Systemets brutale logikk: Krig og kriser

Kapitalismen er i alvorlig krise. Alle, unntatt kommunistene, stikker hodet i sanden og benekter at vi har å gjøre med en klassisk kapitalistisk systemkrise.

DEN POLITISKE, ØKONOMISKE og kulturelle elite tviholder på at en skjerpet utbytting er eneste løsning på krisen. Så derfor tyr kapitalen - ved hjelp av sine politiske lakeier - til imperialistiske erobringer og «nødvendige» innstramminger. Og så lenge arbeiderklassen ikke står samlet i opprør mot systemet, men lar seg utbytte, vil systemet bestå og den borgerlige herskerklasse vil akkumulere ytterligere profitt ved å drive arbeiderklassen dypere inn i maktesløshet og slaveri.

VI KOMMUNISTER AVVISER kapitalismen som et bærekraftig system. Sentral i vår forståelse er arbeidene til Karl Marx - en mann borgerskapet/sosialdemokratiet/«venstresiden» hater som pesten. Marx utarbeidet i sin tid en vitenskapelig analyse som fastslår at kapitalismen er et system for utbytting. Grunnleggende i hans analyse er den materialistiske historieforståelse, kampen mellom klassene og overskuddsteorien (kapitalen sitt ustadige krav om maksimal profitt).

MARX FORKLARTE AT systemet har en innebygd logikk (systemfeil) hvor krise og kriger følger som uunngåelig konsekvens av overproduksjon og synkende profittrate. Eneste fredelige løsning er å vrake og erstatte kapitalismen med planøkonomisk styring og Marx oppfordret derfor arbeidere i alle land til å forene seg i sosialismen.

UNDERVEIS SER VI nå et system av arbeidsløshet og underbemanning, hvor lønnskutt, kutt i sosiale velferdstjenester og økende fattigdom truer parlamentariske demokratier.

EN HEL GENERASJON av arbeidere og unge møter nå en uhyggelig framtid. For en voksende gruppe har kapitalismen bare arbeidsløshet, kortidsjobber og tilfeldige lavtlønnede arbeidsoppdrag å tilby. En smertefull katastrofe er underveis for den globale arbeiderklasse og undertrykte folk i verden.

SYSTEMET INKORPORERER STADIG mer avansert teknologi i software og maskiner. Teknologi og en verdensomspennende samspillende lønnskonkurranse mellom arbeidskjøperne presser lønningene nedover.

KAPITALISMEN HAR VÆRT utprøvd i generasjoner og har mislyktes med dramatiske konsekvenser. Systemet er derfor modent for historiens skraphaug, men borgerskapet forsvarer utbyttingen med nebb og klør. I sin iver etter å bortforklare og tåkelegge krisen finner borgerskapet alltid fascistiske løsninger. Blant de mest giftige politiske og sosiale konsekvenser av systemkrisen er intensivering av rasisme og økt forfølgelse av flyktninger og papirløse arbeidere.

KAPITALISMEN HAR SKAPT et dusinvis av større og mindre kriser siden 1825. Den har nå nådd et stadium hvor lav vekst, stagnasjon og akutte kriser er en «ny normal». Den historiske syklus av vekst og fall - når økonomien, etter periodiske krasj, vokste igjen og nådde nye høyder - er over.

DET ER FOR så vidt ikke første gang kapitalismen har nådd et slikt uføre. Minst to ganger tidligere i historien har kapitalismen nådd en tilstand hvor den ikke lenger kunne vokse. Den kunne bare dra verden ned i en tragisk avgrunn.

VI SNAKKER OM Den Lange Depresjonen (1873-1896) og Den Store Depresjonen (1929-1939). Nedgangen i 1873 startet med økonomisk kollaps i jernbanebobler. Kollapsen varte fram til 1878, med en kort oppgang, som ble etterfulgt av en ny kollaps i 1880-årene. Den siste og mest dramatiske nedgangen under Den Lange Depresjonen startet så med kollapsen av en ny omfattende jernbaneboble og en boble i eiendomsspekulasjon.

DEN STORE DEPRESJONEN begynte i 1929 med kollapsen av en gigantisk aksjemarkedsboble. Den var imidlertid resultat av en forutgående kollaps i en vill eiendomsboble som fyrte opp kollapsen i aksjemarkedet. Det igjen førte til en massiv finansieringssvikt og tilslutt en fullstendig økonomisk kollaps.

PÅ 1930-TALLET VAR arbeidsløsheten i Europa og USA mellom 20 og 30 prosent og dels langt over det. En kort økonomisk oppgang mellom 1934 og 1937 ble etterfulgt av en ny kollaps som varte fram til 1939.

DEN LANGE DEPRESJONEN endte med at kapitalistklassen ga seg i kast med imperialistiske løsninger. Produktivkreftene og profittsystemet i kapitaliststaten hadde vokst ut over begrensende nasjonale grenser. Arbeidsløsheten i USA begynte ikke å synke før den imperialistiske spansk-amerikanske krigen i 1889.

KRIGEN ÅPNET FOR USAs erobringer av flere land i Asia og Sør-Amerika. Blant de første var Filippinene, Cuba og Puerto Rico. Den samme blodige imperialistiske prosessen som eneste alternativ innenfor systemets logikk drev de europeiske kapitalister til «kappløpet om Afrika» i 1880-årene.

PÅ SAMME MÅTE endte Den Store Depresjonen med forberedelser og oppbyggingen for 2. verdenskrig og selve krigen. Industrien ble ombygd for krigsproduksjon. Etter krigen måtte produksjonsmidler, infrastruktur og bygninger gjenoppbygges etter massive ødeleggelser.

TEGN PÅ EN ny overproduksjonskrise var synlig allerede på 1970-tallet, men den store kollapsen og nedgangen begynte ikke før i desember 2007.

KRISEN SOM RAMMER oss i dag har vokst ut fra de samme forhold som startet de to store foregående kapitalistiske kriser: En fenomenal vekst i produktivkreftene og en enorm økning i produktiviteten av arbeidet. Det skyldes først og fremst den teknisk-vitenskapelige revolusjon og digitalalderen.

SOM I DE forrige to krisene er systemet overopphetet av en kapitalistisk overproduksjon. Bil, bygning, stål og andre industrier sentrale for kapitalismen og for sysselsetting krymper. Industrien kollapser fordi markedet ikke kan absorbere mer av den enorme produksjonen. Lønninger tvinges ned overalt. Lønnsforskjeller og sosiale forskjeller når ubeskrivelige nivå.

OG ENNÅ BEFINNER vi oss bare i et tidlig stadium i utviklingen av denne siste krisen. Som under de to forrige krisene kan kapitalistsystemet ikke re-starte seg selv tross de anstrengelser sentralbanker og kapitalistiske regjeringer gjør. Selv med en liten økonomisk oppgang fortsetter arbeidsløsheten å stige. En økonomisk «oppgang uten nye jobber» er karakteristisk for dagens krise.

OG SOM FØLGE av globaliseringen av produksjonen, av handelen og finans vil dagens krise utspilles på en helt annen scene enn tidligere kriser. Dagens krise indikerer at kapitalismen har vokst ut over alle grenser og kan true selve livet på kloden.

DE TO FORRIGE store krisene fant løsning i en forsterket utbytting av arbeiderklassen, og i en imperialistisk rivalisering og aggresjon som utløste ødeleggende kriger.
ETTERHVERT SOM KRISEN går dypere og forlenges vil herskerklassen skjerpe globale spenninger og trappe opp militære intervensjoner. Herskerklassen er da allerede i gang med å bygge ut sitt ødeleggende militære arsenal.

WASHINGTON, EU-LAND OG NATO m/arabiske allierte finansierer og bevæpner for tiden utenlandske leiesoldater og dødsskvadroner med oppdrag å styrte al-Assad-regimet i Syria etter at NATO bombet den tidligere afrikanske velferdsstaten Libya til apokalyptiske førbibelske tilstander.

NATOS ENGASJEMENT I Libya gjenopplivet terror-databasen al-Qaida. Basen kjempet på imperialistenes side i Afghanistan, Bosnia og Irak og har nå krigere, penger og våpen, alt elskverdig levert av NATO, for å drepe og spre frykt fra Mali via Algerie og Syria til Iran i en kamp for regimeskifter som skal tjene imperialistene og det globale ny-aristokratiet.
TAKKET VÆRE NORGE og NATO er Libya nå et fristed for al-Qaida-terrorister og religiøse fundamentalister. Det fryktede «globale Kalifatet» som neoconsene/straussianerne/Frp skremmer Vesten med tar nå form som et USA/NATO-saudisk, israelsk og qatarsk renkespill, og ikke «islam». Faktum er at muslimer har betalt den høyeste prisen i «krigen mot vestlig-finansiert terrorisme».

DEN MILITÆRE «RE-BALANSERING» i Stillehavet og USA/NATOs økte militære samarbeid med et tydelig imperialistisk Japan er en opplagt trussel mot Kina. Økte militære spenninger med Russland skjerpes av USA/ NATOs planer om et omfattende globalt missilsystem. Og parallelt i Norge bidrar media og journalister med å opprettholde og forsterke fiendebildet av Russland og Kina.

SOM PÅ 1930-TALLET er det visstnok bare kommunistene som forstår alvoret i situasjonen i dag. Venstreborgerskapet i Rødt og SV suller i sin egen opportunistiske verden uten en tydelig strategi for å bekjempe det ødeleggende kapitalistiske røversystemet.

FOR Å BUFRE en voksende misnøye på «venstresiden» vil SV og Rødt prøve å sanke politiske stemmer på progressiv retorikk - etter mønster av det greske opportunistiske «venstrepartiet» SYRIZA. For i praksis, etter å ha vraket materialistisk historieforståelse og marxismen-leninismen, er både Rødt og SV udugelige i kampen for det eneste alternativet - sosialismen.

OG AUF SOM på 30-tallet deltok sammen med kommunistene/NKP i kampen mot fascismen bl.a. i Spania er i dag politiske egobroilere uten innsikt i den kapitalistiske virkelighet. Dersom de unge AUF-ere virkelig tror de kan styre kapitalismen - ja, hvorfor lar de da krisen og imperialismen utvikle seg?
(Inspirasjon: Fred Goldstein: «Three crises of the capitalist system: 1873, 1929 and 2007». Workers World 10.08.12. Fred Goldstein har også skrevet boken «Capitalism at a Dead End - A Marxist View»).

Permanent krig

Permanent krig

Stortingsflertallet har gjort Norge til en lojal alliert i USAs krigspolitikk. Vi deltar i kriger som aldri tar slutt. Samtidig etablerer USA baser...














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media