Klassesamfunnets sanne ansikt

■ Havnearbeiderstreiken i Tromsø er i full gang. Arbeiderne streiker for en tariffavtale som gir de organiserte laste- og lossearbeiderne enerett til arbeidet på havna. Denne fortrinnsretten er nedfelt i avtaler i Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO). Arbeidsgiverne mener denne ikke skal gjelde i private havner bl.a. Risavika utenfor Stavanger.

Bak dette ligger smarte utklekte planer for å privatisere kommunale havner i Norge, slik kommunestyret i Oslo vil med Oslo Havn. Deretter ligger landet åpent for å si opp eller å nekte å inngå tariffavtaler. Billig arbeidskraft kan hyres inn. Sosial dumping er ikke til å unngå. Det er dette perspektivet som er overordnet Transportarbeiderforbundets kamp for tariffavtale.
Havnearbeiderne i Tromsø har vært i sympatistreik i vel ½ år. Rett før en varslet aksjon 26.-28. mai i Tromsø vedtok Tromsø Tingrett å forby blokader av bl. A. Nor Lines A/S. På bakgrunn av denne avgjørelsen stilte politimester Sæverud opp på kaia med ti uniformerte politifolk og tre politibiler. De sørget for at 41 streikende havnearbeidere ble brakt inn i celler på politihuset i «Nordens Paris». De fikk alle store bøter etter timelange opphold i arresten.
Friheten kan ikke huske at politiet er satt inn mot lovlig streikende arbeidere på flere ti-år. Det er utrolig at det norske politivesenet lar seg bruke av arbeidskjøpere til et «renovasjonsarbeid» for å få lovlige aksjoner ødelagt og de streikende fjernet og straffet. Dette selv om en domstol i sin uforstand åpnet opp for det. Tromsø Tingrett har åpenbart ikke forstått at det ikke dreier seg om kriminelle forhold men en lovlig tvist mellom arbeidskjøper og lønnstaker. Strafferettsdomstolene burde ha lært av norsk arbeiderhistorie og holdt fingrene av fatet. 41 arbeidere som slåss for et utkomme å leve av og for sine arbeidsplasser mot kyniske spekulanter skulle heller ha et vern gjennom lov og dom. Men norsk rettsvesen og dets håndlangere har aldri tatt stilling til arbeiderklassens interesser og levekår. Tvert om er kapitalkreftenes eiendom og ulike gjøren og laden i arbeids- og næringslivet beskyttet av disse. Når politiet sier at de bare opprettholder ro og orden er det for å beskytte arbeidskjøpernes interesser og rettes utelukkende mot de som selger arbeidskrafta si. Slikt ble sagt og gjort i fascistperioden i mellomkrigstida med Quisling som forsvarsminister. Politi og arbeidere slåss på arbeidsplassene. Soldater ble satt inn i slaget på Menstad ved Porsgrunn i 1931 av det norske forsvaret.
I mange saker etter krigen har rettsvesen og politi beskjemmet måttet innse at de er blitt brukt i en klassekamp der de har valgt feil side. En streikeaksjon har langt mer enn med bare ro og orden å gjøre. Til tross for rettens vedtak om ulovlige aksjoner og streiker kan politiet bruke det som finnes under uniformslua på en fri og selvstendig måte. De skal bare etter en konkret vurdering av fare for skadeverk på eiendom, fare for liv og helse eller andre alvorlige forhold, gripe inn. Slik var forholdene lang fra i Tromsø. Politiet ble en motpart i streiken, de er på feil side i klassekampen. Også politiet har streiket, til og med «ulovlig», og markert sin misnøye med arbeid og lønn og marsjert i protesttog i fulle uniformer. Kanskje de selv blir offer for samme behandling som havnearbeiderne i nest omgang? Fortsetter utviklingen i landet er det ikke vanskelig å spå at det framover vil bli mange alvorlige slag mellom politi og aksjonerende arbeidere.
Arbeidsgiverne er på offensiven på alle områder innen arbeidslivet. Man løser opp og omdefinerer avtaleverket, regjeringen vil forandre arbeidsmiljøloven, privatisering av offentlige arbeidsplasser skjer uavbrutt og trakassering av fagforeninger fra høyrekreftene oppleves daglig.
Man har klart å knuse fagforeningene i EU-landa og høyrekreftene og kapitaleierne lærer i Norge knepene og forsøker seg her. Lovverket forandres til deres fordel. De utøvende myndigheter følger opp regjeringens og justismyndighetens bestemmelser rettet mot det arbeidende folk. Beskyttelsen av den norske arbeiderklassens sosiale og økonomiske trygghet er nå overlatt til dem selv. Partiene på venstresiden, fagforeningene, bonde- og småbrukerorganisasjonen og fiskarlagene må ta kampen opp for å bevare rettighetene og for å få mer demokrati inn i arbeidslivet. Norge Kommunistiske Parti tar klart stilling i denne kampen. Som NKP sa til bønder og småbrukere under forhandlingsbruddet med den reaksjonære blå-brune regjeringa og når de aksjonerte på torg og veier: Deres kamp er vår kamp!
Det norske rettsvesen er ikke på arbeiderklassens side. Dette må medlemmene i alle partier og organisasjoner innse og forberede seg på skjerpet klassekamp. Skjellene må falle fra øynene slik at virkeligheten trenger inn. Det norske demokratiet er ikke for dem men for de rike, de mektige, som har domstoler og politiet på sin side. Klassesamfunnet trer tydeligere fram i disse dager, takket være fagforeningskjempene i nord.