Norges bidrag til demokrati
Norges bidrag til demokrati

■ Her om dagen kunne vi lese at utenriksminister Børge Brende si i en oppsummering av 2015. Riktignok var 2014 ille men fjoråret var så mye verre. Han mener at de i siste årene har vi gått fra en «snillere verden» til en verden som er «tøffere og preget av større uforutsigbarhet». Slik må det dessverre være en del tid framover. Vi må forvente uro, hardere belastning. Vi må trene oss opp til å tåle denne uforutsigbarheten gjennom å utruste oss med både en utenrikspolitikk og en tilnærming som gjør oss mer forberedt på det uforutsigbare, er utenriksministerens oppriktige råd til de som trenger det. Hva er hjelpemiddelet til det i følge ministeren? Jo, Vi må definere tydelig hva som er i norsk interesse, og hva som ikke er like viktig.

Å akseptere denne «visdommen» er å svelge den rene meningsløshet som en dyp filosofisk erkjennelse. Skal vi lenger tåle tåkeprat fra maktpolitikere som ikke vil erkjenne at deres skjebnesvangre feildisposisjoner ute i verden som har ført til en angst for framtiden i Norge. Skal vi tåle mere fortielser, fordreininger og løgner om hva som skjer eller skal vi ta tilbake virkeligheten og sannheten. Det er bare en objektiv og sann informasjon som gir forståelse og innsikt i det som skjer og hvorfor det skjer. Det skaper ro og orden i menneskenes sinn og følelser selv om alt omkring virker komplisert. Bredere kunnskaper om for terrorisme gir oss en bedre følelse av kontroll, enn det visvaset som spres om at det er «hatet til Vestens kultur» og «religiøs fanatisme». Vi vet at århundrelang kolonialisme med krig, undertrykkelse og fattigdom, vestlig kulturarroganse og misbruk at «trykkefriheten» til å såre dype religiøse følelser med simple karikaturer av Muhammed, har utviklet et grunnlag for motstand og kamp mot oss. Dette kan vi gjøre noe med når vi har riktig kunnskap om årsaken til terror. Vi må trekke oss ut av krigsskueplasser, ha handelsforbindelser på likeverdige betingelser, la innbyggerne få råderett over sine ressurser og vise respekt for deres kultur og religiøse overbevisninger. Uklare, mystiske begreper som hat og fanatisme gir oss ingen strategi for å få slutt på terror og gir folk en følelse av uhygge og utrygghet. Det er dette som må være Brendes og maktpolitikeres jobb nummer en: å fjerne mistenksomhet, myter og propaganda som erstatter fakta og kunnskaper. Da kan man tåle mye; også av uforutsette hendelser. Dersom politikere er uforutsigbare blir politikken uforutsigbar. Norsk utenrikspolitikk har siden den kalde krigen hatt forvirrende agendaer.

Det amerikanske spionflyet «U2» ble skutt ned over Sovjetunionen, på vei til Bodø. Statsminister Gerhardsen benektet at vi deltok i spionvirksomhet til fordel for USA. De løy for opinionen, skapte forvirring, utrygghet med propaganda om Sovjetisk aggresjon og forestående invasjoner i Nord.
Alle våre regjeringer framstiller Norge som et fredelig land, megler der det er ufred og krig, og smykker seg med fredsprisen. Men alle vet at landet er i forhold til folketall den største våpenleverandør til krigssoner i verden. Vi føres bak lyset av politikere om hva vi står for. En dobbeltmoral som titt og ofte avsløres i media. Norge er en krigsprofitør. Hva skal vi tro? Skal vi bare forvente slike avsløringer og slå oss til ro med at sannheten dekkes til med tåketale?

I festtaler sies det at Norge går for avspenning, nedrustning og avskaffelse av atomvåpen. Da Østerrike ville ha verden med på å kriminalisere atomvåpen i fjor sa 160 land ja. Norge, Israel og USA sa nei. Vi kunne ikke fordømme bruk av atomvåpen, til tross for folkemeningen i Norge, fordi det gikk inn i USAs og NATOs «forsvarsarsenal». Er det rart at man blir forvirret over denne evige trofastheten til krigsmakten USA på bekostning av folkets velbegrunnede mening. Denne type uforutsigbarhet framavlet av regjeringen og vår militante generalsekretær i NATO, Stoltenberg, skaper frykt for nabokrig når vi vet at slike våpen bare vil bli brukt mot Russland. Et land vi aldri har vært i krig med, men som USA alltid å ha noe uoppgjort med.
Vår regjering gikk til krig. Beslutningen gikk via mobiltelefon (SMS) til andre partier. Ingen Stortingsbehandling. Ingen informasjon til land og folk hvordan vi i all verden skulle oppnå fred og frihet i Libya med intens bombing mot vilkårlige sivile mål. Når det nå snakkes om at vi brøt FN-mandatet og folkeretten blir vi forbauset over denne uventede anklagen. Gahr Støres og Brendes bortforklaringer skaper uro og mistenksomhet.

Folk vil at vi skal arbeide for fred og fortelles at det er nettopp det vi gjør i disse krigssonene. Når vi får det uforutsette i fleisen blir vi redde fordi vi er ført bak lyset med hva norsk utenrikspolitikk virkelig er. Vi indoktrineres at det som før var svart er nå hvitt. Vi kan ikke lenger stole på hva som er rett og galt. Det skaper frustrasjoner og usikkerhet.

Når utenriksministeren sier at slik blir det i framtiden, vi må bare tåle det og ikke klage, er dette et arrogant og frekk forlangende. Tvert om vi vil ikke bli overøst med løgner og illusjoner, tåle utrygghet og uforutsigbarhet ovenfor traumatiske hendelser Politikere som krever dette skal stilles til ansvar for at de manipulerer med skjult agende som allikevel kommer for dagen når trollet sprekker.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media