(Hans Petter Hansen - nr 17 - 2001) Beslutningen om å gjøre 1. mai til arbeiderklassens internasjonale kampmønstringsdag ble fattet på Den annen Internasjonales første kongress i Paris den 14. juli 1889 (på 100-årsdagen for Bastillens fall). Vedtaket var enstemmig, og hadde følgende historiske ordlyd:



”Det besluttes å organisere en stor internasjonal manifestasjon på et bestemt datum og således at arbeiderne i alle land og alle byer samtidig på den besluttede dag stiller krav til de offentlige myndigheter om ved lov å begrense arbeidsdagen til 8 timer og også å virkeliggjøre de andre beslutninger fra den internasjonale kongress i Paris. I betraktning av at en sådan manifestasjon allerede er blitt besluttet av avholdt 1. mai 1890 av det amerikanske arbeiderforbund på dets kongress i Saint Louis i 1888, fastsettes samme dag til avholdelse av den internasjonale manifestasjon. De forskjellige nasjoners arbeidere skal gjennomføre denne manifestasjon under de forhold som den særlige situasjon i deres land tilsier dem.”

Beslutningen vakte stor internasjonal oppsikt, og myndighetene i alle land innstilte seg straks på å møte demonstrasjonene som om det gjaldt en direkte trussel om revolusjon. 1. mai 1890 var det i en rekke av Europas hovedsteder nesten beleiringstilstand. I Wien og andre steder kom det til blodige sammenstøt med flere døde og sårede. I Frankrike nedla myndighetene forbud mot 1.-mai-demonstrasjoner, og de som likevel fant sted ble møtt med store militæroppbud. Det samme skjedde i England, Italia og Spania.. Også i vårt og i de andre nordiske land var det store demonstrasjoner som satte hele borgerskapet i skrekk – med politioppbud deretter. Som følge av demonstrasjonene kom det imidlertid i flere land, særlig i Tyskland, også til faglige konflikter, idet flere bedrifter gikk til lockout som mottrekk mot at arbeiderne hadde gått fra arbeidet for å demonstrere. Det førte i sin tur til sterk strid mellom de to hovedretninger i arbeiderbevegelsen, den revolusjonært innstilte og den reformistiske – der sistnevnte gikk så langt som til å svikte Basel-manifestet fra 1912 om ”krig mot krigen” ved å stemme for krigsbevilgninger til den første verdenskrig. Den endte som vi vet, takket ikke minst være Oktober-revolusjonens seier i Russland, helt annerledes enn forventet fra krigsbrannstifternes side. Og i mellomkrigstida, i tyve- og trettiåra, i land etter land, i Kina, Japan, India og i andre store og små land, kom det til kjempestore 1. maidemonstrasjoner av anti-imperialistisk og revolusjonær karakter.

I Tyskland hvor sosialdemokratiet etter hvert mer og mer aktivt gikk inn til forsvar for den bestående kapitalistiske stat, ble det allerede flere år før Hitler-fascistenes maktovertakelse gjort stygge overgrep mot venstreinnstilte på 1. maidagen. Det kom ikke minst til uttrykk da det sosialdemokratiske partiet i 1929 ikke bare ga avkall på egne 1. mai-tog, men også forbød de kommunistiske. Det førte i sin tur til at den sosialdemokratiske politipresident i Berlin, Zörgiebel, ga ordre til skuddløsning mot kommunistene demonstrasjonstog – noe som førte til at hele 33 mennesker ble drept. Siden, bare fire år etter, sørget nazimyndighetene ”for å skape bakgrunn for sin oppløsning av fagbevegelsen” ved å proklamere 1. mai som ”Arbeidets dag”, en hån ikke minst tatt i betraktning at på dette tidspunkt fyltes Hitlers konsentrasjonsleirer med kommunister, sosialdemokrater og andre antifascistisk innstilte.

Etter den annen verdenskrigs slutt tok 1. maidemonstrasjonene nye svære oppsving, framfor alt i de europeisk land som i mellomkrigstida var styrt av hel- og halvfascistiske regimer. Men den kalde krigen kom, noe som i sin tur svekket oppslutningen bak 1. mai-demonstrasjonene. Ikke desto mindre: 1. mai holdes fortsatt i hevd verden over som arbeiderbevegelsens internasjonale kampmønstringsdag, det være seg i Russland, Kina, Japan, India og i nært sagt hvert annet land.

Hva vårt land angår så er det, ikke minst takket være våre enormt store olje- og gassforekomster, et av de rikeste i verden. På grunnlag av dette og det arbeidende folks innsats hadde det vært fullt ut mulig å innfri hele vårt folks materielle og kulturelle behov. Når dette ikke innfries skyldes det at Norge fortsatt er et kapitalistisk land – der den rovgriske storfinansen fortsatt har den reelle makt. Et grundig oppgjør med dette tvinger seg fram, i vårt som i andre kapitalistiske land. Med håp om at dette kommer fram i diverse l. mai-tog over det ganske land:

FRAM TIL MØNSTRING!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering