Jørn Rattsø
Jørn Rattsø

■    Professor i samfunnsøkonomi, Jørn Rattsø, blir hentet fram som frelsermann når regjeringer skal finne ut hvordan sentraliseringspolitikken, privatiseringen av fellesgoder og ressurser og satsing på eliteskoler skal serveres den motstridende allmenhet og fagfolks skepsis. Rattsø som har sin politiske bakgrunn fra Venstre har alltid vært en talsmann for kapitalkreftene i landet, for EU-medlemskap og mot offentlig styring av næringslivet.

Hans rapporter leverer som bestilt og skuffer aldri oppdragsgiver – enten de er blå-brune eller rødgrønne. Allerede i 1995 avleverte han en innstilling om inntektsfordelingen mellom kommuner og fylker hvor en konklusjon er at alle innbyggere for et likt antall kronebeløp overført fra staten uansett utgift for drift og vedlikehold. Det er innlysende at Finnmark ikke kunne overleve en slik inntektsfordeling, som vel også var hensikten med Rattsøs utredning. Finnmark er for dyrt. Hva skal vi med en slik utgiftspost. I 2002 var det konkurransen mellom det offentlige og private som sto i fokus. All offentlig virksomhet skal bare skje gjennom en «konkurransevridning» fra offentlige til private anbud. De private må ha større albuerom og de offentlige må begrense seg. NAV-reformen fra 2003 er nok en bauta over denne privatkapitalens tjener og Thatcher ismens løpegutt. Riktignok kan vi ikke privatisere NAV men den kan «effektiviseres», man kan spare penger og man kan sette kniven på strupen på «latsabbene» som ikke kommer seg opp om morgenen, ifølge daværende helse- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap). Rattsø leverte. Det har ført til en reform med sentralisering av alle NAV-tjenestene. Et nytt og ufattelig byråkrati er bygget opp, ansvaret er pulverisert og datasystemene er like ubrukelige og kostbare som i Pentagon. NAV-reformen har nå eksistert i over ti år. Tjenesteytelsene er dårligere enn noen sinne. Allikevel er regjeringene etter 2003 fortsatt himmelfallende imponert over denne reformen som skulle føre til riktige ytelser og tjenester til riktig person til riktig tid med få kokker på NAV-kjøkkenet.
Dette er viktig bakteppe når samfunnsøkonomen legger fram en ny «Rattsørapport». Denne gang om produktivitetskrise i Norge. Hovedkonklusjonene viser hva det må legges opp til i framtiden for å effektivisere mer, få økt lønnsomhet og mindre «sløsing» med samfunnsmidlene. Det er på nytt sentralisering og privatisering som er nødvendig. Intet nytt under solen. Men nå er det slik at ledende økonomer friskmelder norsk økonomi. Produktiviteten er på topp internasjonalt.
Når folk og forskere går imot regjeringens reformer, kan det være nyttig å sette ned sin egen ekspertkommisjon.

Det går ikke helt på skinner for regjeringen. Til Siv og Ernas store overraskelse, trodde velgerne på valgløftene om små endringer og litt bedre løsninger. Derfor blir det dårlig stemning når regjeringen setter i verk beinhard høyre-politikk.Endringene i arbeidsmiljøloven, utsalget av offentlige virksomheter og innføring av mer konkurranse og markedsløsninger i offentlig sektor, er politiske reformer som ikke bare møter mye motstand blant vanlige folk, men som det også er vanskelig å finne støtte for blant forskere og eksperter. Derfor kommer den første rapporten fra regjeringens egen produktivitetskommisjon beleilig.Produktivitet er et mål på hvor mye vi får ut av ressursene vi bruker, vanligvis brukes det som et mål på hvor mye vi får ut av hver arbeidstime. Hovedpunktene i framstår som overraskende ukontroversielt. Vi nikker til de vage formuleringene om at det er en uting med offentlige byggeprosjekt som sprenger alle kostnadsrammer, og at vi må bli bedre på innovasjon, og få ble vel provosert av finansminister Siv Jensen som påpekte at «det er noe typisk norsk med å være skeptisk til sløsing». Men går man inn i den over 500 sider lange rapporten Produktivitetskommisjonen har levert, finner man mer kontroversielle ting. Her ligger klassisk blå politikk, kamuflert som vitenskapelige sannheter, klar til å tas i bruk av desperate statsråder på leting etter argumenter for sine upopulære reformer.Rapporten er gjennomsyret av et dogmatisk, markedsliberalistisk syn på at mer konkurranse, mindre offentlig eierskap og færre reguleringer av markedet er det som skal til for å sikre økt produktivitet og omstilling. Vår sterke offentlige sektor, fellesskapsløsningene og reguleringen av markedskreftene blir sett på som et onde av kommisjonen, selv om disse faktorene har vært avgjørende for at Norge i dag er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og evnen til omstilling.I rapportens sammendrag  slås fast at konkurranse vil øke produktiviteten både på jernbanen og i postsektoren. Det finnes imidlertid ingen forskningsmessige belegg i rapporten for at slike reformer faktisk vil øke produktiviteten, og kommisjonen selv påpeker i en bisetning at dette egentlig er «vanskelig å vurdere».
Regjeringspartiene har laget språkblomster for å kunne selge offentlige virksomheter uten at det skal vekke sterke følelser hos folk. Bestillingsverket er fullt av slike vekster. Vi kan lese at «eierskapsmangfoldet» i Norge er mer begrenset enn i andre land, og at «norsk offentlig eierskap er for omfattende og hemmer produktiviteten», blant annet innen vannkraft. Igjen finnes ingenting i rapporten som underbygger denne påstanden, annet enn en markedsliberalistisk magefølelse.Arbeidsminister Robert Eriksson, som sliter med å få oppslutning om endringene i arbeidsmiljøloven, vil lett kunne hente argumenter i denne rapporten. Kommisjonen tar til orde for at «fleksibel bruk av arbeidskraft kan være viktig for produktivitetsutviklingen», og imøtekommer Erikssons ønske om å gjøre det lettere å ansette folk midlertidig. Også på dette punktet sliter det såkalte ekspertutvalget med å finne forskningsmessig belegg for sine påstander.I høyresidens verdensbilde står fagbevegelsens fellesskapsløsninger for noe gammeldags, stivt og udynamisk, mens individuell konkurranse skal føre til nyskaping, mangfold og økonomisk vekst. Hadde dette vært sant, burde Norge vært et slags utviklingsland. I stedet befinner vi oss i den økonomiske verdenseliten, med en omstillingsevne mange misunner oss.Byer er mer produktive, mener Rattsø som tar til orde for sterkere byregioner. Han tar til orde for både kommunesammenslåinger og poengterer at lite effektive beslutningssystemer i storbyregionene hemmer utnyttelsen av det utvalget kaller bygevinsten.
 Ingen er uenige i at storbyer kan være lokomotiver for vekst. Men hva slags vekst og til fordel for hvem? Men man må ikke overse at andre deler av Norge også er vekstmotorer, som f.eks. oppdrettsnæringen. Olje- og gassproduksjonen utenfor Hammerfest er ikke kommet folk i Nord-Troms eller Finnmark til gode. Profitten fra Melkøya har gått strakt sørover. Selv Hammerfest by levde like godt av en bærekraftig fiskeressursutnytting, ilandføring av råstoffene og foredling av disse, som av dagens olje- og gassproduksjon.  Han vil erstatte lokalt demokrati, lokal medvirkning og styring via Stortinget med mer ekspertstyre.
Samfunnsøkonomen Rattsø krever større «politisk brutalitet» for å gjennomføre sine anbefalinger. Den brutaliteten vil bli møtte med kamp og motstand fra folk og fagbevegelse kan vi love.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media