Med Gerhardsen i baksetet

Denne forsommeren opplevde vi et nytt forsøk på å gjenskape Einar Gerhardsens rennomè som nasjonal høvding-skikkelse. Det startet med utgivelsen av boka “Hva ville Gerhardsen gjort?”, skrevet  av Klassekampens nyhetssjef Mimir Kristjansson.
En skal kanskje ikke la seg overraske over at en frustrert sosialdemokratisk journalist i politiske trengselstider søker impulser for å underbygge egne visjoner. Men for noen blant oss blir forsøket også opplevd som næring til undertrykt ubehag.
For meg blir det i tillegg en invitasjon til å legge ut på en nostalgisk tankereise tilbake til “Gerhardsen-tida”. Det var da jeg vokste opp, i et miljø der “Partiet” med stor P var hevet over enhver debatt om ideologiske plassering. Avvik fra den vedtatte kursen var pr definisjon “kommunisme”  eller “svik” og dermed strøket av kartet. Eller som forfatteren og Ap-ideologen Torolf Elster formulerte seg: “Sosialisme er den politikk Det norske Arbeiderparti til en hver tid fører.”
Og hvem formet denne politikken?  Formelt sett landsmøtene. I praksis noe ganske annet. I kulissene spilte sterke menn og “bøttekottmøter” en avgjørende rolle. I egne rekker ble det gjennom år knapt stilt spørsmål ved det ideologiske grunnlaget for helt avgjørende vedtak som skulle forme landet for framtida. Vi ble knyttet til USA i NATO  - vi hjalp Israel med å utvikle egne atomvåpen, og vi parkerte nasjonen trygt på USAs side etter hvert som den kalde krigen utviklet seg og truet med å bli varm.
Alt lot seg gjøre i skyggen av krigsfrykt og en massiv kampanje mot hjemlige kommunister og andre som kunne mistenkes for å ha venstre-sympatier. Folk ble truet til taushet. Det gikk på liv og helse løs for mange - i demokratiets navn. Jeg kjente noen av dem.
Det startet med Einar Gerhardsen og Kråkerøy-talen, et av de styggeste eksemplene på stigmatisering og kriminalisering av annerledes tenkende i norsk etterkrigstid. Jeg husker ikke Kråkerøy-talen, til det var jeg for liten. Men jeg vokste opp med ettervirkningene. Jeg hadde en far vel plassert i det sosialdemokratiske miljøet. Aktivt medlem av Jernbaneforbundet og brukte lojalt sin stemme ved hvert eneste valg til starten på 60-tallet. Da hadde venstre-sosialdemokraten allerede - som NATO-motstander - rukket å bli anklaget for å være kommunist og en potensiell landsforræder. Han hadde møtt truslene. En slektning, sentralt plassert i “Partiet”  advarte ham: ”Vær forsiktig med hva du sier. Du er registrert”.
Jeg var der. Jeg hørte hva som ble sagt - forsto ikke budskapet, men opplevde en far som bleknet - ble taus. Han hadde gått på sitt siste partimøte - sitt siste fagforeningsmøte. Slik møtte jeg Gerhardsen-periodens bakside. Jeg visste at han på innpust i Kråkerøy-talen advarte mot heksejakten på kommunister - men  jeg forsto også at han hadde tent en farlig brann. En klappjakt på dissentere og annerledes tenkende. Etter hvert som jeg grodde til - og selv ble sosialdemokrat i trua på at historien var blitt historie, møtte jeg mange som var rammet. Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl og deres landsomfattende korps av agenter sto for grovarbeidet. Einar Gerhardsen var ikke på slagmarken.
I tiår vedvarte klappjakten - mye lengre enn vi som levde i arbeiderbevegelsen ante. Alt dette lærte jeg som partimedlem. Men jeg var uvitende om at vårt hjemlige LO-kontor jevnlig fikk besøk av Overvåkingspolitiet - også i min tid - der opplysninger om navngitte medlemmer og tillitsvalgte ble utvekslet. Det sto intet om slikt i “mappa mi” da den kom - men ansatte på kontoret følte ubehaget stadig sterkere etter hvert som årene gikk. Til slutt følte de behov for å fortelle.
Etter hvert visste vi egentlig ganske mye om det som foregikk, nok til at jeg og mange i min krets forlot “Partiet”. Omfattende telefonavlytting var avslørt. Vi visste at det forelå planer om interneringsleirer for dissentere i krisetider, og fortsatt kjenner jeg ubehaget når ferske ideologer på “venstresiden” nærmest later som om det aldri har funnet sted.
Men til tross for dette var det mange i min krets som bevarte en slags respekt for Gerhardsen - særlig da han tok et endelig oppgjør med Haakon Lie. Selv undret jeg meg over hvor lenge han visste og hvor lenge han gikk svanger med dette utbruddet. Og fortsatt er det like aktuelt å komme tilbake til et klart minne jeg har fra en episode fra slutten av 70-tallet:
Einar Gerhardsen hadde vært på et valgmøte i Trondheim og jeg skulle kjøre ham til flyplassen i etterkant. Vi småpratende, alene i bilen, og samtalen tangerte også hans forhold til partisekretæren som nylig hadde gitt ut erindringsboka “Slik jeg ser det.”.
Da var det  journalisten i meg ikke kunne dy seg: “Si meg, var Haakon Lie CIA-agent?”  Det oppsto en lang pause. Så kom det omsider omtenksomt fra baksetet: “La meg si det slik: Haakon fikk gode forbindelser i USA under krigen”. Det ble ikke sagt mer. Det var ikke nødvendig. Einar Gerhardsen visste - og hadde visst - lenge!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering