(Christian Larssen - nr. 8 - 2011) Det sto et par sorte sko i parken. Sirlig ved siden av hverandre. Merkelig blanke til å ha travet i Paris støvete gater en hel dag. Ut over det skinnende overlæret var det intet spesielt ved skoene. Bortsett fra at de var kjemisk fri for lisser og at det sto en tom ølboks og lente seg mot den ene. Ved siden av skoene sto en benk. På benken lå en skitten sovepose og ut av posen stakk et lurvete grått hode. En av Paris mange tusen uteliggere hadde funnet en plass for natten.

Det var i ferd med å mørkne, og da jeg tittet rundt på benkene i den lille parken, var nesten alle opptatte. De samles for natten de uten håp, uten bolig, uten jobb. Det er tryggere slik på Angstens kontinent.

For Europa er et kontinent preget av økonomisk kaos, angst og udefinerbar aggresjon. En ytterst farlig kombinasjon. Kilden er ikke entydig. Men frykten for muslimer og arabere er dominant. Eller som han uttrykte det, pensjonatverten som hadde flyttet fra Paris til landlige druemarker: “Le Pen har skremt oss inn i rasismen”.

Allerede i Danmark møter en et bilde av en kapitalisme i oppløsning: Et utall av tomme forretningsvinduer. Finanskrise kalles det, et begrep som medvirker til å anonymisere hva som er på gang. Det blir så abstrakt, så uvirkelig, til det rammer den enkelte. Man skulle tro at fasiten var tydelig og at de ansvarlige var lett å finne: De som skapte elendigheten, og som ror seg skadefritt unna. Men nei. Så enkelt er det ikke. Makta er klok nok til å finne alternative syndebukker. I Danmark, som i Europa for øvrig. Det er innvandrere det pekes på. Helst de med alternativ hudfarge. Det er de som stjeler jobbene. Det er de som skaper faenskapet. Så bryter det løs. Fattigfolk mot fattigfolk. Det som burde være klassekamp blir rasekamp, og i kulissene piskes gemytter opp av folk som ser seg tjent med å dølge sannheten. Og de er mange. Le Pen og hans likesinnede i mange land skremmer millioner inn i rasismen.

En gang het det at EU skulle være det grenseløse Europa. Her skulle frie borgere reise som de ville, passløse og frie. Det ble visst aldri slik. Bildet av “politistaten” lever. For hver grense som passeres er det mas og styr om identifikasjon. I min generasjon er det dessuten fortsatt svært ubehagelig å få passet konfiskert når nattoget passerer grensen til Tyskland og at det forblir utenfor rekkevidde til neste morgen. Hva pokker gjør de med disse passene? Hvorfor denne konfiskasjonen? Jeg valgte å ikke spørre når seks storvokste bevæpnede politikonstabler travet gjennom vognsettet på morgenkvisten. Ikke for at de gjorde meg noe. De virket egentlig gemyttlige. Men deres blotte eksistens, deres militaristiske framferd og bevæpning fikk tanker til å svinge: Er de her for å passe oss opp, eller passe på oss? Jeg vet ikke om jeg følte meg trygg.

Jeg vet heller ikke om de økte tryggheten de fem soldatene som svingte rundt seg med maskinpistoler på en av jernbanestasjonene i Paris. Og slett ikke han som til stadighet kneppet med sikringen. Det vil si: Jeg vet ikke om det var det han gjorde, med lyden var iallfall den samme som når jeg bruker tommelfingeren på haglgeværet. Målbevisst og med skarpe blikk under grågrønne berets trampet de rundt i menneskemengden.

Kanskje ikke redde. Med gudbedre på vakt. Kontinuerlig. Representanter for et samfunn på tå hev. I likhet med folk flest i storbyen. De som hele tiden er livredde for å bli robbet midt på gata, midt på blanke dagen. De som innstendig ba oss passe på ethvert løsgods, aldri slippe det av syne. De som bor i tiende etasje i høyblokka og som søker trygghet bak dører med tre svære bolter. De som frykter araberne og arbeidsledig ungdom fra drabantbyene som var de pestbefengt. De har kanskje gode grunner, tenkte jeg etter et møte med en arbeidsledig ungdom utenfor jernbanestasjonen Gare du Nord. Han solgte en pamflett og samlet inn penger til landets millioner av likesinnede. Han vek ikke en gang fra en konfrontasjon med to elegante sigarrøykende representanter for det franske bursjoasiet. Det var selvsagt ikke EN euro å hente i dette selskapet. Var det så vel. Men verre var det å bli vitne til de tos hånlige latter og geberder etter at fagforeningsaktivisten vendte dem ryggen. Aldri har jeg sett dokumentert så ettertrykkelig at det finnes gode grunner for klassehat, også i det såkalte demokratiske Europa.

Denne demonstrasjonen var like overbevisende som da den spanske politimannen med fulle sirener kjørte opp på siden av en syklende ungdom - kroppsvisiterte stakkaren på åpen gate - for så å kjøre videre som intet var skjedd.

Nå skal man kanskje ikke la seg overraske over opptredenen til spanske politifolk. Muligens sitter det fortsatt igjen litt råte i skjellettet etter Francos tid. Og i Spania har de florisante tider skal vi tro et massivt oppbud av bilende og motorsykkelkjørende konstabler av ymse slag. Arbeidsledige politifolk tror jeg knapt det finnes.

I turistbyen Barcelona hyler sirener døgnet rundt. Politi over alt. Er det virkelig slik at de kontinuerlig - døgnet rundt - med fulle sirener jakter på ulovlige innvandrere eller andre antatte terrorister, slik en kan få inntrykk av i samtale med vanlig folk. Uansett: Frykten sitter i veggene. Vi er vitne til en krig mot spøkelser på store deler av det europeiske fastland. Og over dette scenariet forvitres de overordnete sosiale og økonomiske strukturer. Dette gir dårlige odds til folk flest.
Gudene vet forresten hvor den gråhårede uteliggeren i Paris hadde fått sine blanke snøreløse sko fra?

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering