I mai 1942, under krigen mot Japan, holdt Mao Zedong et foredrag om litteratur og kunst i Yenan: Talks at the Yenan Forum of Literature and Art. Talen fikk stor betydning for litteraturen i det 20. århundres Kina og ble rettesnor for litteraturproduksjonen i Folkerepublikken.

Arnulf Kolstad
Mao understreket litteraturens didaktiske funksjon, og at det politiske kriterium alltid skulle gå foran det kunstneriske. Kunstens publikum var de brede masser: "arbeidere, bønder og soldater" som hverken den klassisk kinesiske eller den moderne vestlig inspirerte litteraturen nådde fram til. Litteratur med røtter i muntlig fortellerkunst skulle prioriteres. Mao var talsmann for en folkelig litteratur som på en virkelighetsnær og objektiv måte skulle beskrive mennesker og deres leveforhold særlig i de lavere klasser, altså en sosialrealistisk litteratur, også kalt «sosialistisk realisme», med motiv fra jordbruk og arbeidsliv kombinert med folkelige fortellertradisjoner. Mao identifiserte seg riktignok også med romantikken og skrev selv poesi. Men han mente at kinesisk romantikk først måtte gå gjennom "dåpen" av naturalisme for å blomstre i en kinesiske kontekst.

Hsia var den første sinolog som skrev om Yenan-talens ideologi i detalj, og han kritiserte de grunnleggende premisser i talen. Ved å plassere talen i en historisk og sosial kontekst hevdet Hsia at Mao overså betydningen av tradisjonell litteratur og vestlig kultur, og ofrer friheten til å skape for at litteraturen skal tjene Kommunistpartiets revolusjonære mål: "På tross av påstanden til smiskende kritikere om at Mao manifesterer en enestående kritisk originalitet og nærmest er genial i sin formulering av en litterær politikk, så kan talen sees på, i den kinesisk litteraturhistoriens perspektiv, som omarbeiding av den ekstreme kommunistiske holdningen til litteratur i de to foregående tiår», hevdet Hsia i sitt store verk om kinesisk litteratur.
Hsias analyse utløste heftig debatt på begynnelsen av 1960-tallet, og enkelte hevdet Hsia forvrengte Maos intensjoner i talen med sin uvitenskapelige og fordomsfulle lesning: Hsias tolkning var basert på en anti-kommunistisk holdning støttet av hans egne ideologiske fordommer. Dissidenter og vestlige kritikere mente dessuten at Maos tale uttrykte ønske om ideologisk kontroll: "Implisitt i Maos erklæring var læren om at litteratur og alle faser av livet skulle være underordnet diktat fra partiet".

Revolusjonen i 1949 - Folkerepublikken dannes
I 1949, sju år etter Yenan talen, seiret Kinas Kommunistiske Parti (KKP) i borgerkrigen mot Nasjonalistene. Nå skulle litteratur og kunst tjene den kommunistiske revolusjonen og bidra til å skape et nytt samfunn med nye mennesker. Ideologiske kampanjer innsnevret forfatternes spillerom og under Kulturrevolusjonen (1966-1976) utkom hovedsakelig propagandalitteratur.
Røde klassikere (Hongse Jingdian) refererer til litteratur om den kinesiske revolusjon i perioden 1920-1949 og fram til etter kulturrevolusjonen. De var skrevet etter retningslinjene i Maos Yenan tale. Kinesiske forfattere var også påvirket av Sovjets sosialrealistiske litteratur før de opplevde å være isolert fra resten av verden under Kulturrevolusjon da Røde klassikere ble kanonisert. De fantastiske fortellingene om det overnaturlige var fraværende som narrativ strategi under sosialrealismens og de Røde klassikernes høykonjunktur. Da Kina etter 1976 åpnet seg på nytt mot Vesten og mottok litterær inspirasjon fra utlandet, forsvant de Røde klassikere.

Under den japanske okkupasjon i 1930- og 40-åra var det vanskelig å engasjere seg i romantisk diktning. Sosialistisk realisme var mainstream modus for kinesisk litteratur, og romantisk litteratur ble aldri helt anerkjent. Men enkelte forsøkte å finne en ny retning for en realisme basert på klassisk kinesisk tankegang og kultur. En av dem var Feng Hu (1902-1985), den mest fremtredende motvekt til sosialrealismen på 1940-tallet. Han mente en forfatter må fastholde subjektiviteten i sitt eget liv for å kunne reflektere over den sosiale virkeligheten. Men Feng Hu ble stemplet som en "snublestein". Feilen lå i hans insistering på forfatterens autonomi og subjektivitet. En annen akademiker som tenkte langs de samme linjer var Wu Shu (1922-2009). Hans artikkel On Subjectivity fra 1945 var et ekko av Feng Hu. Selv om arbeidene til de få tilhengerne av kinesisk romantikk og en klassisk kinesisk litterær realisme hadde respekt i litterære kretser, ble tekstene stemplet som borgerlig individualisme og subjektivisme. Mao Dun argumenterte for et kompromiss mellom de to perspektivene og understreket på den ene siden viktigheten av forfatterens politiske holdning og på den andre forfatterens subjektive livserfaring. Mens Mao Dun prøvde å fremme ideen om subjektiv erfaring i litteraturen, ønsket andre, som Xuefeng Feng (1903-1976) å skape en realisme med et kinesiske ansikt ved å gå tilbake til den rike kinesisk litteraturhistorien. Forutsetningen for begge var imidlertid at litteraturen skulle tjene revolusjonen. I 1956 kom perioden med «La de hundre blomster blomstre og 100 tankemåter råde". Mange kommenterte spørsmålet om realisme og for noen var målet å bryte med den dogmatiske forståelse av sosialrealisme, stille spørsmål ved den sovjetiske marxistiske definisjonen og vende seg til ‘tradisjonell realisme’. Enkelte benektet at det fantes en absolutt, essensialistisk realisme uavhengig av historiske og sosiale forhold. Den samme diskusjonen som fantes blant marxistiske litteraturvitere i Europa foregikk også i Kina noen tiår seinere.