25 oljemilliarder ”er borte”

(Hans Petter Hansen - nr 38 - 2001) Vi, og mange med oss, har gang på gang tatt til orde for å bruke penger fra våre enormt store gass- og olje-rikdommer til investeringer her hjemme til bygging av boliger til sosialt forsvarlige priser, til bygging og drift av barnehager, til skole- og utdanningsinstitusjoner av ulike slag, til sykehus, trygdeboliger, pleiehjem m.m. Men nei. Slikt er farlig. Det skaper inflasjon. Blir det hevdet fra ”kompetent hold”. Det tror vi lite på. Forutsatt at investeringer til ovenstående finner sted planmessig og ut fra samfunnsmessige kriterier, er det fullt ut mulig å hindre eller begrense ”faren for inflasjon”.

At det er andre økonomiske spørsmål enn ”inflasjonsfaren” gjennom bruk av oljepenger her hjemme til samfunnsmessige investeringer det dreier seg om, aktualiseres i disse dager gjennom meldingen om at i løpet av utrolig kort tid, siden utgangen av juni måned i år, har oljefondets samlede verdi skrumpet inn med hele 25 milliarder kroner. Mens fondet den 30. juni hadde en verdi på 522,8 milliarder kroner, har det per i dag ”sunket” til 497,8 milliarder kroner. Med andre ord et verdifall på nesten 5 prosent. Så kan man spørre: Hvordan kan det ha seg at 25 milliarder av oljefondets midler rett og slett er ”borte vekk”?

Svaret på det ligger i at oljefondet så å si i sin helhet er plassert i utlandet med 40 prosent i aksjer og 60 prosent i obligasjoner. I henhold til rammer, fastsatt av Finansdepartementet, skal plasseringene fordeles på ulike verdensregioner og land. Hva plasseringer i aksjer angår hadde fondet ved utgangen av juni utenlandske aksjer for knapt 208 milliarder kroner. Siden da har ”verdensindeksen” for aksjer falt med rundt 16 prosent – hvilket for oljefondet tilsvarer et tap på nærmere 35 milliarder kroner. Dette oppveies for en dels vedkommende ved at fondet i årets 3. kvartal har fått sine obligasjonsverdier økt med ca. 10 milliarder kroner. Ikke desto mindre er det altså et bedrøvelig faktum at siden utgangen av juni er verdien av oljefondet redusert med hele 25 milliarder kroner. Det burde være et tankekors for noen og hver, framfor alt for de politiske myndigheter som ikke har hatt betenkeligheter med å satse stort på utenlandske aksjeforetak, og som er så opphengt av ”inflasjonsfaren” at de motsetter seg bruk av oljefondets midler til en storstilet satsing på foretak her hjemme, til gavn for Norge og det norske folk i sin helhet.

At det er økende usikkerhet i den kapitalistiske verdensøkonomi, med nervøse børser og aksjekurser i fritt fall etter det som skjedde i New York og Washington 11. september, er klart for enhver. Men allerede før terrorangrepene fant sted var det klare tegn til svekkelse i den kapitalistiske verdensøkonomi:

I USA har den økonomiske veksten stoppet opp. Arbeidsløsheten stiger og forbrukernes tillit til de styrende faller. Som den kapitalistiske verdens ”økonomiske motor” får utviklingen, nærmere bestemt den økonomiske nedgangen i USA, store ringvirkninger verden over. Nedgangen vil uunngåelig forplante seg til en lang rekke andre land, særlig i Asia. I Europa, framfor alt i Tyskland, er det alt nå klare tegn til ytterligere svekkelse i økonomien. At roten til alt dette ligger i kapitalismen som system, vil ingen av de styrende i disse og andre land innrømme. Men fakta er fakta. Og beviset på det ligger ikke minst i det faktum at på meget kort tid har det skjedd at 25 norske oljemilliarder ”har blitt borte”. Flere spørsmål gjenstår å besvare. For eksempel:

Hvor er disse milliardene i dag? Kort sagt: Hvem har rappet dem? Og tenk så om de i stedet hadde blitt brukt til noe annet enn til spekulasjonsforetak…