(Christian Larssen - nr 25 - 2010) Det har vært høysesong for avansert dobbeltmoralisme de siste par ukene. Under ledelse av det nærmeste vi her til lands kommer en yppersteprest - Thorbjørn Jagland - har Nobelkomiteens menn og kvinner - fra SV til ytterste høyre - samlet seg om årets vinner.

Det særegne med mannen - som kan ha et usedvanlig utvalg av personlige kvalifikasjoner - er at han vitterlig aldri har lagt to pinner i kors for å innfri Alfred Nobels krav: Han har aldri lagt svette og vilje til for å skape, sitat: “nasjonenes forbrødring”, ei heller kjempet for “reduksjon eller avskaffelse av stående hærer” eller gått inn for “avholdelse av fredskongresser”.

Fredsaktivist og advokat Fredrik Heffermel har tillatt seg å peke på at prisen ikke lenger er Nobels fredspris, men snarere Nobelkomiteens fredspris, hvilket har fått yppersteprestens høyre hånd, Geir Lundestad til å gå fra konseptene: Vi har for lengst svart på og avvist denne kritikken. Dette sporet er fustendig dødfødt.” Får vi vite. Dermed er alt sagt. Hva er det Heffermel innbiller seg? Komiteen har for lengst avvist krav om at prisen skal gies i pakt med Alfred Nobels anvisninger. “ Og da så. Vi alene vite. Og heldigvis: Nobel er for lengst avliden. Han har følgelig ikke mye han skal ha sagt.

Om andre synes komiteen og Lundestads frigang er vel freidig? Det vites ikke. Media er generelt ikke opptatt av slikt. Heller ikke er de synderlig opptatt av fredsaktivister som har brukt hele sitt liv til å kjempe mot krig og for avrustning, iallfall ikke hvis de i tillegg har en forholdsvis frilynt holdning til USA og NATO. Det finnes noen. Det finnes faktisk noen som er foreslått år et etter år, som har sittet i vestlige fengsler i tiår uten at verken Nobelkomiteen eller Høyres selektive fredsaktivist JanTore Sanner har løftet øyenbrynene eller for den saks skyld; lillefingeren til protest.

Sjelden kan en registrere dobbeltmoralen satt i et så fritt spill som når Nobelkomiteens medlemmer har sett seg selv i speilet og blitt overbevist om at de har overtatt rollen som guds sendebud på jord.

Det måtte i så fall være når de samme forvaltere av norsk selvhøytidlighet får bud om at de må tre støttende til når Onkel Sam trenger hjelp etter å ha dummet seg ut. Vi så det tydelig da det ble kjent at USA-ambassaden i en årrekke har hyret eks-politifolk til å spionere på norske borgere som eksempelvis er freidige nok til å gå i demonstrasjonstog.

Første scene er hentet fra reaksjonene FØR USA melder sin nød: Alvorlige miner. På vegne av det norske folk og rettssikkerheten.

Dernest en repetisjon av gravalvoret når nye detaljer fra svineriet rulles opp Så - etter å ha fått tenkt seg grundig om brukes Stortingets talerstol til å dempe det hele. Egentlig var det ikke så ille likevel. Norske borgere med spesiell kompetanse må da i anstendighetens navn kunne titte skarpt på andre norske borgere, selv om de blir betalt for det av amerikanerne. De er da dessuten våre allierte.

Glemte jeg i farten å nevne at hovedrolleinnehaveren i denne lille epistelen er vår justisminister? Vel, da er det herved rettet opp.

Apropos dobbeltmoral. Ikke før var litt USA-spionasje på norsk jord blåst vekk på godt NATO-vis før WikiLeaks-massakren feide over landet. Og plutselig opptrådte disse varme forsvarere for ytringsfrihet og desslike i en ny og lite kledelig gevant.

Forsvarsdepartementets statssekretær, den fremadstormende Ap-toppen Espen Barth Eide blir alvorligere enn noen gang når han forsøker å balansere sitt programfestede forsvar for ytringsfrihet med sitt personlige ubehag over at det finnes noen som tar slike postulater seriøst. Han misliker ganske enkelt at noen titter ham over skulderen og bevirker at folk flest skal få peiling på hva slags fikserier han holder på med, eksempelvis i saken om kjøp av eks antall flyvende mordmaskiner fra USA. Det formelig koker over av ubehag med tanke på hvor ekkelt det er at noen får vite. Da blir plutselig kunnskap blant folk flest en fare for det meste, ja for verdensfreden. Må vite.

Slik balansegang måtte gå galt. Det hjelper ikke at Høyre, Frp og andre henger seg på med friske forsøk på å ikle sin motvilje mot åpenhet en form for seriøsitet og omsorg for enkeltmenneskers ve og vel på den ene siden, og verdensfreden på den andre. Det blir noe avslørende pompøst over hele forstillingen.

Du verden hvor mye lettere det er å ikle seg den prinsipielle festdrakten når man skal på bankett og hylle en kinesisk dissident.

Straks verre blir det å tøyle dobbeltmoralen når en skal forholde seg til en fengslet australier som risikerer å bli stevnet for en amerikansk domstol siktet for spionasje. Årsak: Han har benyttet seg av ytringsfriheten. Er det noen som tror at WikiLeakslederen neste år vil aspirere til Nobelprisen? Var det så likt.

Og i denne suppa av vemmeligheter var det en velsignelse å lese at den gode sosialdemokrat, generalsekretæren i Norsk Pressefornbind, Per Edgar Kokkvold, er “skremt” av de tiltakene som særlig amerikanerne har iverksatt mot WikiLeaks. Javisst er det grunn til å bli skremt.