Isen smelter

■ 17. november skrev Adresseavisen i Trondheim følgende på lederplass:
■ «I dag hedres kommunister som deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig. Det er på høy tid.»
Avisa refererer historikeren Anders Kirkhusmo som i «Trondheims historie» slår fast «at som gruppe betraktet, var kommunistene de som under krigen, nest etter jødene, måtte betale den høyeste prisen. I tiårene etter krigen var det andre enn kommunistene som ble løftet frem som krigs- og motstandshelter».
Avisa avslutter i lederen:
«Det er på høy tid at den delen av krigshistorien som lenge ble fortiet, omsider blir anerkjent og respektert som minst like viktig som mye annet motstandsarbeid».
------------
Det er signal om en omfattende vårløsning i forståelsen av vår krigshistorie som ligger til grunn for denne lederen. En vårløsning som så smått startet da kong Harald i 1992 ba de norske partisanene i Finnmark om unnskyldning for den mistenkeliggjøring og trakassering som denne gruppen ble utsatt for under den kalde krigen.
Siden kom hedringen av Pelle- og Oswald-gruppen i Oslo, og i høst opplevde vi en storstilt markering av en av de mest dramatiske krigsbegivenhetene på norsk jord under siste krig; frigjøringen av Finnmark og den uhyggelige nedbrenning av store deler av bebyggelsen som den tyske okkupasjonsmakten iverksatte. Her ble Den røde arme og norske partisaner hyllet for sin innsats.

Og den 17. november var turen så kommet til Trøndelag og Trondheim. En minnebegivenhet som samlet flere hundre pårørende og politiske sympatisører.
Nå skal vi ikke forledes til å tro at all trakassering av kommunistiske motstandsmenn og -kvinner fra annen verdenskrig blir tatt av den vårvinden som nå feier over landet. Det er fortsatt sterke motkrefter som har tatt mål av seg til å videreføre tankene bak Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale vinteren 1948, og fortsatt finnes det historikere som innbitt forsvarer den offisielle historieskrivningen slik den – politisk riktig - ble formulert de første tiårene etter krigen.
Eksempelvis holder lederen av hjemmefrontmuseet, Arnfinn Moland, hardnakket på at kommunistenes krigsinnsats ikke er anonymisert, men tvert i mot er kommet til uttrykk. Slik «som fortjent», som han formulerte seg under minnesamværet i Trondheim sist mandag.

Selvsagt er det historikere som aldri har deltatt i den ensrettede offisielle kalde krigs-versjonen som har vært dominant. De har gjort et betydelig arbeid som «murbrekkere», og det er interessant å registrere at representanter for den «tradisjonelle» skolen nå skyver disse historikerne foran seg som bevis på at kommunistenes krigsinnsats aldeles ikke er undertrykket eller forvrengt.
Men gammelt slagg henger igjen. Hvis vi bruker stikkordet «Kommunistenes innsats» til nettsøk dukker det opp en oppsummering fra Historisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Her kan vi fortsatt lese den unyanserte fremstillingen om at kommunistenes opptreden ved okkupasjonen i Norge «ble oppfattet som landsforrædersk av andre nordmenn», og at det først var etter «det tyske angrepet på Sovjet» at de sto «for en modig og tapper kamp mot tyskerne.»

Nå vet vi at virkeligheten var langt mer nyansert enn dette. Og Trøndelag var et klassisk eksempel som historikeren John Atle Krogstad dokumenterte under samlingen i Trondheim sist mandag.
Men ikke bare Trøndelag: Allerede dagen etter den tyske okkupasjonen, den 10. april, nektet eksempelvis NKPs hovedorgan «Arbeideren» – som den eneste av hovedstadsavisene - å trykke Vidkun Quislings opprop om å fjerne landets lovlig valgte ledelse til fordel for Quisling og NS.

At Arbeideren deretter – i den første tiden etter okkupasjonen - hevdet at krigen var en krig mellom stormakter som arbeiderklassen ikke hadde ikke interesse av, er en holdning vi i etterkrigstidens lys åpent kan diskutere.
Men ut fra det å benekte benekte kommunisters krigsinnsats fra første dag, landet over, er like uredelig som om den øvrige motstandsbevegelsen blir fratatt all ære fordi stordelen av norske toppolitikere, med våre sentrale folkevalgte i tet, valgte å ligge særs lavt den første tiden etter 9. april.

Glemmes skal heller ikke at NKP, som det første parti i Norge, ble forbudt allerede 16. august 1940 og fra da av måtte partiet arbeide illegalt. To dager tidligere hadde tyskerne dessuten stanset «Arbeideren».
Men uansett faglige og politiske krampetrekninger fra enkelte hold, er det helt tydelig en vårløsning vi nå er vitne til. Men det må bare være en begynnelse. Den «glemte» kommunistiske motstandsbevegelsen var tallrik. Og fortsatt er mange av aktørene anonyme. Ungdom som eldre, menn som kvinner som gjennom måneder og år ofret helse og liv for friheten.
Mange har nå fått den takk og heder de fortjente. Men fortsatt er mange innhyllet i glemselens slør, og enkeltmenneskers heltegjerninger er glemt.
Det må være en oppgave for våre medlemmer og sympatisører over hele landet å medvirke til at også disse får den heder de fortjener. Det skylder vi dem.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media