Hvilken vei går vi?

■    Det er ingen overraskelse at de sosialdemokratiske partiene har vært døråpnere for kapitalismens og imperialismens vekst etter krigen. Høyrepartiene har bare videreutviklet markedets muligheter for dominans over den økonomiske, og dermed den politiske, styringen i USA og Europa. Nyliberalismen har siden 1980-tallet vært den alvorligste konspira­­sjonen mot verdens­befolkningen og mot de demokratiske verdier. Som en parasitt som tar livet av verts­organismen, er det nyliberalismen som står bak den globale finans­krisen 2007-08 som i 2008 utløste en global resesjon som fortsatt pågår

De nye utfordringene som sosialdemokratene har stått ovenfor har svekket utviklingen i retning økonomisk demokrati og arbeider-/fagbevegelsens innflytelse i politikken. De har bidratt til en ny materiell, kulturell og psykologisk virkelighet der folk blir mer opptatt av individualisme og selvrealisering.

Den norske regjeringens varme omfavnelse av nyliberal politikk på 1980- og 1990-tallet, der Gro Harlem Brundtland var statsminister i tre perioder ga de borgerlige partier en «flying start» for at det kapitalistiske Norge fullstendig ble overkjørt av protesjéene for det fullstendig frie markedet. Det overordnete spørsmålet er hvordan Arbeiderpartiet, som identifiserer seg med den sosialdemokratiske ideologi, kunne gå så langt i å omfavne nyliberal politikk som så opplagt tjener overklassen på bekostning av den øvrige befolkning, og som så opplagt utnytter landene i Den tredje verden. Det er ingen tvil om at de sosialdemokratiske partier i denne perioden sviktet sin egen ideologi. Det var faktisk SV som i sin politikk best representerte den sosialdemokratiske ideologi, enn så lenge.

SVs farvel til marxismen og de grunnleggende ideene i den vitenskapelige sosialismen kom allerede under Solheims lederperiode på 1980-tallet («Kommunismen er steindau»). Det gjorde dem spiselige for Ap og åtte års rødgrønn regjering ble et faktum. Vi ser ikke bort i fra de gode sidene ved regjeringens politikk, særlig innen familie og utdanning, miljøvern m.m. Men vi ser også ett nytt eksempel på at det sosialistiske samfunnet er uoppnåelig med partier som kaller seg sosialistiske eller sosialdemokratiske. De blir venstrepartier som kappkjører med de borgerlige i velferd. En velferd de selv har «reformert» og demontert, stykkevis og del, i den rødgrønne perioden. Krigspolitikken var på topp, fraværet av fredstiltak dominerte utenrikspolitikken.

Sosialistisk Venstreparti som hadde landsmøte i helga. SV er et av mange europeiske «venstrepartier» som vil bygge sosialisme på kapitalismens premisser. Det går ikke. Prosjektet er dødfødt. I tillegg har noe der tro på den «utopiske» sosialismen men mangler realitetssans for maktforholdet under kapitalismen. Vil man ikke nasjonalisere banker og andre kredittselskaper og overta eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene i samfunnet, blir det en kamp mot vindmøller. Så lenge produksjonsmidlene forblir i private hender, må selskapene konkurrere for å overleve, for å akkumulere, for å øke deres profitt, for å redusere lønninger, for å avvise sosiale krav. Dette kan ikke bekjempes av «gode» politikere i regjering med de «rette» tanker og programmer.  

Friheten har over seks utgivelser tatt opp kommunistpartier deltakelse i regjeringer og med hvilke resultater?

Herwig Lerouge skriver i sine betraktninger om dette: » Deltakelse (av kommunistiske partier) i regjeringer under slike forhold betyr bare deltakelse i sosial tilbakegang, selv om den gikk litt saktere. Det betyr å avvæpne motstanden ved å gi arbeiderbevegelsen falske håp.
Regjeringsdeltakelse har bidratt til demobilisering av en helt nødvendig motstand og utvikling av motmakt. I dag, for å endre balansen i klassestyrken, må vi forenes i en rekke forsvarskamper mot sosiale tilbakeskritt. Vi må skape en politisk uavhengig bevegelse av arbeidere og de som er hindret fra å arbeide. Vi må spre en økt anti-kapitalistisk bevissthet i arbeiderbevegelsen. Svekkelse for kommunistene, og av motstanden i den klasseorienterte fagbevegelse, er hovedårsaken til kapitalens aggressive styring i de fleste kapitalistiske land.»
Han skriver videre:

«Vi trenger et alternativt politisk program, og vi trenger å kjempe for det. Det inkluderer daglige krav, men også å utvide avskaffelse av kapitalistiske eiendomsforhold.. De må adresseres til kampdyktige fagforeninger, til alle typer folkeorganisasjoner som er aktive på et eller annet område av sosial, demokratisk, anti-imperialistisk eller kulturell kamp.

Hva som trenges er et revolusjonært parti som tar det nåværende nivå av bevissthet i betraktning. Som gjør problemene til vanlige folk til egne. Som snakker et forståelig språk. Som søker enhet i kampen med de bredeste grupper. På den andre side må partiet ikke gi opp sine prinsipper.»
Det er snakk om enhetsarbeid. Er NKP et slikt parti for veien videre i dag?



RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media