Dom på livstid?

De rød/grønne partiene soper til seg velgere på meningsmålingene denne seinvinteren. Nå er panikken åpenbar i såvel Høyre som i Fremskrittspartiet. Regjeringen står på spill, og nyhetsmedier som tradisjonelt har stått på go`fot med det pene borgerskap er tydeligvis mobilisert til innsats i en skitten valgkamp.


Noen av virkemidlene er åpenbare: Det gjelder å finne nye pikanterier på gamle skandaler, eller rettere sagt: Gi gamle varianter en ny vri. Greier man i tillegg å pynte med litt ny umoral og fersk sex er det mer enn kjærkomment.
Derfor var det mer enn beleilig at Trond Giske denne vinteren mente at han hadde sonet lenge nok for sin vulgæroppførsel fra den tid han trodde at unge jenter falt som korthus når pamper kom på besøk. Slike tanker skulle han aldri ha tenkt, og offentlige dansegulv skal han definitivt holde seg unna. Og har han trodd at det lot seg gjøre å “snike” seg stille inn i partiposisjoner ett år etter metoo-avsløringene bør han legge tankene på hylla.


For medieulvene fra borgerpressen - som det en gang het - ligger permanent i buskene og venter. Der hadde de ligget hele tiden, klar til aksjon i det øyeblikk anledningen ga seg. Og det gjorde den i februar 2019:
Mens avslørende drypp om vemmelige tildragelser i høyrepartiene presenteres med dannelse slamrer riksmediene forarget med dørene i det øyeblikk Trond Giske lar seg nominere til et verv i arbeidsutvalget i Trøndelag Arbeiderparti.
Ikke en gang en revolversvingende og politianmeldt stortingsrepresentent fra Frp aspirerer til den samme journalistiske innsatsen som klappjakten på Giske. Det gjorde heller ikke stortingsrepresentanten som inviterte mindreårige til gruppesex, eller han som kjøpte seg spesielle tjenester på en utenlandsk heisatur. Det kan være verdt å minnes at sistnevnte i den grad ble tilgitt at han havnet ved kongens bord.
Med Giske er det en annen sak. En skulle nesten tro at han har kuppet seg inn i regjeringen, overtatt ledelsen i Norges bank og fjernet kongehuset i en og samme dramatiske manøver. Dessuten viser han seg til overmål på et offentlig dansegulv der han svinger seg med en voksen kvinne “i 20-årene” med hånden på ”kvinnens hofteparti”, som det  pikant påpekes i reportasjer. NRK setter fem reportere på jobben, mens VG “nøyer” seg med fire. Uansett: Her skal det bli fest - og vel så det!


Siden forrige mediestorm hadde han - før episoden på dansegolvet - knapt lagt hånd på et kvinnelig partimedlem såvidt vites. Han hadde heller ikke pådratt seg nye anklager. Han hadde imidlertid som et hvert partimedlem har rett til; “stilt seg til rådighet” for oppgaver som det heter på organisasjonsspråket i Ap.
Dette smaker ondsinnet kampanje. Hvis man er en smule konspiratorisk anlagt er det derfor lett å falle for fristelsen til å mistenke mediestormen for å være politisk motivert. En refleks av regjeringspartienes kummerlige tilværelse på den ene meningsmålingen etter den andre. Og alle vet at slik støy rammer.


Det behøver ikke være slik, men alternativet er ikke bedre. Det er intet som tilsier at det som har skjedd denne seinvinteren har støtte i pressens etiske regelverk. Gudene skal vite at Trond Giske allerede har betalt for sin lurvete opptreden. Det skjedde allerede for et år siden - i uke etter uke. En lysende politiske karriere ramlet sammen som var den rammet av en sunami.
Det måtte den også gjøre. Havariet var selvforskyldt. Det finnes intet forsvar for å opptre som en dritsekk i kraft av sin posisjon. Jeg har også stor respekt for de kvinnene som våget å stå fram. Spørsmålet blir imidlertid om det han har gjort seg skyldig i legitimerer en tilnærmet livsvarig straffereaksjon vedtatt i ymse redaksjoner og applaudert i noen av Aps egne bøttekott?  Toneangivende norske medier synes å mene det.
Allerede i småskolen stresset en klok lærer i vår klasse at selv en straffedømt hadde krav på tilgivelse etter at straffen var sonet og vedkommende viste at han hadde skikket seg vel, som det heter. Trond Giske synes å være et unntak for denne moralnormen, selv om han hverken er anmeldt eller dømt for noe som helst.


Det faller derfor snublende nær å tenke seg at også andre årsaker enn de moralske ligger til grunn for Giske-sakens udødelighet. Det er vel kjent at trønderen har balansert på sosialdemokratiets venstre fløy helt siden han var leder i Arbeidernes Ungdomsfylking. Han har hele tiden vært en politisk provokatør sett med Jonas Gahr Støres øyne, en posisjon som særlig har vært knyttet til Giskes standhaftige EU-nei.
Det er derfor mer enn naturlig at partiets ytre høyre er lynraske med å gripe til våpen når anledningen byr seg. Slik også ved denne korsveien. Derfor var det nærmest lovmessig at den heftigste krigeren på denne fløya, Fredrik Mellem, kjapt befant seg på barrikadene:
“Jeg ville med bøyd hode ha forlatt Ap i skam og aldri søkt offentlighetens lys igjen”, messer guruen fra Oslo Arbeidersamfunn som tidligere har dokumentert sitt demokratiske sinnelag ved å kreve at kommunister nektes adgang til hovedstadens 1. mai-tog.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering