(Harald Øystein Reppesgaard - nr 8 - 2011) Det stunder til 1. mai som det alltid gjør på denne tiden av året. Det spretter fram nytt liv under det gamle, forråtnende og visne. Slik er naturen. Slik er menneskene. Arbeiderklassens internasjonale kampdag er manifestasjonen på at det nye liv må brytes mot gamle samfunnstilstander og klassenes posisjoner for at det skal bli sosiale fremskritt. De som bakstreversk og med makt tvilholder på det gamle, eller restene av det gamle, er dømt til undergang.

I løpet av dette året fortsetter okkupasjonskrigene i Irak og Afghanistan som før. De gamle kolonimaktene, Frankrike og England, sammen med NATO og imperialismens fyrtårn - USA, løfter på nytt på hodene og snuser seg fram til nye bytter. Trollet med de mange hoder vil ikke at nytt liv skal oppstå for jordens folk men vil fortsatt dominere over menneskene i det gamle ufrie liv. Liv i fornedrelse og fattigdom mens nykolonialismens og imperialismens milliardærer blir rikere og deres føydale lakeier i den 3. verden befester sin makt.

I atmosfæren til de folkelige opprørene i Nord- Afrika og i Midt-Østen mot sjeiker og kongedømmer skjerpes monopolkapitalens luktesans mot råvarer, billig arbeidskraft og kapitalinvesteringer. Under dekket av å redde sivile liv og med en resolusjon fra USAs marionetter i Sikkerhetsrådet, startet de en krig mot Libya for å sikre seg militært brohode på nytt i denne delen av verden. Alle progressive krefter står solidarisk med folkets kamp mot undertrykkerne i Nord- Afrika og i Midt-Østen, men samtidig advarer vi mot kreftene som bruker oppstanden til å befeste, eller innføre, kapitalistiske samfunnsformer dominert av EU, USA, Verdensbanken og Den Internasjonale Pengeunionen. De vil ikke folkets og arbeiderklassens beste. Kun sitt eget beste. Den 1. mai går vi i tog for folkemakt mot kapitalmakt i disse landene, som overalt i verden der kapitalismen knuger arbeiderklassen. Vi slipper ikke tak i kravet om at USA må slippe de fem kubanerne fri også som et ledd i vår internasjonale solidaritet med anti-imperialistiske krefter

I vårt land er paroler mot fattigdom, mot privatisering av offentlige tjenester, mot en forsøplende oppdrettsnæring, mot boring av olje i Vesterålen, Lofoten og Barentshavet, for fulltidsstilling til de som ønsker, for bevaring av lokalsykehus og småskoler, for en verdig eldreomsorg og et godt undervisningstilbud til alle, noe av det vi stiller opp mot den rødgrønne regjeringa tafatthet den 1. mai.

Det kapitalistiske system ligger med brukket rygg og må få krisehjelp i form av medisiner og kurer kommunister i alle år har foreskrevet, helst forebyggende, for å unngå lammelser i sirkulasjonsapparatet. Våre krav om styring med finans- og bankkapital, samfunnseie av naturressurser og produksjonsmidler, større fordeling av merverdien i produksjonen til arbeideklassen m. m. er blitt møtt med hånflir, forrakt og personlig sjikane i alle år. NKPs program om nødvendigheten av sosialistiske tiltak for å begrense kapitalens makt ble i sin tid betraktet av høyresiden og sosialdemokratiet som et program for landsforræderi til fordel for Sovjet. I dag er Europas fremste politikere – så langt i ordet – for en mer styring av de frie kapitalkreftene. Men det er for dem langt fra ord til handling. Kapitalen styrer også dem.

Vi vet vi står for de gode og sterke tingene for fellesskapet i samfunnet. Vi vet at de reaksjonære kreftene som står mot oss, om ikke i dag, men seinere vil tape. Vi vet at det nye livet og framtiden er vår. Derfor fram, kamerater, fram for mønstring den 1. mai.