STILL HAM FOR  RIKSRETT OG  FOLKERETTEN!

■ Hele 4 år etter NATOs og Norges deltakelse i den 7 måneders lange bombingen av Libya har man våknet opp av dvalen. Noen har brutt gjennom fortielsen om fredsnasjonens bidrag til et folks død, lidelser, ødeleggelse av en stat og til etterkrigstidens største dramatiske flyktningstrøm til Europa.

I 2011 gikk alle lederne for stortingspartiene per SMS til krig mot en selvstendig stat dekket bak løgnen om at Libyas leder Gadaffi bedrev et folkemord av sine egne. Den Afrikanske Union (AU) som vel kjente situasjonen best på eget kontinent gikk til rette mot påstanden og den europeiske demoniseringen av Gadaffi. Europas omfavnelse av ham snaut året før p.gr.a. Libyas oljeressurser og Libyas plass i menneskerettskommisjonen i FN. ble bevisst fortiet i vestlige media. NRK og norske systemtroe aviser kolporterte ukritisk og servilt påstander som skulle legalisere USAs og NATOs planer om et militært angrep. De klarte å manipulere saken inn i FNs sikkerhetsråd som i resolusjon 1973 ga åpning for en flyforbudssone over Libya og å verne sivilbefolkningen. Staten Libya skulle bestå og Gadaffi ikke drepes. Vi vet at resolusjonen kun ble et papirvedtak og at sikkerhetsrådet som tidligere er benyttet av USA, Frankrike og England som et venteværelse for angrepskrig (Irak), ble ført bak lyset. Norge stilte sine kampfly til rådighet og ble beste deltaker i bombeklassen. Titusener av sivile ble drept av ammunisjon fra Kongsberg. Barnehager, sykehus, skoler, el-forsyninger og private hjem ble til støv, takket være krigslysten til de politiske lederne for norsk demokrati. Generalsekretær Ban Ki moon og AU ville ha en umiddelbar våpenhvile da følgende av NATOs «humanitære aksjon» utartet til et massivt folkedrap.

Norges Kommunistiske Parti vedtok i en uttalelse allerede den 8. mars 2011 en advarsel mot å bruke krigsmakt mot Libya. Det ville være et brudd på folkeretten. NKPs avis Friheten har i en rekke artikler belyst krigens konsekvenser, brudd på menneskerettighetene, på FNs resolusjon 1973 og dermed folkeretten. Små og ubetydelige som vi er, inntil videre, gikk nok våre advarsler og vurderinger i toppolitikernes papirbøtter. Vel, nå er sannhetens time kommet til de døve ørene. I en kronikk i Aftenposten 17. september 2015 tar historieprofessor Terje Tvedt et oppgjør med norsk Libya-politikk. Han sier at fire år etter at Norge gikk i spissen for å ødelegge Libya bør det være klart for ethvert ærlig og tenkende menneske at krigen var en forbrytelse, og at den har fått mildt sagt katastrofale konsekvenser. Uten å slå oss på brystet tør vi si at Tvedt og andre framtredende meningsytrere som sosiolog Kjetil Rolness er i dag faktisk på linje med NKP og Friheten i fordømmelsen av denne skitne krigen og krever full granskning.

NKP mener at regjeringstroikaens leder Stoltenberg bør møte for krigsforbryterdomstolen i Haag sammen med regjeringskollegene Navarsete og Halvorsen. Alle tre bærer et tungt ansvar for denne folkerettsstridige krigen. Men hele det forrige Stortinget har det libyske folkets blod på sine hender. Men det er uten tvil Stoltenberg som er skyldig nummer én. Og han føyde skam til skade ved å si til sine svenske partifeller, som ble sjokkerte, at «Norge bombet for å trene». Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter Grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden. Andre ramlet nesten over hverandre av iver i ettertid for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket.  Martin Kolberg (A), Karin S. Woldseth (FrP), Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF). Når vi ser de langvarige konsekvensene bl.a. med flyktningene fra Nord-Afrika og Midtøsten er det deprimerende at ingen tar ansvar for det de har gjort. De har prøvd å trekke et glemselens slør over forbrytelsen. Men de vil ikke lykkes. Dette traumet vil hjemsøke dem og Norge.

Den norske presses holdning bør også settes under søkelys. Maken til journalistisk udugelighet i å informere saklig og objektivt for å gi publikum en rimelig mulighet til å reflektere selv, har vi ikke sett siden borgerlige pressens hyllest til Hitler i mellomkrigstiden.. Spørsmålene i denne skitne krigen er mange:

■ Hvor var mandatet til Stoltenberg fra Stortinget for å gå til krig?
Hvorfor fikk vi ikke vite at de afrikanske land ville mekle i krigen? AUs delegasjon kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing. Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.

Hvorfor dekket man over at NATO som påsto at krigen ikke skulle styrte Gaddafi, men at norske fly bombet presidentpalasset i Tripoli?

Hvor var kritikken mot at bare 25 % av de norske bombetoktene var planlagte med utvalgte mål på forhånd? At resterende bombemål ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til NATOs mandat?
Lite ble skrevet om at NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. Heller ikke at NATO ga flystøtte til jihadistisk milits som gjennomførte grove krigsforbrytelser og blant annet ødela byen Sirte.

I demoniseringens blodtåke holdt man tilbake at Libya var det nærmeste i Afrik som kunne likne en velferdsstat. Norge har vært med på å bombe den i stykker og banet vei for kapitalistiske monopoler som f.eks. franske ELF og norske Statoil.

Våre allierte på bakken i Libya, NATOs infanteri, var sterkt dominert av salafistiske jihadister, finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. Disse folkene sto bak våpenforsendelser til terrorangrepet på In Amenas i Algerie.

For å få ryddet opp i vår folkesjel om rett og galt, respekt for norsk lov og internasjonale lover om folkerett og folkemord må det kreves at den rødgrønne regjeringens partiledere granskes. Ikke av et norsk tribunal, eller granskingskomiteer fra andre diskrediterte NATO-land, men fra f.eks. bestående av den Afrikanske Union (AU). De må sikte seg mot krigsforbryterdomstolen og folkerettsdomstolen i Haag. Kontroll og- konstitusjonskomiteen i Stortinget må vurdere brudd på Grunnloven med sikte på riksrett. Hvis ikke? Selv om jeg kommunist: Måtte Gud forby!

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media