(Hans Petter Hansen - nr 11 - 2010) Hellas er i krise; men det er ikke bare Hellas det er tale om. Omtrent hele den kapitalistiske verden er i krise – Norge kanskje minst.

Det vi kan stille spørsmålet om er om dette er innledningen til en ny fase for kapitalismen: En kapitalisme med mindre vekst og en forstørrelse av alle krisetegnene som er vanlig for kapitalismen – og kanskje en del nye tegn som er kjennetegnende for den nye fasen kapitalismen er kommet inn i.

Særlig EU-landene forsøker å hjelpe Hellas og har lovet landet store lån. Men långiverne er usikre – man er i sterk tvil om landet vil være i stand til å betale tilbake lånene.

Men hvordan er den kapitalistisk verden kommet dit den er? Det har å gjøre med mange ting; Det viktigste er vedtaket om globalisering for noen tid tilbake. Den har endret kapitalismen så mye at kontrollen av dens utvikling er blitt vanskeligere. I en slik utvikling som vi er inne i nå, vil antakelig kapitalen og kreftene som støtter den gå inn for å minske statens suverenitet. Disse motivene forsøkes holdt hemmelig for folket, men på litt sikt vil dette bli kjent for alle.

Det kapitaliststatene må spørre seg nå er: Hvordan kan man på bredt mellomstatelig grunnlag skape gunstige vilkår for å utvikle produktivkreftene? Dette kan skje ved innbyrdes harmonisering av statens interesser på basis av likeberettigelse og samarbeid som bringer fordeler til alle parter. En annen ting som er svært viktig i denne sammenhengen, er utvikling av samarbeidet innen vitenskap og teknikk og på andre områder.

Men alle disse tingene er naturligvis ingen garanti for fri og uhindret utvikling av produktivkreftene i internasjonal målestokk. Skal en nå fram dit, trengs det forskjellige grunnleggende tiltak av mellomstatlig karakter, slik som gjensidig harmonisering av de økonomiske planene, industrielt samarbeid mellom forskjellige land, koordinering når det gjelder fagopplæring og så videre.

Men slike tiltak kan bare realiseres dersom det hersker planøkonomi uten anarki i produksjonen og uten konkurransekamp, det vil si innenfor et system som bygger på tillit mellom forskjellige folk og stater, - nærmere bestemt bare innenfor et sosialistisk system.

Men hvordan vil de kapitalistiske landene reagere på slike krav for å komme ut av krisa? Hvis krisa varer ved, vil det bli press på systemet av ulik karakter. Fascismen kan være en retning å gå i. Men la oss tru at folket vil avvise en slik løsning.

Da vil valget stå mellom en eller annen form for sosialisme. Den formen for sosialisme som velges, må inneholde så mye plan at motsetningene mellom folkene bygges ned. – Dette gjelder motsetningene innen landene og mellom landene.

Vi skjønner altså at krisa er av en slik størrelse og karakter at kapitalismen blir tvunget til å forandre karakter drastisk. Ja, på litt lengre sikt blir forandringene antakelig så store at det ikke vil være riktig å kalle systemet kapitalistisk lenger.

Også for kommunistene byr situasjonen på store utfordringer. Våre synspunkter på samfunnsutviklingen vil måtte komme mer og mer på dagsordenen. Men det betyr ikke at kapitalen og de borgerlige partiene vil legge makta i våre hender uten videre. Men kommunistene må forberede seg på ”ei ny tid”, ei tid da folket mer og mer vender seg til oss for å finne løsninger.

Vi har minst to ting å gjøre:

Forberede oss på en ny politisk situasjon. Skolering av nye medlemmer vil bli viktig.

Finne ut hvilke samarbeidspartnere vi kan regne med etter hvert som samfunnsforandringene og motsetningene skrider fram.

Det vil også bli viktig for kommunistene å holde flere internasjonale møter. Det vil være særs viktig å få alle synspunktene i den internasjonale bevegelsen fram og foreta en grundig drøfting.