Samene - en del av skammens historie

(3 - 17) Et av de mørkeste kapitler i norgeshistorien er den norske stats behandling av de nasjonale minoritetene.


Jøder er blitt hundset og deportert av sine landsmenn og samer, kvener, skogfinner og tatere og romanifolket er blitt tvunget til å glemme og å fornekte sine språk og kultur. Mer enn 1/3 av samebarna ble sendt til misjonsskoler og –barnehjem for å bli «fornorsket» Fra midten av 1800-tallet og fram til etterkrigstiden sto fornorskningspolitikken sterkt. Dette varte helt ut i 1960-årene. Den samiske kulturen «fantes ikke», og samene skulle helt og fullt bli en del av den norske befolkningen. Ingen andre grupper i Norge ble så mishandlet og utsatt for tvangssterilisering, elektrosjokk og lobotomi i rasehygienens edle formål inntil 1970. Helt fram til 1950-tallet ble samisk etnisitet klassifisert i offentlige folketellinger i samme kategori som «åndsvake» og «sinnsyke». Prost Andreas Gjølme beskriver i 1886 hvordan misjon og fornorskningspolitikk har funnet et felles grunvigiansk ideologi i skjæringspunktet mellom i nasjonalisme og teologisk pietisme:
Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet - om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.
Samene ble utsatt for en hardhendt fornorskingspolitikk. Misjonærer greide nesten å ta knekken på den samiske kulturen og i skolen måtte alle barna lære seg norsk. Fra 1848 skulle det samiske språket skiftets ut med norsk. Samene ble undertrykket og i 1902 ble det bestemt at de ikke fikk lov til å kjøpe jord av staten med mindre de kunne snakke norsk og brukte norsk til vanlig, jordeiendommen måtte til og med ha et norsk navn. Først i 1965 ble disse reglene fjernet. Hvorfor skjedde dette? Hvordan kunne den norske staten være så undertrykkende mot samene, og hva var hensikten med det?


På 1860-tallet flyttet mange finlendere opp til grensen mot Finnmark og Nord-Troms. Finland hadde tidligere vært i union med Russland og av den grunn var ikke Finlendere eller også kalt kvener til å stole på som grensebeboere. Hovedvekten av befolkningen i nord bestod av samene. Samene hadde i flere generasjoner bodd og høstet på tvers av grenser, de hadde også sterke slektsbånd som gikk over grensene. På grunn av dette var heller ikke samene til å stole på. For Norge ble det viktig at grensestrøkene ble bebodd av pålitelige innbyggere, de strebet med å få norske folk opp til grensene. 


Darwins kjente forsknings teori: Survival of the fittest, ble overført rett til samfunnet. Sosialdarwinismen spredde seg rundt i Europa og nådde tilslutt Norge. Dette gikk ut over samene som er en minoritet i samfunnet, deres eneste sjanse for å overleve var fornorsking. Fornorskingen skulle gi samene bedre livskvalitet de skulle snakke norsk, få en norsk livstil, endre bæring og bosted med andre ord; Fullstendig kvitte seg med den samiske kulturen. 
Konsekvensene på fornorskingspolitikken i Norge var at mange samer i dag ikke kan samisk og har manglende kunnskap om kulturen deres. Dette er en av grunnende for at den samiske kulturen er lite utbredt i Norge og nordmenn kan for lite om den samiske kulturen.


I med denne forhistorien som bakteppe for Samemøtet i Trondheim 1917 var norske samer begynt å organisere seg nasjonalt.
Elsa Laula Renberg var reineier i Brurskanken-fjellene sør for Mosjøen. Hun var initiativtaker til møtet. Bildet er trolig tatt i 1916 – antagelig som ledd i markedsføringen av møtet.
Samemøtet i 1917 var det første samiske landsmøtet. Møtet hadde deltagelse av samer både fra Norge og Sverige. Møtet ble avholdt i Metodistkirken i Trondheim fra 6. til 9. februar 1917. Datoen for dette møtets begynnelse er grunnlaget for samenes nasjonaldag. Møtet samlet ca. 150 deltagere, hvorav de fleste var sørsamer fra Nordland, Trøndelag og Hedmark.
Mange temaer ble tatt opp, alt fra bl.a. tuberkulose hos samene, fornorskningspolitikken og ny reindriftslov som påvirket den endelige utformingen av loven i 1919. Den andre hovedsaken på møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk.


Etter 2. verdenskrig begynte synet på språklige og etniske minoriteter å endre seg, og det ble inngått folkerettslige avtaler som fikk innvirkning på Norge. I 1948 kom det en rekke forslag for å tilpasse skoletilbudet for samiske barn, og i 1956 ble det satt ned en komité som skulle utrede samespørsmål. De mente at det var «innlysende at det var begått feil», blant annet i skolepolitikken. I 1967 ble undervisning i samisk en rettighet, og samme år ble det etablert en samisk videregående skole (gymnas). Trass i dette er alle samiske språk i større eller mindre grad utrydningstruet, og en del er utdødd eller nesten utdødd. Etter 1970 kom det et skifte, men det begynte med at retten til undervisning i samisk språk ble slått fast i 1967. Mye av forandringen er blitt knyttet til Alta-kampen rundt 1980. Endelig forsto man at samene s rettigheter til jord, luft og vann måtte kodifiseres og kampen om Alta-elva er et historisk skille der nordmenn og samer sto sammen for en minoritets eksistens. Det kom en samisk revitalisering. Ikke bare fikk man Sameting. Det kom en ny samisk stolthet og identitet. Det vises også i hvor mange flere som i dag ser seg som samer.
Kong Harald ba i 1997 det samiske folket om unnskyldning for de overgrep det norske storsamfunnet hadde påført dem. Men den dag i dag er det mye hverdagsrasisme mot samene som må bekjempes. Sametingspresident AIli Keskitalo uttalte i august 2016 at Sametingsrådet ønsker en offentlig sannhets- og forsoningsprosess tilsvarende det som er gjennomført i Canada og Australia sammen med urfolksgruppene der. Det er ennå en vei å gå.
Samefolkets dag den 6. februar er samenes nasjonaldag. Vi gratulerer på etterskudd.

Stikkord

same

samene

folk


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media