(Harald Øystein Reppesgaard - nr. 9 - 2011) Vi har lest om eldrebølgen som skyller over landet vårt. Det er pensjonister, uføre og på mange måter hjelpetrengende mennesker som krever ressurser og oppmerksomhet fra de friske og yngre. På den annen side kan seniorene gi fortsatt råd og øse fra sine erfaringer fra et langt aktivt arbeids- og samfunnsliv. Råd og erfaringer som er høstet fra en sammenhengende og ofte helstøpt innsats og tenkning. Slike råd er verdt å lytte til.

Et eldreskvulp, men desto mer fornemt, eksklusivt og med stor status når for tiden land i våre mest turbulente verdensdeler. Den består ikke av mennesker som ønsker hjelp men skal gi verden råd og håp. ”The Elders” er en internasjonalt sammensatt gruppe av distingverte, abdiserte statssjefer og fredsprisvinnere som har nådd en voksen alder. De har funnet ut at deres politiske liv har gitt dem erfaringer som kvalifiserer til visdom og rådgiving. Råd til land som ikke forstår sitt eget beste, men som de bør ta til seg med ærefrykt og takknemlighet. Hvem snakker vi om? For å nevne noen: Jimmy Carter, Martti Ahtisaari, Gro H. Brundtland Desmond Tutu, Nelson Mandela Aung San Suu Kyi, Mary Robinson. Et slags mini-FN. Hovedoppgaven er å være en uavhengig gruppe av eminente, globale ledere, som ble brakt sammen av Nelson Mandela. De tilbyr sin kollektive innflytelse og erfaring for å støtte fredsarbeid, hjelpe til med å sette fokus på hovedårsaken til menneskelig lidelse og å fremme medmenneskelighet. Tre dignitærer har liten integritet i forhold til denne moralske målsettingen: Jimmy, Gro og Martti.

Hadde vi foreslått gruppens navn til ”Verdens Lys og Håp” og ville i alle fall Jimmy, Gro og Martti ha tatt det som en selvfølge uten å rødme. De andre seniorene er nok besjelet av mer ydmykhet og mindre behov for eksponering av egen fortreffelighet. Vi skal ikke ironisere for mye eller trekke på skuldrene av gruppens høyverdige mål, men minner om de tre nevntes meritter i deres politiske karriere. De har lite med fred, menneskelig lidelse og humanitet å gjøre. I deres velmaktsdager var det opprustning, konfrontasjon med den sosialistiske verden, motarbeiding av frigjøringsbevegelsene i den 3. verden og blokaden av Cuba. Ikke minst tragediene i Midt-Østen fikk fortsette upåaktet av disse eminente lederne. Da de hadde politisk og militær makt, penger, ressurser, teknologi og kunnskapsrike rådgivere ble lite gjort til ingen nytte. Tvert om gikk verden en del hakk videre inn i en ny kald krig, opprustning av Nato (Salt II), Stjernekrigsprogrammet og den globale økonomien (imperialismen) fikk sterkere grep om folk og nasjoner, forurensningen av jorden ble mer truende og den hensynsløse utnyttelsen av ressursene fikk nye oppsving. Martti klarte å ødelegge Serbias territoriale integritet med opprettelsen av staten Kosovo. De mange problemene de tre nå går løs på bl.a. Midt-Østen, Nord Korea, Burma, Sudan og Kypros var like aktuelle for 30 år siden. Hva sto disse tre for i den tiden da de hadde makt og myndighet? Det var verken råd eller visdom men taktiske tilpasninger til Natos, EUs og imperialismens interesser. Begrepet menneskerettigheter ble bare brukt som brekkstang mot de sosialistiske land i den kalde krigen og i propagandaen mot kampen for et sosialistisk samfunn. De har representert elitekapitalismen med bravur.

Innledningsvis skrev vi at de gode og meningsfylte råd kommer fra mennesker som har levd et liv i sammenhengen mellom helstøpt innsats og tenkning. De har ikke gjort krumspring og tatt opportunistiske avgjørelser til nytte for egen karriere. Disse tre eksklusive har ikke hatt den nødvendige ubrutte kontinuiteten mellom ord og handling i livet sitt for å kunne gi råd om fred og humanitet. I alle fall ikke i dag uten makt, bare med gode intensjoner og tro på egen fortreffelighet. Det er vel ikke et bedre ettermæle de vil bygge seg ved å delta i dette eldreskvulpet? Penger er nok også et motiv?