(24 - 2016) Når denne lederartikkelen trykkes, har det gått et par uker siden det amerikanske presidentvalget ble avgjort. Donald Trump blir USAs nye president, stikk i mot det de fleste forventet. Media og diverse meningsmålinger hadde i lang tid utbasunert Hillary Clinton som USAs nye president, og dermed den første kvinnen til å inneha landets presidentrolle.

Donald Trumps mange uheldige uttalelser, samt avsløringen av flere år gamle opptak om kvinner, syntes lenge å bli Trumps bane. Manns minne er som kjent veldig kort, og da Hillary Clintons eposter igjen ble aktualisert, økte oppslutningen om Trump på bekostning av Clintons.

Selv om Clinton fikk over 1,3 millioner flere stemmer enn Trump på landsbasis, så ble Trump valgets vinner. Årsaken ligger i det amerikanske valgsystemet, hvor det er viktig å vinne et tilstrekkelig antall valgmenn. Antall valgmenn varierer i de enkelte statene. Trump vant vippestatene, og dermed presidentvalget. Nå er det ikke første gang at dette skjer. Dette er faktisk femte gang at en president velges med færre stemmer på landsbasis enn sin motkandidat. Forrige gang var i 2000 da George W. Bush ble USAs president på bekostning av Al Gore, som fikk en halv million flere stemmer enn Bush.

I Friheten nr. 16 den 4. august i år skrev undertegnede i lederartikkelen «Mot jevnt presidentvalg i USA» at «Mange demokratiske velgere er frustrerte og sinte, og har gitt klare signaler om at de ikke vil stemme demokratisk ved presidentvalget. Det er absolutt en utfordring Clinton må overvinne om hun skal bli USAs nye president.» I ettertid kan vi slå fast at hun ikke lyktes, noe opptellingen bekrefter. Resultatet viser at Clinton fikk færre stemmer enn det Demokratenes presidentkandidat Obama fikk i 2008 og 2012. Trump på sin side, lå på omtrent samme nivå som Republikanernes presidentkandidat i de to valgene.

Bernie Sanders kjempet lenge om å bli Det demokratiske partiets presidentkandidat. Den selverklærte sosialisten Sanders trakk store folkemengder til sine arrangementer, langt flere enn noen av de andre presidentkandidatene. Undertegnede skrev forøvrig i utgave 16 at «Mange har argumentert med at Sanders er en bedre motstander mot Trump enn Clinton. Han har gjennom en årrekke vist at han forstår folks utfordringer i hverdagslivet. Og han er på mange måter en kandidat fra grasrota.»

Frustrasjonen mange amerikanere føler, henger sammen med tap av gode arbeidsplasser som har blitt flagget ut til lavkostland. Godt betalte arbeidsplasser har blitt erstattet av arbeidsplasser med vesentlig dårligere lønns- og arbeidsbetingelser. Fattigdommen i USA er enorm. 50 millioner mennesker er avhengig av matkuponger. Hvordan mange amerikanske arbeidstakere har det, er godt beskrevet i bøkene «Kjøpt og underbetalt-om(ikke) å klare seg i Amerika», på norsk i 2003, og «Lokket og lurt», på norsk i 2005, av den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich.

Denne frustrasjonen og sinne har helt klart vært utslagsgivende for seieren til Donald Trump. Hans argumenter og å ta arbeidsplasser tilbake igjen, straffe selskaper som flagrer ut, og ikke minst oppsigelse av den såkalte handelsavtalen NAFTA mellom Canada, USA og Mexico har vakt begeistring. Trump har også lovet å stanse TTIP-forhandlingene mellom USA og EU.

Trump fikk 72 prosent av stemmene fra hvite mannlige velgere med lav utdanning, mot Clintons 23 prosent ifølge en valgdagsmåling som er offentliggjort av NRK. I samme valgdagsmåling kommer det fram at Trump fikk 62 prosent av stemmene til kvinner med lav utdanning.

Det er et paradoks at de som har tapt mest på den markedsliberale politikken har sluttet opp om Trump og Det republikanske partiet. Likeledes er det et paradoks at vanlige folk venner seg til Trump, når det faktisk var Det republikanske partiet med Ronald Reagan i spissen, som intensiverte angrepet på den amerikanske velferdsstaten og fagforeningene på 1980-tallet. Knusingen av amerikansk fagbevegelse er en medvirkende årsak til at amerikanske arbeidere stadig får en mindre andel av verdiene som skapes. I perioden 1948 til midt på 1970-tallet, fulgte lønnsutviklingen omtrent produktivitetsutviklingen. De siste førti årene har nesten all vekst i verdiskapningen tilfalt kapitaleierne.

Utviklingen i amerikansk arbeidsliv viser til fulle hvor viktig en sterk fagbevegelse med mange medlemmer er. Det er også viktig at det finnes partier som målbærer arbeidsfolks interesser. Her har Det demokratiske partiet selv et stort ansvar. Bernie Sanders kunne ha vært forskjellen mellom tap og seier.