Tittelbilde fra dokumentarfilmen «The Act of Killing.»
Tittelbilde fra dokumentarfilmen «The Act of Killing.»

ETTER SOMMERENS INTERNASJONALE premiere hvor den har høstet mange store priser på filmfestivaler verden over, har den meget oppsiktsvekkende dansk-norsk-britiske dokumentarfilmen «The Act of Killing» også hatt sin norgespremiere nå. Den handler om brutal politisk utrensing og bestialske massedrap på over en million indonesiske kommunister i 1960 årene.

I 1965 TOK Mohammed Suharto makten i Indonesia ved et militærkupp. Under hans styre utførte man i årene 1965 – 67 et historisk blodbad uten sidestykke av politiske motstandere. Både militæret og personer fra konservative muslimske, katolske, hinduiske og nasjonalistisk milits deltok i massedrapene. Suharto, (som senere ble utnevn til president i Indonesia i 1968) anså landets store og sterkt kinesisk inspirerte kommunistparti (PKI) som en meget farlig konkurrent til sin eneveldige statsmakt. Han roste derfor offentlig morderne i landets mange opprettede dødsskvadroner og utropte lederne av disse som nasjonale helter. Selv om de fleste indonesiske kommunistene ble identifisert av lokale og betalte angivere, er det kjent at CIA forsynte det indonesiske militæret med en liste på 10 000 mistenkte kommunister. I tillegg til USAs CIA var også britisk og australsk etterretning involvert i disse makabre hendelsene da de skjedde. En CIA studie i ettertid av disse mordene konkluderte ironisk nok med at etter det store antall drepte, så var denne antikommunistiske massakren i Indonesia utvilsomt en av de aller verste massemyrderier i det 20 århundre.
BLANT DE VERST rammede områdene var Bali der kommunistpartiet (PKI) hadde vokst meget raskt før utrensningene tok til. Mens de fleste av anti- PKI pogromene i resten av landet ble utført av islamske politiske organisasjoner i navnet til Jihad, ble drapene i Bali utført i navnet til Hinduismen. Massemyrderiene foregikk hovedsakelig med dødelig torturering, strangulering, dødsbranner og omfattende hodekapping med hyppig bruk av den indonesiske versjonen av den store machete kniven. (En hodekappingsaksjon som nok satte Olav den hellige, og de øvrige norske helgenkongers gamle historiske og kristne hodekapping av vårt eget lands mange «vantro» innbyggere helt i skyggen.) Den 12. mars 1967 ble kommunistpartiet i Indonesia formelt forbudt av Suharto og pro PKI fagforeningen SOBSI ble forbudt måneden etter. Man regner med at over en million mennesker ble drept i det som er etterkrigstidens best tilslørte massemord. (Suharto tok jo del i kampen mot kommunismen, og Vestens «demokratiske ledere» og regjeringer valgte selvfølgelig derfor å se en helt annen vei!) Som så mange andre seierherrer skrev militærdiktaturet også kraftig om på landets historie. Bødlene reddet Indonesia fra kommunismens klør, het det deretter fra offisielt hold, og til filmregissør Oppenheimers overraskelse lever de fleste overgriperne faktisk i beste velgående i dag.
UTROLIG NOK HAR flere av massemorderne også gått med på både å fortelle om sine bestialske drapshandlinger og spille seg selv i denne filmen. To av disse, Anwar Congo og Herman Coto trer frem som hovedrollefigurer i filmen og i sine egne liv. Begge har stor forkjærlighet for film, og amerikanske mafia og gangsterfilmer fra Hollywood i særdeleshet. De forteller at de alle var sterkt inspirert av gangsterfilmer i sitt «arbeid» med å likvidere kommunister på 60- tallet, den gangen kommunistpartiet ville forby slike filmer. Og i den paramilitære gruppens «klubbhus» er en lang rekke gangsterhelter avbildet, med Al Pacinos Scarface på hedersplass. Regissør Oppenheimer beskriver forholdene i dagens Indonesia slik: «Jeg dro tilbake og det begynte å gå opp for meg at det er som om jeg er i Nazi - Tyskland 40 år etter holocaust og det er fremdeles Det tredje rike – nazistene er fremdeles ved makta. Den offisielle historien sier ingenting om massemyrderiene. Men likevel har det aldrende SS- befalet fått lov til å skryte av det de har gjort!»
ETTER SIN AVGANG 21. mai 1998 trakk Suharto seg tilbake til en familie eiendom i det sentrale Jakarta. Og alle forsøk på å stille ham for retten for massemord, korrupsjon og maktmisbruk har strandet på legenes erklæringer om hans meget dårlige helse, samt myndighetenes uvilje mot å rulle opp fortidens ugjerninger. (Jfr. likheten med rettsoppgjøret mot Chiles diktator Pinochet!) Og i følge Transparency International skal Suharto ha underslått mere penger enn noen annen verdensleder i historien med et estimat på 15 – 35 milliarder dollar i løpet av sine 32 år ved makten. Den 27. januar 2008 døde diktatoren Suharto bl.a. av flere organsvikt. I denne oppsiktsvekkende dokumentarfilmen «The Act of Killing» lar altså regissøren Joshua Oppenheimer massemordere få iscenesette seg selv og rettferdiggjøre sine forbrytelser foran kamera. Dette er et ekstraordinært filmverk som utvilsomt vil sette dype spor i filmhistorien. Mange filmkritikere er enige om at dette er et djervt forsøk på en film som vil si noe meningsfylt om ondskap satt i system gjennom massemord og levendegjøre det slik ingen arkivopptak kan klare!














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media