(Christian Larssen - nr 24 - 2010) DE AV OSS SOM HAR LEVD EN STUND VIL MINNES EN FARGERIK SAMFUNNSDEBATTANT OG POLITIKER PÅ VENSTRESIDEN SOM HET TRYGVE BULL.

 

En ytterst urban lektor med en vel utviklet evne til å finne de logiske svarene på sin tids politiske spørsmål. Slik også i datidens landbruksdebatt da han lakonisk slo fast at det norske folks kjærlighet til bygde-Norge skyldtes at de fleste av oss ville se buksebaken på våre forfedre i en potetåker hvis vi skottet over skuldra. Som nasjon betraktet er vi foret opp på sild og potet. Og det har satt varig merke. Unntakene var få. Siden er det gått noen tiår og vi skulle kanskje tro at våre varme følelser for selvberging, gule kornåkrer og arbeidsnever med jord under neglene har fortatt seg. Men slik har det ikke gått, til tross for all verdens sentrale politiske krumspring for å knekke distrikts-Norge. Den siste uka er det kommet nye tall som bekrefter livskraften i denne motkulturen: Åtte av ti nordmenn mener det er viktig å øke norsk matproduksjon i takt med befolkningsveksten. Syv av ti mener det er viktig å opprettholde matproduksjon i hele landet. Seks av ti er villig til å betale mer for maten, og samme flertall vil øke de statlige overføringene for å sikre landbruket. Og sveiper vi innom nordmenns EU-standpunkt er bildet klart.

Det er slike holdninger som får rikspolitikere fra de fleste partier til å rive seg i håret. Av den enkle grunn at det ligger dynamitt i tallene. Det dreier seg om en seiglivet nasjonal vilje til å opprettholde et levende bygdemiljø som grunnlag for norsk matproduksjon. Dette alene representerer ritkignok ingen fare for det etablerte politiske miljøet. Faren ligger i det faktum at dette er synspunkter stikk i strid med det som forkynnes av et sam- let politisk toppsjikt. Folket og politikerne går hver sin vei. Som i EU-saken. Og det til tross for en notorisk og massiv kaffelattesjikane fra urbane allvitere. Det være seg i form av høylytt mislyd ved kafebord, eller i tabloidenes spalter. Og så langt har gjennomslagskraften til dette lille mindretallet vært formidabel. År om annet forsvinner det 1000 gårdsbruk og anslagsvis 65 000 dekar dyrka mark blir lig- gende brakk. Ufortrødent skjer raseringa av bygde-Norge, det være seg under en SP-landbruksminister eller fra hvilket som helst annet parti. Rett nok gjør Senterpartiet et nummer av å være distriktenes forsvarer. Men slik er det ikke. De store brukene har rett nok en varm talsmann i SP. Det er lenge siden Arbeiderpartiet tok mål av seg til å være småbrukernes parti. Og det SV, som kjørte Berge Furre frem som land- brukspolitiker og barrikadestormer under det siste bondeopprøret her til lands - på midten av syttitallet - eksisterer ikke lenger. Så langt har det kulturelle folkemordet i dis- trikts-Norge gått sin gang. Småbrukeren og fiskebonden har notorisk vært taperen og er nå i ferd med å bli minneverdige. De store kornbøndene blir større og Bondelaget kroer seg. På mine trakter flires det resignert: ―For et par århundrer siden var det tre storgårder i bygda. Resten var plassfolk eller leilendinger. For tretti år siden var det over hundre aktive bruk. I dag er det igjen 12 -13.‖ Historien gjentar seg.

Bygde-Norges svar på utarmingen har vært den klassiske: Man knytter never og klorer seg fast. Bannes over rovdyr og utvikler et fravær av fellesskap som forsterker problemene. Men mens sviket blir tydeliggjort ved at den rød-grønne regjeringa fortsetter i samme spor som forgjengerne, kommer reaksjonen fra grasrotplanet unisont - fra bygd og by: Vi vil ha et levende landbruk. Vi vil ha et levende distrikts-Norge og vi vil betale for det. Det lig- ger en uforløst politisk kraft i dette signalet. Den dag småbrukere, sjarkfiskere og den store tyngden av bygdefolk ellers overbeviser seg selv om at de ikke tilhører et lite presset mindretall med resten av verden mot seg, men er en del av en mektig allianse kan den sosiale bomben detonere. Men det haster. Man må være villig til å søke alliansepartnere der de er å hente, særlig i byene. En gang for alle er det nødvendig å vrake forestillingen om forstokkede byfolk som gjerne ofrer et bygdesamfunn til fordel for en ulveflokk. I stede må vi i fellesskap søke løsninger som sikrer et levende bygde-Norge - inkludert rovdyr, og det er storsamfunnets ansvar at det blir slutt på den uverdige situas- jonen at en håndfull småbønder alene skal be- tale prisen for flertallets ønsker om å bygge opp levedyktige bestander av store rovdyr. Vi må i fellesskap finne løsninger og vi må i fellesskap tvinge myndighetene til å innse at det ikke er banalt å sloss for maksimal selvfor- syning. Det er ikke fjollet nostalgi å satse på et arbeidsintensivt jordbruk der ressurser i et karrig land igjen kan tas i bruk. Det er ganske enkelt vettugt å produsere mat, også på våre egne jordlapper. Vi kan dessuten ikke i all framtid opptre som matimperialister og tro at vi kan dekke vårt bord med de lekreste retter produsert av et gigantisk industrilandbruk som tyner ressurser

og arbeidskraft i fjerne og varme strøk. Kort sagt, det er viktigere enn noen gang å børste støvet av Johan Nygaardsvolds gamle slagord: ―By og land, hand i hand.‖ Med det haster.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

landbruk

rovdyr


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering