I den klassiske interessekampen mellom arbeidstaker og arbeidskjøper - mellom arbeid og kapital – har arbeiderklassen i vårt land måttet ty til ulike midler for å utvide og å forsvare sine rettigheter.

LO i Trondheim vedtok på siste «Trondheimskonferanse» at fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å brukekampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon. Ved streikestart for tariffavtaler må det samtidig planlegges og varsles sympatistreik. Bestemmelsene i Hovedavtalene om sympatiaksjon må endres slik at sympatiaksjoner gjøres enklere og raskere å iverksette.ved streikestart for tariffavtale i bransjer hvor fagbevegelsen står svakt må hele fagbevegelsen mobiliseres til støtte, også i forspillet til streiken. Tidlig støtte er avgjørende for ikke å gi bedrifter tid til å trakassere fagorganiserte til å frafalle krav om tariffavtale.  Fagbevegelsens organisasjoner må vurdere å møte tvungen lønnsnemnd med å videreføre streiken dersom arbeidskonflikten ikke setter liv, helse og personlig sikkerhet i fare. Dette vedtaket burde være retningsgivende for LOs sentrale utøvende organer da kampen for arbeiderklassens lønns- og levekår vil bli hardere i tida framover.

I løpet av de siste to år har fagbevegelsen blitt mere aktiv etter mange år med vårslapphet, ja nærmest Vårdepresjon. Pensjonsordningen har vært utsatt for tredje gang etter de vårligelønnsforhandlingene. Skutt ut i en usikker framtid. Det har ikke vært satt makt bak kravene.
Endelig har de fagorganiserte i de store forbundene som Fagforbundet, Fellesforbundet, Transportarbeiderforbundet og Handel og Kontor vist veien for å få gjennom sine krav og i kampen for dem som ikke er innfridde. Noen som bevis for at det nytter er lærerstreiken i 2014, streikene for å bevare Arbeidsmiljøloven i januar 2015, flyverstreiken til Parat mot Norwegian, aksjonen for Havnearbeiderne på tredje året, boikotten av Expert og den nåværende streiken til de ansatte i hotell og restaurant. Avgjørende spørsmål forsamfunnets arbeidende kvinner og menn har funnet sin løsning ved å gå veien fra legalisme til aksjon. Det er saker som lavtlønn, sosial dumping, allmenngjøringsprinsippet for lønnsfastsettelse, den lokale forhandlingsrett, pensjonsrettigheter, bevaring av Arbeidsmiljøloven mot økt overtid og midlertidige ansettelser, privatisering av offentlige tjenester og sosial dumping. De to siste årene og i løpet av denne våren har det skjedd mer enni de forutgående ti år.

Det er tydelig at arbeidskjøperne og deres organisasjoner ser nye tegn i tiden. De må tillate strekevåpenet men mener at samfunnet er for «moderen» og «komplisert» til at det skal brukes. Som vi alltid hører rammer streiken og aksjoner «tredjeparten» og det ropes opp om måtehold og besinnelse. Hvem skal vise det? De streikende og aksjonistene? Ikke kapitaleiere og storkapitalens beskyttere. Dersom man er bekymret for de «uskyldige» - tredjeparten – hvorfor gir man ikke arbeiderklassen den rett til samfunnsgodene de har slitt for i generasjoner? Hvorfor kreves det moderasjon ved hvert lønnsoppgjør fra de som selger sin arbeidskraft og ikke av direktører og styreledere som øker sin lønnsandel og godtgjørelser år for år med 20 % 30 %.

«Det er ikke grunnlag for å streike mot det vi nå gjør. Jeg vil advare fagbevegelsen mot å male opp skremmebildet av regjeringens politikk, og bruke opp hele arsenalet nå. Da har man ikke så mye igjen når det virkelig gjelder», sa Erna Solberg til Klassekampen under streiken for å bevare Arbeidsmiljøloven. For Høyre er det aldri noen grunn for at arbeiderklassen skal kreve sin rett når den gjør sin plikt. Høyre- og kapitalkreftene klarer å påstå at rettighetene som er kjempet frem, som ferie og åttetimers arbeidsdag, ikke et resultat av streik, men av politiske beslutningsprosesser som førte til lovregulering. Fortidd er at vi aldri har hatt så mange aksjoner i norsk arbeidsliv som i mellomkrigstida da kravene ble reist. De politiske vedtakene kom i ettertid. Tvunget fram gjennom kamp.

Kapitalens mikrofonstativ, Egil Stenshagen sa i Dagens Næringsliv, med utgangspunkt i Norwegian-streiken: « Tenk hvis mekanikerne våre skulle ha lagt ned arbeidet til alle fikk garanti for jobbene sine i tre år. Det ville ha vært helt umulige krav. Vi ville ha mistet kundene og vært nødt til å stenge dørene for godt. Hvorfor aksepteres et system som gir sterke piloter, oljearbeidere og andre utvalgte yrkesgrupper så mye makt på bekostning av svake renholdsarbeidere»? Ja er det så ubegripelig at folk skulle ha fast arbeid mer enn tre år? Flott at sterke grupper kan bryte ned konservative fordommer og nekte å stå med lua i handa. Stakkars Norwegian-sjef måtte nok stenge dørene fordi han ikke fikk bruke billig asiatisk arbeidskraft eller få billige baser i England og USA i motsetning til i Norge. Norsk arbeidskraft er for dyr og arbeidsplassene må nedlegges er arbeidskjøpernes moral.

Morten Kinander, jurist i den reaksjonære tenketanken Civita sier det slik: » Fordelingspolitikk bør fremmes gjennom politiske virkemidler og forhandlinger. Når man prioriterer noen særinteresser på bekostning av andre, har dette en lei tendens til å forsterke den relative ulikheten i påvirkningsmuligheter som disse gruppene har fra før».

Den har vi hørt før. Et samfunn som er gjennomsyret at kapitalismens elitetenkning der de rike er blitt enorm rikere og de fattige mer fattige har verken vilje eller virkemidler til å gjennomføre en fordelingspolitikk som er rettferdig. Da er det fagbevegelsen som må ta hånd i hanke om sine medlemmers interesser og bruke de kampmidler den rår over. Men bare fagforeningspolitikk er ikke nok. Vi må ha partier som løfter kravene fram til politiske prosesser og som fatter de lover og bestemmelser og ikke minst kan styre det frie markedet og storkapitalens manipulasjoner på den internasjonale arenaen. Det betyr i nærmeste framtid å gjøre seg gjeldende internasjonalt, fagbevegelse og partier, å kreve opphør av EØS-avtalen og kamp mot ITTP-forhandlingene.
God 1. mai

 

 

 

 

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media