(Nr 16 - 2010) Blåbærtid. Blått i blått utenfor hytteveggen. Det er sensommerens versjon av naturens raushet. Straks verre er meldingene om at hele kongeriket er blitt blåfarget. Ikke av den gyldne blåbærløden. Her er det snakk om reaksjonært blått. En politisk farge som kan får fotfeste blant folk flest når noe er galt i samfunnet, og når progressive krefter har forspilt sjansen til å fange opp misnøyen.

Av Christian Larssen

Denne sommeren har slike vinder fått tak i verdens rikeste folk. Makan til utakknemlighet, vil noen si. En logisk reaksjon på forventninger som ikke ble innfridd, sier andre. Slik går det når en antatt progressiv regjering notorisk forsøker å gå politisk selvmord over lengre tid.

Denne sommeren er det uansett utfoldet en forbløffende iver blant de rødgrønne for å overbevise folk flest om at de ikke er egnet til å innfri løftene om en ny og mer rettferdig politikk.

Det som skulle bli en alternativ politisk kurs er blitt en byråkratisk blautmyr, like langt unna grønt og rødt som noen annen norsk regjering de siste mannsaldre.

At konsekvensene denne sommeren er blitt de rene gavepakker til Høyre og FrP er så. Slikt kan endre seg. Verre er det at de tre samarbeidspartiene til og med dokumenterer manglende evne til å få fram - og skape begeistring for de alternative sakene som tross alt er gjennomført, og som aldri ville ha sett dagens lys under en borgerlig regjering. Selv det faktum at dette landet synes å skli rimelig uskadd gjennom finanskrisen - sammenliknet med andre nasjoner -  søles bort til Høyre og Frps fordel. Arbeidsledighet på bunnivå synes eksempelvis å være en selvfølgelighet som Regjeringen ikke er i stand til å profitere på. Slik grå politisk hjelpeløshet vil uvegerlig føre til en kjernesmell ved neste valg, med de dramatiske politiske følger det vil få.

Nå er vi kommet til det stadiet at de av oss som så med grunnleggende skepsis på hele regjeringsprosjektet synes å få rett.  Det er liten grunn til å juble over det.  Til det er kostnadene for store.

Det er ingen seier for arbeiderklassen når Arbeiderpartiet for nte gang dokumenterer at det er et høyresosialdemokratisk visjonsløst parti uten miljøprofil, uten utenrikspolitisk selvstendighet, og mer opptatt av å administrere enn å ville noe. I denne virkeligheten er det naturlig at ideologiløse statsråder - og andre med makt i partiet - skvetter mellom politikk og det private næringsliv -fra den ene dagen til den neste - som om det var det mest naturlige i verden.

Det er heller ingen seier for arbeiderklassen at Senterpartiet har fått lov å eksponere seg som et ensidig næringsparti, mer opptatt av makten for maktens skyld enn å skape et mer rettferdig samfunn.

Endelig er det en regelrett katastrofe for arbeiderklassen at det eneste partiet med en  i utgangspunktet sosialistisk profil, SV, synes å ha havnet i en opportunistisk bakevje. Resultatet er blitt at vi for første gang etter krigen har fått et samfunn kjemisk fritt for utenrikspolitisk debatt. NATOs oppbygging som imperialistisk verdenspoliti applauderes i et parti som ble etablert og bygd opp på NATO-motstand.

Vi er videre blitt delaktig i en krig i en verdensdel så langt unna Norge det er råd å komme. Norske soldater dør på slagmarken, mens regjeringen ikke er i stand til å fortelle det norske folk hva vi EGENTLIG har der å gjøre.

Miljøpartiet SV er blitt ekspert på å sluke kameler mothårs og trøster seg med å ha fått fredet noen mål skog i Trillemarka og desslike.

Oljeboring i Lofoten og Vesterålen er blitt en marerittsak for partiet i skyggen av et Arbeiderparti som angivelig ikke mener noe om saken før byråkratiet har fått utrede i det vide og det brede.

På samme tid gikk det lynkjapt med å si ja til mastodontmastene i Hardanger. Fravær av politisk teft - kombinert med en klassisk Youngstorget-arroganse - fikk partiet til å overse faren for et nytt Alta-mareritt.

SV stakkar er også denne gang spilt ut over sidelinja. Dilter etter, men vil gjerne ha oss til å tro at det har kjempet som en løve i regjeringen. Det kan tenkes det er riktig, men her er vi ved tragediens kjerne: Sommeren har tydeligere enn noen gang  avslørt et regjeringskollektiv der visjoner tørker inn og samarbeid erstattes med et fortløpende slagsmål. Ti måneder etter seieren ved stortingsvalget er katastrofen et faktum: Det er i Regjeringskvartalet det masseproduseres frustrerte velgere som lar seg lokke av høyrekreftene. Historien gjentar seg - og gjentar seg.