at lokalbefolkningen i disse okkuperte landene, ikke bar så stort hat til jødene.  En annen faktor var at SS i de vestlige land, ikke hadde så fremskutt posisjon som på østfronten. Men i Vest – Europa fantes regjeringer som aktivt hjalp nazistene i jødeforfølgelsene. I Frankrike hadde man Vichy – regjeringen i området i sør som ikke var okkupert av Tyskland, men som var nazivennlig.                                                                                                                                                                                                             
I slutten av 1941 ble jødeforfølgelsen mer systematisk. Det ser ut til at operasjon ”Barbarossa”, angrepet på Sovjet og den tyske fremmarsjen der, representerte et vendepunkt.  Fra da ble det lett etter metoder som skulle forenkle massehenrettelser. Løsningen lå i gasskamrene. Disse ble nå systematisk brukt i de tyske konsentrasjonsleirene. Her spilte Wannsee – konferansen i januar 1942 en rolle. På møtet diskuterte representanter for den tyske stat og nazipartiet hvordan man mest effektivt kunne sette ”den endelige løsningen” mot jødene ut i livet. Auschwitz, som ligger i Polen, er av de mest beryktede dødsleirene. Her eksperimenterte man for å gjøre gasskamrene mest mulig effektive. I løpet av 1942 var metoden fullt utviklet, og fra da av kunne alle jøder sendes til slike leirer. Dette blir av noen kalt ”den industrialiserte delen av folkemordet”. Ghettoene i øst ble gradvis tømt, jødene ble sendt i jernbanevogner til dødsleire. Der ble noen gasset i hjel ved ankomst. Andre ble seigpint gjennom slavearbeid, elendig mat osv. Til slavearbeid kunne fangene være gode å ha. Der ble de brukt ikke minst i våpenindustrien som gratis arbeidere. Mange døde som et resultat av dårlig mat, sykdom og overanstrengelse. Atter andre var med i medisinske eksperiment. 1942 ble året da mange av jødene i Vest – Europa ble sendt til dødsleirene. Dette gjaldt blant annet Norge. 


Holocaust rammet også de norske jøder. Dette er de seinere år godt belyst i Marte Michelets bøker (se referanse).                                                                                                                                                                                     
Det var ikke så mange jøder i Norge. Men de ble tidlig utsatt for kontrolltiltak under den tyske okkupasjonen. De som kunne, flyktet ut av landet. Den første jøde som ble arrestert i Norge var Moritz Rabinowitz fra Haugesund. Dette var 1.desember 1940. Han hadde tidlig advart mot nazistene. Etter arrestasjonen havnet han i den tyske fangeleiren Sachsenhausen hvor han døde i februar 1942. Sommeren 1941 ble jøder i de nordnorske byene Tromsø og Narvik arrestert. Vinteren 1941/42 ble jødiske forretninger i Trondheim beslaglagt. I mars 1942 ble fire jøder henrettet for tyskfiendtlige uttalelser. I januar 1942 ble det gitt forordning om at de jødiske pass skulle stemples med en J. De måtte samtidig fylle ut et spørreskjema. Dette ble gjort for å kartlegge jødisk eiendom. I mars gjeninnførte Vidkun Quisling ”jødeparagrafen”. Jøder skulle ikke lenger kunne reise inn i Norge.       

                                                                                                          
Høsten 1942 kom selve krisen for jødene i Norge. Den 6. og 7.oktober ble alle mannlige jøder over 15 år i Trondheim arrestert og sendt til fangeleiren ved Falstad. Kvinner og barn ble internert. Senere i oktober ble resten av de mannlige jøder i Norge pågrepet og internert. Natt til 26.oktober ble alle mannlige jøder på Østlandet arrestert og internert på Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Kvinnene fikk daglig meldeplikt. Natt til 26.november ble kvinnene sammen med barna arrestert. De første jøder som ble deportert var 20 som ble sendt med skipet ”MS Monte Rosa” den 19.november. Den største utsendelsen skulle imidlertid komme 26.november. Da ble 558 jøder sendt til Tyskland, de fleste med ”MS Donau”.  Ved Utstikker 1 utenfor Akershus festning, der ombordstigningen skjedde, er det i dag reist et minnesmerke. 25.februar 1943 skjedde en ny deportasjon, nå med skipet ”Gotenland”. Nå ble 158 jøder sendt ut. Med få unntak ble de norske jødene sendt til Auschwitz. I årene 1942 og 1943 ble i alt 772 norske jøder sent til dødsleirer i Tyskland. Den eldste var 81 år, den yngste var spedbarn. 230 familier ble totalt utslettet. Kvinner og barn ble umiddelbart gasset i hjel ved ankomst til Auschwitz. Kun 34 jøder overlevde i Tyskland.        


Før krigen utgjorde den jødiske minoriteten i Norge 2100 personer. Av disse greide om lag 1000 å rømme til Sverige. Norsk politi (Stapo) var hjelpere da tyskerne aksjonerte mot jødene.  Uten denne hjelp ville ikke uttransporten gått så greit. Men disse slapp unna straff etter krigen. Norske nazister og angivere var likedan aktive under forberedelsene til deportasjonen. Jødiske formuer og eiendommer ble konfiskert av nazistene. Jødene fikk vansker da de vendte hjem etter krigen. Blant annet var det vanskelig å få tilbake rettmessig eiendom som var tatt fra dem. Likedan var det vanskelig å få tilbake bolig og arbeid. Noen fikk aldri tilbake sitt opprinnelige arbeid. Ny etablering av forretningsdrift ble likedan vanskeliggjort. Myndighetene administrerte arveoppgjøret etter de omkomne jødene. Dette førte til at oppgjørene tok lang tid, og at de falt dårlig ut for de som skulle arve. Rettsoppgjøret etter krigen er en annen sak.  I det norske rettsoppgjøret etter krigen ble jødene ”glemt”. Deres skjebne ble fortiet. Men i seinere år er de kommet frem med sin historie. Mange har fortalt. I 2005 ble det i ”Villa Grande” på Bygdøy i Oslo åpnet et ”Senter for Holocaust og livssynsminoriteter”. I 1997 ble også jødene tilkjent en erstatning for det de hadde vært utsatt for. I 2014 kom en bok av Marte Michelet: ”Den største forbrytelsen”. Det er aldri for sent.


Vi har tidligere nevnt at om lag 6 millioner jøder omkom i tiden 1935 – 1945. Tallet er vanskelig å anslå nøye, det kan være høyere. Tyskland kapitulerte 7.-8.mai 1945. Adolf Hitler hadde begått selvmord 30.april 1945. I Nürnberg ble det ført rettssak mot naziforbryterne, gjerne kalt Nürnberg – prosessen. Rettssaken pågikk fra 20.november 1945 – 1.oktober 1946.  Dette var hovedprosessen mot de ledende naziforbryterne. Det var 24 tiltalte. Av disse ble 12 dømt til døden. 7 fikk fengselsstraff, varierende fra 10 år til livstid.  3 ble frifunnet.  (En begikk selvmord før rettssaken begynte. En tiltale ble frafalt). Det stenografiske referatet fra saken utgjør over 4 millioner ord.  Dette tilsvarer 16 000 trykksider, trykt i over 50 bind. 


De dødsdømte var: Martin Borman (in absentia), Herman Gøring, Joachim von Ribbentrop, Hans Franck, Wilhelm Frick, Alfred Jodl, Ernst Kaltenbrunner, Wilhelm Keitel, Alfred Rosenberg, Fritz Sauckel, Arthur Seyz- Inquart og Julius Streicher. 

 
Rettsoppgjøret i Norge, tok utgangspunkt i norsk lov. Både nordmenn og tyskere ble arrestert av representanter for de lovlige norske myndigheter. I de påfølgende rettssaker ble det avsagt flere dødsdommer. I alt ble det 45 slike, 30 dommer mot nordmenn og 15 mot tyskere. I en videre prosess ble 12 nordmenn og 3 tyskere benådet. Tallet på fullbyrdede dødsdommer ble således 30. I alt ble det reist straffesak mot 46 000 nordmenn. I alt ble 17 000 nordmenn dømt til ubetinget fengsel.


Blant de henrettede var det tre politiske ledere: Vidkun Quisling (ministerpresident), Albert V. Hagelin (innenriksminister) og Ragnar Skancke (undervisningsminister). Saken mot justisminister Sverre Riisnæs ble henlagt av helsegrunner.
Referanser: Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014). 

 Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (2018) 

Store norske leksikon 

Wikipedia

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering